STOFF_mdg

Den grønne motbakken

TEKST Mathias Juell Johnsen
Illustrasjon Ida Neverdahl

 

Et grønt valgnederlag. Løst gjenfortalt.

 
«Minoriteten har alltid retten», sa Ibsen. Du kunne ikke vært mer enig. I det stille er du ikke egentlig demokrat, men teknokrat. Du vil kneble folket til deres eget beste, med et byråkrati tuftet på viten og solidaritet med mennesker og dyr. Verden er i ferd med å gå dunken, og fluktruten er et vindu som lukker seg stadig raskere.

Men makten, den ligger i folket, og det kan du ikke gjøre noe med. En fjerdedel av dem lokkes inn i populistenes spinneri med gulrøtter og tilsynelatende enkle løsninger på kompliserte problemer. Av de konforme bastionene er det ytterligere en drøy halvpart som lulles inn i det varme teppet kalt «status quo», hvor to kjemper hvisker «Vi er ansvarlige. Vi har kontroll», inn i ørene deres. Du vet at de lyver, for seg selv, og alle andre.

Den siste kvarten av saueflokken (ikke kall folk for sauer, vær så snill) er annerledes, men spredt over alle vidder. Det er her, i en grønn fløy, du selv hører hjemme. Som en prosaisk reformist, tror du ikke på å «avskaffe kapitalismen som system» for å håndtere krisen som alle later som om de ikke overser. Ikke at ideen er så forkastelig i utgangspunktet, du bare tror ikke det er mulig å få til i tide.

Slik endte du opp i Miljøpartiet de Gale, klimafanatikerne, de livsfjerne veganerne. Partiet som gjennom utprøvd og utforsket klima- og miljøpolitikk har troen på å redde kloden uten å måtte revne samfunnet i sømmene først. Det var slik du fikk kjenne på hatet for første gang.

Ikke hatet mot andre. De andre gjør deg mer trist. Litt sint. Men ikke hatefull. Men hatet mot egen person, egen sak, det er reelt. Folk krever deportering, fysisk avstraffelse og skuddpremier mot sånne som deg. Hatet er en mektig motstander. Det former deg, gir deg en fremoverlent holdning, knekk i knærne, og føtter som er hardt plantet i bakken. Hatet gjør deg sterk i troa, modig og utålmodig.

Og du er ikke alene. Med tusenvis av frivillige involverte settes det grønne maskineriet i gang, tuftet på frivillighet og lite penger. Du trer gladelig inn i deres rekker, og legger hodet på hoggestabben i solidaritet med dine fryktløse ledere, Une og Rasmus.

Og du er optimist. Mange uttrykker sin støtte, og folkene rundt deg lar seg overtale med velvalgte ord fra partiprogram og relevant forskning. Prognosene går oppover. Det er mulig å redde verden, én Facebook-kommentar av gangen. Herregud. Hva folk får seg til å skrive i all offentlighet. Det er faktisk jævlig morsomt. Dere ler på bakrommet av valgvaken.

Men all latter må stilne en gang. I dette tilfellet er det klokka ni, når den første valgdagsprognosen blir kjent, og alle helt åpenbart er helt forjævlig skuffa. Hva faen feiler det folk? Eller er det oss? Hva har vi gjort galt? Miljøforkjemperne er fanget i en ond sirkel. Dere blir alltid beskyldt for å være for radikale. Ikke ha grobunn i virkeligheten. Men hver gang dere ikke får gjennomslag, tvinges dere til å være enda mer radikale ved neste sving. En dag vil dere få rett, men det er ikke en betryggende tanke. At ettertiden vil male dere i et gunstig lys, er en mager trøst, når lyset falmer.

Når verden hviler på dine skuldre, er det tungt å falle. Blytungt.

På vei hjem går du forbi valgvaken til FrP. Du kjenner til typene som står utenfor. Dømmer dem. En kompisgjeng tar bilder av hverandre. Fotografen symboliserer høflig at du bare må gå forbi før han tar bildet. Du ignorerer han plent, og går forbi, bak han. Du er sint. Du hater ikke, forteller du deg selv. Men samfunnet slår sprekker på midten, og du er sannelig ikke like sikker lenger. FAEN.


Ansvarlig redaktør: Ingrid Marie Vikhammer Sandvik. Nettredaktør: Marcus Lauritsen. Kontakt oss på red@stoffmagasin.no vt-sirkel10-redigert unit-skarpere grønn