September 2017 mistet Norge to store stemmer. Frank Aarebrot og Per Fugelli var kjent for sin gode formidlingsevne og kritiske blikk på samfunnet. At begge gikk bort så kort tid før og etter valgdagen, gir formidlingsevnen i Norge en stor slagside.

Bullshit er bullshit

Valgkampen i år var et sammensurium av drittslenging og en bunnløs diskusjon om norske verdier. Hans Geelmuyden utroper i en kronikk i Morgenbladet Fremskrittspartiet som vinnere av den retoriske drakampen. Han mener andre politikere kan lære av partiet og det faktum at god retorikk overbeviser. Dette viser hvor dårlig det står til med Norge.

Hva har skjedd med retorikk som bygger broer og forståelse, ikke splid og fremmedfrykt? Hvor har det blitt av verdsettelsen i det å slå hånden i bordet og kalle bullshit for bullshit? Her regjerte Fugelli og Aarebrot.

Se ting fra to sider

Fugellis skarpe tunge smelte hardt mot FrP i 2015 etter at de, i følge han selv, fikk to lillefingre med ros fra han, men svelget hele hånden. I en kronikk i Dagbladet skriver han at «…Dere fortjener respekt for at dere i alle år har sett at her må det være grenser for innvandring til Norge. Dere fortjener skam for at dere i alle år har skapt frykt og mistanke mot flyktninger og innvandrere.». Han omtalte tankene de spredte som «giftige» og etterlyste grenser for dårlig folkeskikk, fremmedfrykt og menneskeforakt. Slik var Fugelli. Som samfunnsmedisiner så han det som sin oppgave å peke på nordmenns uvitenhet, men alltid med den hensikt å overbevise oss om at vi måtte bygge mer levelig samfunn for alle.

Aarebrot var en mann av Arbeiderpartiet og æresmedlem av AUF. Likevel truet han med å ikke stemme på partiet i 2013 på grunn av striden om asylbarna. Til Aftenposten kalte han det umenneskelig og hjerteløs politikk, og forlangte at Ap skulle vise større toleranse i behandlingene av sakene, ellers ble han sittende i sofaen på valgdagen. I minneordene skrevet om Aarebrot den siste tiden trekker flere frem hans evne til å se verden fra flere sider og formidle det han så til både ferske studenter, sultne journalister og de i maktens korridorer. Ap-leder Jonas Gahr Støre omtalte Aarebrot som et «både-og-menneske» i en «enten-eller-verden», engasjert og ikke bundet av noe.

Vi må våkne

God retorikk overbeviser. Problemet er hva man overbeviser folk om. Aarebrot og Fugelli var to formidlere som appellerte til et bredt spekter av samfunnet, om du så stemte på høyresiden eller venstresiden. Retorikken de førte var mot ytringer som sprer hat, fremmedfrykt og en tro på at norske verdier er brunost og langrenn. De stilte opp for de svakeste og minte nordmenn på hvor priviligerte vi er. Dette står i sterk kontrast til den konfliktorienterte retorikken som Norges tredje største parti vant frem med.

Når de to nå etterlater et tomrom etter sin bortgang, nekter jeg at denne plassen skal fylles av mennesker som Sylvi Listhaug og Per-Willy Amundsen. Nå må vi våkne opp og ikke la oss forføre av retoriske virkemidler, men i kjent Aarebrot- og Fugelli-stil stille spørsmål ved hensiktene bak.

Ingrid Marie Vikhammer Sandvik,
Ansvarlig redaktør
red@stoffmagasin.no