ukraine

Korrupsjonssafari i Kiev

TEKST Hans Sebastian Haram og Mathias Juell Johnsen
illustrasjon Ida Neverdahl og Kris Westreich

 

30 NHH-studenter drar til Kiev for å bo på femstjerners hotell og fortelle unge ukrainere hvor rævkjørt landet deres er.

 
– Når folk spør meg om jeg tror Ukraina fortsatt er et land om ti år, så svarer jeg at jeg håper det. Men jeg vet ikke.

Ordene tilhører Yegor Sabolev, ­sjefen i antikorrupsjonskomiteen i det ukrainske parlamentet, og de treffer forsamlingen hardt. I klasserommet på Kyiv-Mohila-akademiet, Ukrainas eldste universitet, sitter det 30 blåøyde nordmenn og 30 ukrainske studenter.

Det hele blir plutselig litt mer nærgående når du har fått møte de jevnaldrende personene det gjelder, drøye tre timer i luftlinje fra Bergen by. Du blir nødt til å bry deg, selv om resten av verden tilsynelatende har arkivert okkupasjonen av Donetsk og det skyhøye korrupsjonsnivået i mappen «status quo». For unge ukrainske studenter er dette hverdagen.

– Ukraina er delt i to, sier Sabolev. En del vil mot Europa, den andre er fortsatt lojal mot Russland og det gamle systemet.

Det hersker liten tvil om hvilken del våre nye medstudenter tilhører.

Staten betaler

Når du kjører inn til Kiev, skjønner man veldig godt hvor begrepet «østblokkene» kommer fra. Enorme, grå bygninger og nedlagte fabrikker dominerer landskapet. Og landskapet er enormt. Vidstrakte sletter så langt øyet kan se. Ukraina er Europas største land målt i areal, etter Russland. Landets søppelfyllinger alene, kunne dekket hele Danmark. Vi hører lite av hva guiden sier, etter som mikrofonen i bussen ikke fungerer så bra. Det går fint. Vi trenger ikke fortelle deg byens historie. Den kan googles.

Inne i byen stopper vi ved stedet vi skal bo: det luksuriøse femstjerners hotellet Fairmount. Rommene våre er på størrelse med middels store leiligheter. Det hele er sponset av UD. Ting er billig for en nordmann i Kiev. Husly. Mat. Drikke. Det hjelper ikke ukrainerne selv. Det er mer et symptom på hvor dårlig stilt landet egentlig er.

Flokken på 30 beveger seg sakte gjennom gatene. Noen av NHH-gutta kommenterer den arkitektoniske planleggingen. Den virker ikke helt on point. Vi cringer lett. Men det stemmer. Byen mangler ikke storslåtte bygg og monumenter, men helheten er unektelig preget av de mange falleferdige bygningene.

Tragedie og profitt

Den påfølgende kvelden tilbringes på den norske ambassaden i Kiev. En «meet and greet» med ambassadepersonellet og folk fra Transparency International Ukraine, som har vært med å organisere turen. I en spontan vending etter endt program, rusler hele følget mot Maidan-plassen. Viktoriia, en ukrainsk jente fra Odessa, som også er NHH-student, leder an. Alle er stappmette på kanapéer og annen fingermat som er blitt tvangsforet forsamlingen.

Gatene i Kiev er rolige. Det er lite som tyder på at landet per definisjon er i krig med den nest største stående hæren på kloden. Fremme på Maidan, begynner Viktoriia og noen av folkene fra Transparency og fortelle om hva som skjedde det skjebnesvangre årskiftet mellom 2013 og 2014. Da titusenvis av unge studenter, dem selv inkludert, tok til gatene for å uttrykke sin misnøye med den korrupte regjeringen. Det endte i en slags seier, og en definitiv tragedie.

President Yanukovych måtte rømme. 123 sivile demonstranter mistet livet, og over 1000 ble skadet. Hvem som voldt skaden på hvem sin ordre, er fortsatt noe uvisst. Langs fortauet opp mot broen som krysser gaten mellom det internasjonale senteret for kultur og kunst og Hotel Ukraine, er det utstilt bilder av de drepte. Vi blir fortalt at det spekuleres i om snikskyttere skjøt mot folkemengden fra både broen og hotellet.

Det tørkes tårer. Den følelsesladde stunden blir avbrutt av gateselgere som vil selge strikkede tøylapper til støtte for de ukrainske troppene i Donetsk. Våre nye ukrainske venner fra Transparency forteller oss at det er bullshit, og ber dem om å stikke. «Hvorfor snakker dere om å hjelpe Ukraina, men når dere får muligheten til å hjelpe, så hører dere heller på denne… denne russeren!», roper en av selgerne etter oss når vi går videre.

Lukten av krig

Når Norges Handelshøyskoles eminente korrupsjonsjeger, Tina Søreide, skal spikre sammen et opplegg for «landets beste økonomistudenter», kan du regne med at det kommer til å gå rimelig hett for seg. De neste dagene er stappfulle med foredrag fra en kildeliste som to hobbyjournalister fra Stoff bare kunne drømt å skaffe seg på egenhånd. Når vi likevel ikke skal bruke så mye tid på dem i teksten, er det fordi det er gjort før. Folk hører bare ikke etter lenger.

Kort oppsummert kan man konkludere med at problemenes omfang er overveldende. Et skritt frem blir fort to tilbake, når for eksempel domstolene fortsatt er gjennomsyret av korrupsjon og nepotisme linket til oligarkene (styrtrike menn som av mange blir sett på som landets de facto ledere journ. anm.). En vits som går igjen i antikorrupsjonsmiljøet, er at det å arrestere en korrupt politiker, er som å fiske på Discovery Channel. Du tar den opp av vannet, holder den frem foran kameraet, og slipper den ut igjen. Der fortsetter den som før, eller forflytter seg til Moskva eller London. Noen prøver å være mer positive, vise til bedring i statistikken og skape et bilde av Ukraina som en forretningsmulighet. De overbeviser ikke.

 

En som imidlertid overbeviser, er Vitaliy Dejnega. Han jobber for en NGO som samler inn penger til utstyr til de ukrainske styrkene ved frontlinjen. Midlene staten bevilger til livreddende standardutstyr som skuddsikre vester og hjelmer, kommer ikke frem. Landets forsvarssektor er for korrupt. Det sivile samfunnet har derfor tatt saken i egne hender. Dejnega viser oss også noe av bevismateriale for russisk intervensjon. Satellittbilder, videoer delt i sosiale medier av russiske soldater og kanskje mest overbevisende av alt, statistikken over drepte ukrainske soldater. Månedene ukrainske styrker gjorde fremskritt og tok igjen tapt territorium, er også månedene hvor tungt russisk artilleri kjørte over grensen. Resultatet? Hundrevis av drepte ukrainske soldater. Han er oppgitt over at folk fortsatt ikke tror på at krigen mot opprørerne i øst, faktisk er en krig mot Russland.

En av guttene fra Transparency som vi blir kjent med, har tidligere delt leilighet med en venninne som lagret utstyr som skulle til fronten. Et par ganger i måneden kom det soldater og hentet det.

– Du glemmer ikke den lukten de tok med seg inn i leiligheten. Krutt, ukegammel svette, blod og brent hud. Lukten av krig, sier han.

Honka Honka korrupsjonsmuseum

Sammen med de ukrainske studentene gjør vi på kveldstid et gruppearbeid om korrupsjon i Ukrainas forskjellige sektorer. Prosjektet blir ensformig. Alle sektorene sliter med de samme problemene. Skyggeøkonomi. Lave lønninger. Bestikkelser. Systematisk småkriminalitet. Et eksempel: leger tjener så dårlig at du må bestikke dem for å sikre deg en trygg fødsel. Ukrainerne ler oppgitt av det hele og trekker på armene, men de syntes ikke det er morsomt. Ikke egentlig.

En av jentene er fra Krim. Hun hadde begynt på et flunkende nytt universitet da Russland annekterte, og universitetet ble lagt ned. De hadde til og med nye sovesaler, minnes hun. På et tidspunkt får de høre hvilket hotell vi bor på. De måper. Vi blir flaue. Studentboligene i Ukraina er ikke noe å skryte av, men det å bo som millionærer i et av Europas fattigste land, er heller ikke det.  

Fairmount er likevel lite ekstravagant sammenlignet med den avsatte presidenten Yanukovych private hjem. En halvtimes kjøring utenfor sentrum, ligger en tomt på 140 hektar, innhegnet av et fem meter høyt gjerde. Nei, virkelig. Gjerdet omkranser hele tomten. Det er 54 km langt. Området leide Yanukovich av staten for ca. 330 kr i måneden.

Det er et vakkert sted. En nydelig park med utsikt over den massive elven Dnepr. Tomten har eget treningssenter, spa, golfbane, dyrehage, egne innsjøer og selvfølgelig en flytende restaurant. Det er en absurd opplevelse å sprade rundt der. Episenteret av parken, som av ukrainerne blir kalt verdens største korrupsjonsmuseum, er Honka Club House. En latterlig luksuriøs trevilla.

Studenten Oleksandr Kul var en av de første demonstrantene som tok seg inn på tomten etter at Yanukovych hadde dratt. Han forteller om sjokket over omfanget. Et gigantisk klapp i trynet på Ukrainas  fattige befolkning. Og som om det som var over bakken ikke var nok, kom det største sjokket da de klarte å ta seg ned i undergrunnskomplekset. Med bilsamlinger, bassenger, tennisbaner og utstoppede løver. Huset har blitt stengt på grunn av hærverk, så han viser oss bildene. Etterpå kommer han seg likevel inn. Han kjente vakten.

– Den dagen vi tok oss inn på tomten for første gang, var vi i en slags euforisk revolusjonær sinnstilstand. Vi kunne endre staten vår til det bedre! Alle følte et stort ansvar for landets fremtid. Huset til Yanukovich ble et fysisk bevis på hvor katastrofal styret til Yanukovych hadde vært, forteller han.  

Den tvilsomme klubben

Det er mye rikdom i Kiev. Mange av bilene som ruller rundt på veiene er dyre, og står i sterk kontrast til omgivelsene. De er enda et symbol på korrupsjon. Eierne har nemlig ofte jobber som aldri ville gitt dem råd til å kjøpe en Bentley. Pengene kommer altså fra et annet sted. De samme pengene går til å kjøpe seg ut av fengselsdommer for korrupsjon.

På vår siste kveld, etter at prosjektene er presentert og middagen spandert (av UD, såklart), drar vi på byen med de ukrainske studentene. Utelivet i Kiev er bra, ferdig snakka, og brorparten av reisefølget har vært ute hver eneste dag. Men folk er ikke for slitne. Når klokken nærmer seg sent, drar mange av oss videre til Club Caribian. Vi har fått høre at dette er klubben hvor utlendingene drar. Med andre ord, innreisende businessmen, ofte med tvilsomme hensikter. Ser vi for oss, i alle fall. Ingen av de ukrainske studentene har vært der før, så vi må bare dra og se.

Førsteinntrykket later til å bekrefte mistanken. Jentene i følget slipper gratis inn, og en storskjerm i inngangen viser strippere på en stor scene – av begge kjønn, vel og merke. Vel nede i kjelleren åpenbarer den mest spektakulært harry nattklubben vi noensinne har vært i seg. Feite menn i femtiårene og følgene deres ser på hvert sitt kjønn på scenen, og klår på de forbipasserende. Kvelden avsluttes med en strippekonkurranse for de besøkende. Her er dog kun kvinnene invitert til å delta. Kler de ikke av seg, vinner de ikke. Det som latet til å være en klubb som reduserte folk til sexobjekter med likhet for kjønn, var visst ikke det likevel. Vi drar.

Morgenen etter, møtes vi for et par avsluttende kommentarer før turen hjemover starter. Det er begrenset med aktivitet i synapsene etter fire timers søvn, men det er åpenbart at Kievs studenter har gjort et uslettelig inntrykk. De er unge, men har likevel vært med på en revolusjon. En revolusjon som skulle forandre alt. I stedet skjedde det nesten ingenting. Sett bort ifra at Russland invaderte, og at resten av Europa etterhvert sluttet å bry seg. De har ikke engang fått friheten til å reise, jobbe og bo som de vil i EU, selv om avtalen skulle vært på plass for lenge siden. Heldigvis ser dette ut til å komme på plass i juni i år. Dersom det ikke blir utsatt. Igjen.  

NHHs prorektor, Sunniva Whittaker, spør hva vi har fått ut av turen. Vi sitter på første rad, kleine som faen. Vi var de nest siste til å komme inn i konferanserommet på hotellet. Setene på første rad er alltid de siste som blir igjen. En av oss makter å rekke opp hånden, og lufte en rusten stemme.

– Jeg bryr meg mer nå.

– Da var turen verdt det, svarer Whittaker.


Ansvarlig redaktør: Anna Eitrem. Nettredaktør: Eirik Berger. Kontakt oss på red@stoffmagasin.no vt-sirkel10-redigert unit-skarpere grønn