TEKST Lisa Aase Rokkan og Audun Brendbekken
Illustrasjon og foto Ida Neverdahl og Fredrik Geving Bedsvaag

Hamsterhjulet holder på å gå av hengslene. Vi er flere enn noensinne, og må spørre oss om det er på tide å sette ned foten.

 
– Vi er altfor mange i forhold til hvor mange jorden tåler, sier professor i biologi, Harald Kryvi ved Universitetet i Bergen. Løsningen hans er å begrense antall barn som blir født.

Ikke drit der du spiser
Det er ikke vanskelig å forstå grunnlaget for Kryvis dystre fremtidsbilde. I 1960 levde det tre milliarder mennesker på jorden. 57 år senere er vi over syv og en halv milliard, og FN antar at antallet mennesker vil øke med nesten to og en halv milliard frem til 2050.

– Den enorme populasjonsveksten går ut over naturen, rett og slett fordi vi tar så stor plass. Når vi ødelegger naturen, ødelegger vi også for oss selv, det må vi ikke glemme. Alt vi spiser er liv, sier Kryvi.

Kryvi ser befolkningsveksten som en hovedårsak til verdens fattigdomsproblemer. Utviklingstrenden kan føre til at enda færre kan leve verdige liv i fremtiden. Mange kan miste tilgang på rent drikkevann, et fullstendig daglig måltid, sikkert arbeid og basale helsetjenester. Goder vi gjerne tar for gitt i dag.

Feministisk unnlatelsessynd
Årsakene til befolkningsveksten er mange, men Kryvi peker spesielt på kvinners rettigheter og afrikansk vanstyre. Afrikanske land har de høyeste fødselsratene i verden, og de siste tiårene har det vært en eksplosiv befolkningsvekst i disse landene. Samtidig står kvinners rettigheter svakt i disse landene, og Kryvi ser en klar sammenheng.

– I enkelte land i Afrika er bortimot tre fjerdedeler av jentene giftet bort før de er 18 år, og de fleste av dem får aldri utdannelse. Det er etter mitt syn en stor unnlatelsessynd at vestens feminister bryr seg fint lite om dette, sier han.

Han påpeker også at lederne i subsahariske afrikanske land ofte hevder at matmangelen skyldes tørke og naturkatastrofer. En alternativ forklaring er overbefolkning. Mangelfull infrastruktur gjør det vanskelig å nå ut med informasjon om prevensjon. Kombinasjonen av unge, gifte kvinner uten rettigheter og dårlig tilgang på prevensjon fører til svært mange barn.  

Tre er en for mye
En hamster dobler sin størrelse ukentlig frem til ni uker. Hadde den holdt tempoet oppe i ett år, ville den spist all verdens årlige kornproduksjon på en dag. Det er en grunn til at ting slutter å vokse i naturen, og Kryvi tror vi har nådd smerteterskelen for befolkningsvekst. En mulig løsning på dette er fødselsregulering.

– Tobarnspolitikk må gjøre seg gjeldende globalt. Det er et valg mellom å være egoist eller å tenke på sine etterkommere. Hvis familiens ervervede rikdom jevnlig deles på to barn, heller enn mange, vil velstanden øke. Dette er fordi færre barn betyr smartere ressursfordeling, sier Kryvi som selv har to barn.

– Det har utrolig mye å si hvordan statsledere oppfører seg og snakker om kvinner

– Det har utrolig mye å si hvordan statsledere oppfører seg og snakker om kvinner

Dette er en politikk som er særs vanskelig å håndheve, og Kinas bruk av tvangssterilisering og tvangsabort er et skrekkeksempel på en slik regulering. Et annet handicap for denne politikken vil være storfamiliens status i utviklingsland, hvor det er en slags forsikring å få mange barn.

Ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved UiB, forsker professor Ingvild Fossgard Sandøy på forebygging av uønskede svangerskap blant mindreårige i Zambia.

– En tobarnspolitikk kan for oss i vår del av verden fremstå som fornuftig, men når hverdagen handler om overlevelse, trenger familier i fattige land arbeidskraft. I tillegg gjør manglende velferdsgoder at man er avhengig av å ha mange barn for å bli tatt vare på som gammel, sier Fossgard Sandøy.

Ettersom velstanden har økt i Europa, Nord-Amerika og enkelte land i Asia, har også fødselsraten sunket. Hvis høna er velstand, og egget er barn, så er ikke Fossgard Sandøy i tvil om hva som kommer først.

– Jeg tror ikke det vil hjelpe å tallfeste hvor mange barn man bør få så lenge velferdsgodene ikke er på plass for å erstatte storfamilien. Det er forresten også vanskelig å håndheve en tobarnspolitikk når mange fattige land ikke engang har skikkelige fødselsregistrering.»

Aldri for mye
Gunnar Eskeland, professor i økonomi ved Norges Handelshøyskole, er ikke enig i at det er fullt i herberget.

– Først og fremst er det ikke for mange mennesker på jorden. Fødselsraten går ned, og kvinneundertrykkelse blir løst av urbanisering, inntektsvekst og utdanning for kvinner. En av de veldig gledelige observasjoner i nyere tid, sier Eskeland.

Kryvis hovedappell er prevensjon som eneste virkemiddel. Dette synes Eskeland vitner om kunnskap tilhørende 60-tallet. Eskeland peker også på flere utfordringer ved Kryvis tobarnspolitikk. Dårlig infrastruktur og svak ledelse er mangler som vil gjøre en slik regulering kraftløs. Historisk har dette også vist seg å skape flere problemer, som bruk av tvang.

Debattens ordskifte er viktig, og her mener Eskeland at bedriftseiere og statsledere har en viktig oppgave når det gjelder holdninger og formidlingsevne.

– Det har utrolig mye å si hvordan statsledere oppfører seg og snakker om kvinner, sier Eskeland.

I Zambia får jenter barn før de er biologisk og sosialt modne for dette. Et svangerskap i ungdommen begrenser personlige utviklingsmuligheter og skolegang drastisk, og gjør det vanskeligere for dem å komme ut av fattigdommen.

– Fødselsutvikling handler mye om normer og verdier i samfunnet. I Zambia og andre afrikanske land er mange barn et tegn på fruktbarhet, som er en høyt verdsatt egenskap hos kvinner i dag. Prevensjon og retningslinjer vil ikke alene endre fødselsraten, fordi for holdninger, normer og fattigdom også virker inn på ønsket om å få barn, sier Fossgard Sandøy.
 

Feministisk unnlatelsessynd?

 
Harald Kryvi, professor i biologi ved UiB mener at det er en stor unnlatelsessynd blant vestlige feminister å ikke fokusere nok på subsahariske afrikanske kvinners rettigheter.

– Det stemmer at hvit, vestlig feminisme har et betydelig solidaritetsproblem overfor vanskeligstilte kvinner i fattige land. Intervensjonismen som feminismekritikere gjerne etterlyser i samme pust som de bringer det på bane, er allikevel ikke en løsning, sier Maren Fuchsia Celius-Blix.

Fuchsia Celius-Blix er spaltist i Morgenbladet, og er skeptisk til Kryvis feminismekritikk.

– Kritikerne bryr seg sjelden om disse kvinnene annet enn i kraft av sin egen kjepphest. På den lyse siden ser vi en økning i sterke minoritetskvinner i samfunnsdebatten, og disse må vi lytte mer til.

Gunnar Eskeland, professor ved Norges Handelshøyskole, mener kvinnesaksforkjempere skal ha mye av æren for at arbeidsgivere rundt om i verden oppdager kvaliteter i kvinnelig arbeidskraft. Dette er et resultat av urbanisering og økt kunnskap. Gjennom dette forandres normene i samfunnet og effekten kan være en lavere fødselsrate. Eskeland trekker blant annet paralleller til Husflidens kampanjer på 30-tallet.

– Jeg kjenner igjen mye av de gode tingene som dominerer utviklingsdebatten i dag. Nemlig at en krone i hånden på en kvinne kan ha veldig mye bedre effekt enn en krone i hånden på en mann.