Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
LESESTOFF
Ruset, men først og fremst trist
25.08.2017

Johann Hari om ensomme rotter som ruser seg ihjel, risikoen ved å være narkoman i Norge og hvor kjipt USA er.

TEKST Olve Hagen Wold & Varg Lukas Folkman
Foto Pressefoto

 

Johann Hari om ensomme rotter som ruser seg ihjel, risikoen ved å være narkoman i Norge og hvor kjipt USA er.

I juni var Johann Hari, mannen bak boken Chasing the Scream, i Bergen for å snakke i regi av Foreningen Tryggere Ruspolitikk. I den ­sammenheng slo vi av en prat med ham.

For å starte. Kan du forklare hva du mener med avhengighet?

– Vi har hatt mye avhengighet i familien min. En av årsakene til at jeg skrev boken, og brukte så mye tid på å gjøre research rundt den, er at jeg virkelig ønsket å forstå hva som forårsaker avhengighet og hvordan vi kan løse det.

Hvilken type avhengighet er det vi snakker om?

– Når jeg gjorde forarbeidet til boken skjønte jeg at avhengighet ikke er hva vi har blitt fortalt at det er. Vi har blitt fortalt at avhengighet stammer fra kjemikalier i dopet selv. Vi tenker at om vi velger 20 tilfeldige mennesker fra gata og gir dem heroin i en måneds tid, så vil de bli heroinavhengige. Den første ­varsellampen for meg var da jeg forsto at om du skader deg i Storbritannia, får du en medisin kaldt diamorfin. Det er det medisinske navnet på heroin.

Og heroin er tross alt bare et prodrug for morfin.

– Pasienter får dette dopet over lang tid på sykehus i Storbritannia. Om det vi tenker om avhengighet er riktig, så burde alle disse menneskene, eller i hvert fall mange av dem, bli avhengige av medisinene. Dette har blitt undersøkt svært nøye, og det skjer nærmest aldri.

Hva er det som er skyld i det da?

– Professor emeritus i psykologi Bruce K. Alexander har gjort et eksperiment som har gitt oss en ny måte å tenke på avhengighet, som kan forklare hvorfor ikke  sykehuspasientene blir avhengige. Tidligere kom kunnskapen vår om ­avhengighet fra eksperimenter hvor du plasserte en rotte i et bur med to flasker. Én med vann, og én med vann ispedd et narkotisk stoff. Rotten valgte nesten alltid vannet med stoffet i, og døde nesten alltid av overdose. I eksperimentet til K. Alexander ble rottene plassert i “Rotteparken”. Der har de masse ost og mange venner. De har også de samme vannflaskene. I “Rottepark”-versjonen drikker rottene nesten aldri fra den dopede flasken og ingen av dem overdoser. Så du går fra nesten 100 prosent overdose når livet til rottene er dårlig, til nesten ingen når livet deres er bra. Dette forteller oss noe om avhengighet utenom det rent kjemiske.

Jeg er med på tanken, men prøver du å si at det ikke finnes noen form for kjemisk avhengighet?

– Nei, avhengigheten til kjemikaliene er ekte, men det er en liten del av avhengigheten i sin helhet. Det er et veldig godt eksperiment på dette – nikotinplaster. Når nikotinplaster ble oppfunnet på slutten av 80-tallet, og gjort tilgjengelige på det tidlige 90-tallet håpet man å få bukt med røykingen. Forskning på effekten av nikotinplaster viser at bare 17 prosent av de som bruker dem slutter å røyke, så det er tydelig at det er noe annet på gang enn den kjemiske avhengigheten for de fleste som røyker.

Som det sosiale aspektet ved røyking.

– Akkurat. Konsensus blant forskere er at nikotin er det mest avhengighetsskapende kjemiske stoffet vi konsumerer. Sterkere enn de i heroin og alkohol. Selv da trenger 83 prosent noe annet enn bare det kjemiske. Det som foregår er en psykologisk prosess. Livet er for smertefullt. Det er et ønske om å komme seg bort fra ens egen tilværelse.

Jeg er enig i det. Men på den andre siden har man det mange omtaler som opioid-epidemien, hvor man mener en for stor mengde resept­belagte opioider utskrives av leger.

– Ja, dette er en stor misforståelse. Legg merke til når bruken av opioider virkelig går i været – 2008. Økonomien går galt, og mange klarer ikke forsørge familiene sine. Det er gjerne hvor folk har det verst at en tar flest opioider. Det er en feiloppfatning at det er legenes feil. Selvsagt er det mye feil med l­egemiddelindustrien, men en skylder ikke på Jack Daniels for alkoholisme.

Mener du virkelig at det ikke er et problem med for høy utskrivning av reseptbelagte opioider?

– Jeg tror ikke det er det som driver krisen.

Det må du begrunne.

– Vi kan se det i statene som har slått ned på reseptbelagte opioider. Folk begynner bare med heroin i stedet for, og så har man plutselig en heroinkrise.

Hva er synet ditt på hvordan Norge behandler sine rusavhengige da?

– Det jeg kan si om Norge er at det er et land som på mange måter er beundringsverdig, men samtidig ble jeg sjokkert over å se hvordan narkotikaavhengige blir behandlet her. Injiserende ­narkotikaavhengige i Norge har 30 ganger høyere sannsynlighet for å dø av en overdose enn i Portugal.

Og den humane delen av politikken vår er ganske absurd. Vi har sprøyterom, men man får ikke lov til å røyke heroin der.

–  Og slik jeg har forstått det er det få slike sprøyterom.

Det er veldig få. Bergen brukte lang tid på å etablere et sprøyterom, og åpningen ble utsatt på grunn av motstand i byen.

– Dette er den store tragedien spør du meg. At en del individer i samfunnet deres som en følge av dette dør, hvorpå de i land som Portugal og Sveits hadde levd videre. Norge rehabiliterer sine verste forbrytere, men samtidig får ikke narkotikaavhengige den samme hjelpen. Se til Portugal hvor målet var å støtte de avhengige økonomisk, så vel som å inkludere og akseptere dem i samfunnet.

Når vi snakker om Portugal. Hva synes du om den portugisiske modellen?

– Den portugisiske modellen er den beste i Europa, men den løser bare halve problemet. Halve problemet er at vi strafferettslig forfølger narkotikabrukere. Dette løser den portugisiske modellen. Det systemet ikke løser er at avhengige fortsatt må ty til voldelige gjenger for dopet sitt. Det er det som er problemet når man kriminaliserer dopet. Alle vet hvem Capone var og hvor farlig han var. Ingen vet hvem sjefen for Smirnoff er, og ingen frykter ham. Den eneste forskjellen er at alkohol nå er lovlig.

Et av de største problemene med narkotikadebatten idag er at om man forsvarer et liberalt syn så anklages man for selv å være bruker, og for å forsvare sine egne interesser. Hva tenker du om den problematikken?

– Det vil være litt som å si at den eneste grunnen til at du er mot krigen i Syria er fordi du selv ønsker å bo i Damascus. Det er i beste fall barnslig, og i verste fall moralsk forkastelig.

 

LESESTOFF
Ruset, men først og fremst trist

Johann Hari om ensomme rotter som ruser seg ihjel, risikoen ved å være narkoman i Norge og hvor kjipt USA er.

TEKST Olve Hagen Wold & Varg Lukas Folkman
Foto Pressefoto

 

Johann Hari om ensomme rotter som ruser seg ihjel, risikoen ved å være narkoman i Norge og hvor kjipt USA er.

I juni var Johann Hari, mannen bak boken Chasing the Scream, i Bergen for å snakke i regi av Foreningen Tryggere Ruspolitikk. I den ­sammenheng slo vi av en prat med ham.

For å starte. Kan du forklare hva du mener med avhengighet?

– Vi har hatt mye avhengighet i familien min. En av årsakene til at jeg skrev boken, og brukte så mye tid på å gjøre research rundt den, er at jeg virkelig ønsket å forstå hva som forårsaker avhengighet og hvordan vi kan løse det.

Hvilken type avhengighet er det vi snakker om?

– Når jeg gjorde forarbeidet til boken skjønte jeg at avhengighet ikke er hva vi har blitt fortalt at det er. Vi har blitt fortalt at avhengighet stammer fra kjemikalier i dopet selv. Vi tenker at om vi velger 20 tilfeldige mennesker fra gata og gir dem heroin i en måneds tid, så vil de bli heroinavhengige. Den første ­varsellampen for meg var da jeg forsto at om du skader deg i Storbritannia, får du en medisin kaldt diamorfin. Det er det medisinske navnet på heroin.

Og heroin er tross alt bare et prodrug for morfin.

– Pasienter får dette dopet over lang tid på sykehus i Storbritannia. Om det vi tenker om avhengighet er riktig, så burde alle disse menneskene, eller i hvert fall mange av dem, bli avhengige av medisinene. Dette har blitt undersøkt svært nøye, og det skjer nærmest aldri.

Hva er det som er skyld i det da?

– Professor emeritus i psykologi Bruce K. Alexander har gjort et eksperiment som har gitt oss en ny måte å tenke på avhengighet, som kan forklare hvorfor ikke  sykehuspasientene blir avhengige. Tidligere kom kunnskapen vår om ­avhengighet fra eksperimenter hvor du plasserte en rotte i et bur med to flasker. Én med vann, og én med vann ispedd et narkotisk stoff. Rotten valgte nesten alltid vannet med stoffet i, og døde nesten alltid av overdose. I eksperimentet til K. Alexander ble rottene plassert i “Rotteparken”. Der har de masse ost og mange venner. De har også de samme vannflaskene. I “Rottepark”-versjonen drikker rottene nesten aldri fra den dopede flasken og ingen av dem overdoser. Så du går fra nesten 100 prosent overdose når livet til rottene er dårlig, til nesten ingen når livet deres er bra. Dette forteller oss noe om avhengighet utenom det rent kjemiske.

Jeg er med på tanken, men prøver du å si at det ikke finnes noen form for kjemisk avhengighet?

– Nei, avhengigheten til kjemikaliene er ekte, men det er en liten del av avhengigheten i sin helhet. Det er et veldig godt eksperiment på dette – nikotinplaster. Når nikotinplaster ble oppfunnet på slutten av 80-tallet, og gjort tilgjengelige på det tidlige 90-tallet håpet man å få bukt med røykingen. Forskning på effekten av nikotinplaster viser at bare 17 prosent av de som bruker dem slutter å røyke, så det er tydelig at det er noe annet på gang enn den kjemiske avhengigheten for de fleste som røyker.

Som det sosiale aspektet ved røyking.

– Akkurat. Konsensus blant forskere er at nikotin er det mest avhengighetsskapende kjemiske stoffet vi konsumerer. Sterkere enn de i heroin og alkohol. Selv da trenger 83 prosent noe annet enn bare det kjemiske. Det som foregår er en psykologisk prosess. Livet er for smertefullt. Det er et ønske om å komme seg bort fra ens egen tilværelse.

Jeg er enig i det. Men på den andre siden har man det mange omtaler som opioid-epidemien, hvor man mener en for stor mengde resept­belagte opioider utskrives av leger.

– Ja, dette er en stor misforståelse. Legg merke til når bruken av opioider virkelig går i været – 2008. Økonomien går galt, og mange klarer ikke forsørge familiene sine. Det er gjerne hvor folk har det verst at en tar flest opioider. Det er en feiloppfatning at det er legenes feil. Selvsagt er det mye feil med l­egemiddelindustrien, men en skylder ikke på Jack Daniels for alkoholisme.

Mener du virkelig at det ikke er et problem med for høy utskrivning av reseptbelagte opioider?

– Jeg tror ikke det er det som driver krisen.

Det må du begrunne.

– Vi kan se det i statene som har slått ned på reseptbelagte opioider. Folk begynner bare med heroin i stedet for, og så har man plutselig en heroinkrise.

Hva er synet ditt på hvordan Norge behandler sine rusavhengige da?

– Det jeg kan si om Norge er at det er et land som på mange måter er beundringsverdig, men samtidig ble jeg sjokkert over å se hvordan narkotikaavhengige blir behandlet her. Injiserende ­narkotikaavhengige i Norge har 30 ganger høyere sannsynlighet for å dø av en overdose enn i Portugal.

Og den humane delen av politikken vår er ganske absurd. Vi har sprøyterom, men man får ikke lov til å røyke heroin der.

–  Og slik jeg har forstått det er det få slike sprøyterom.

Det er veldig få. Bergen brukte lang tid på å etablere et sprøyterom, og åpningen ble utsatt på grunn av motstand i byen.

– Dette er den store tragedien spør du meg. At en del individer i samfunnet deres som en følge av dette dør, hvorpå de i land som Portugal og Sveits hadde levd videre. Norge rehabiliterer sine verste forbrytere, men samtidig får ikke narkotikaavhengige den samme hjelpen. Se til Portugal hvor målet var å støtte de avhengige økonomisk, så vel som å inkludere og akseptere dem i samfunnet.

Når vi snakker om Portugal. Hva synes du om den portugisiske modellen?

– Den portugisiske modellen er den beste i Europa, men den løser bare halve problemet. Halve problemet er at vi strafferettslig forfølger narkotikabrukere. Dette løser den portugisiske modellen. Det systemet ikke løser er at avhengige fortsatt må ty til voldelige gjenger for dopet sitt. Det er det som er problemet når man kriminaliserer dopet. Alle vet hvem Capone var og hvor farlig han var. Ingen vet hvem sjefen for Smirnoff er, og ingen frykter ham. Den eneste forskjellen er at alkohol nå er lovlig.

Et av de største problemene med narkotikadebatten idag er at om man forsvarer et liberalt syn så anklages man for selv å være bruker, og for å forsvare sine egne interesser. Hva tenker du om den problematikken?

– Det vil være litt som å si at den eneste grunnen til at du er mot krigen i Syria er fordi du selv ønsker å bo i Damascus. Det er i beste fall barnslig, og i verste fall moralsk forkastelig.

 

Neste artikkel
Bergen Revels #18