covervvv

Stoff anmelder første dag på Vill Vill Vest

TEKST Ingeborg Katie Åtland & Olve Hagen Wold
Foto Henrik Egeland

 

Vi dekker konserter på Vill Vill Vest. Se hva våre anmeldere syntes om utvalget dag 1.

 
Erlend Apneseth Trio
Landmark

Herremin, hvor skal man begynne? Erlend Apneseth Trio tar folkemusikken til et nytt nivå. Man ledes fra forsiktig strengespill til kraftig støymusikk. Apneseth spill selv hardingfele, akkompagnert av Øyvind Hegg-Lunde på slagverk og Stephan Meidell på gitar og knotter. Ærlig og gjennomsyret grundig. Dette har du ikke hørt før! Landmarks lydmann leverer fantastisk lydlandskap. Ingenting å klage på.

Amber Clouds
Victoria Café & Pub

Tross at det er tidlig på kvelden fyller Amber Clouds Victoria til randen. Oslo-bandet leverer fengende riff og dansemoves over drømmende pop akkompagnement. Det spilles et bredt utvalg låter, noen utgitt sist mandag, noen skal gis ut før det «fryser på» og noen har de ingen planer om å slippe. Alle preget av surf-rock, shoegaze-nostalgi og atmosfæriske pop-linjer. Publikum digger det! Til tider støyende lyd bilde, og alt for høy lyd for lokalets størrelse. Jeg forlater Viccen svett og med hakket mer skadet hørsel enn før.

Halie
Kvarteret

Halie tar scenen på Kvarteret, ubemerket av pratesykt lokale. Sekstenåringen fanger publikum med selvsikker vokal og søtt vesen. Hun danser seg gjennom låt etter låt fylt med fengende rytmer og gjenkjennelige melodilinjer. Det er ungt og enkelt, men publikum er med. Til tider ensformig og monotont, men tar seg betraktelig opp mot siste del av settet.

Natalie Sandtorv
Landmark

Natalie fører oss gjennom et mangfold sjangre, fra melodiøs jazz, til hardrock, orientalske toner, neo soul og sørøst-europeisk vokaltradisjon. Hun har med seg dyktige musikere på saksofon, slagverk, gitar og keys. Selv stiller hun med selvsikker vokal og særegen tilstedeværelse. Hver låt er over gjennomsnittet rikt på hooks, bred spennvidde og gode tekstlinjer. Det er interessant og nytt, og det funker fjell! 10 av 10.

Bokassa
Garage

Bokassa markedsføres som en blanding av hardcore og stonerrock, men det er lite ørkenpreg over dette. Det er i stedet helt streit hardcore: raskt, bråkete og aggressivt. Det er småteknisk og smågroovy, uten at noe av det får komme i veien for 4/4-frontalangrepet. Bokassa er best når de prøver seg på mer melodiske hooks, men hverken riffene eller melodiene har satt seg. Det er tøft nok, men høres ut som tusen andre band. Ellers, kritikk til arrangørene: Det blir ikke noe særlig moshpit når dere setter opp en hardcore-konsert før gjestene knapt har rukket å tømme sin første øl.

MK’s Marvellous Medicine
Hulen

Fra første tone hører man at dette er noe for seg selv. Det er spennende. Det er catchy. Det er jævlig sexy. MMM spiller psykedelisk 70-tallsrock, med en gjennomført og skamløs blomsterbarnestetikk, og nok innslag av prog og stoner til at det forblir interessant. Frontfigur Marie Kristin Dale er en eksepsjonell låtskriver, gitarist og ikke minst vokalist. Det eneste jeg kunne funnet på å innvende er at hun er litt for ydmyk. Hun prøver litt for hardt å få dette til å høres ut som et band. Og jo, bandet er virtuost, det, men en halvtimes konsert trenger ikke fem minutter trommesolo. Dale har navnet sitt i bandnavnet. Det er henne vi har kommet for å se. Så flere gitarsoloer neste gang, takk. Og en mye større scene.

Softcore untd.
Østre

Har du hørt på Verdensrommet? Kjenner du til musikksjangeren hiphop? Da vet du allerede hvordan Softcore untd. høres ut. Det er den samme uplasserbare, drømmeaktige, gitarbaserte lyden, bare med hakket mer dansbare rytmer. Det er gjenkjennelig, men føles og høres mest ut som et hobbyprosjekt. Lekent, men litt upolert. Onge $ushimane autotune-synger sine partier, mens Verdensrommet-vokalist Andreas Høvset mer rapper enn crooner. Det er kult med live-gitar, men hvorfor spiller de ikke alle instrumentene live?

Cakewalk
Garage

Når Cakewalk begynner å spille er det helt mørkt. Først bare noen enkle keyboard-motiver, så lavt at du nesten kan tro at det fortsatt er pausemusikken du hører. Men ti minutter senere er det fortsatt mørkt, du hører de samme motivene, men de har nesten umerkelig steget i volum. Cakewalk er bare oppbygning og aldri drop. Cakewalk har aldri hastverk. Det bare øker intensiteten gradvis helt til musikken fyller hele rommet og hele sansefeltet ditt, til du er hypnotisert, du følger, du føler hver bevegelse de gjør på scenen. Dessverre skjærer lyden fra bassen seg i siste låt og river deg nesten ut av det. Men bare nesten.

Les også:
Stoff anmelder andre dag på Vill Vill Vest


Ansvarlig redaktør: Ingrid Marie Vikhammer Sandvik. Nettredaktør: Marcus Lauritsen. Kontakt oss på red@stoffmagasin.no vt-sirkel10-redigert unit-skarpere grønn