TEKST Anna Eitrem
Illustrasjon Ida Neverdahl

Utveksling et sted i Syden. Løst gjenfortalt.

 
«Hvordan er det der nede i varmen a? Herregud, så heldig du er. I Bergen har det regna i 20 dager i strekk», sier de.

«Det er utrolig deilig her! Drikker vin og soler meg hele tiden», sier du.

Samtale over.

Du er usikker på om du skal gå ut av leiligheten i dag. Forelesning eller ikke, du tror faktisk ikke at du orker å høre på en spansk bestefar lese opp teksten fra overhead-slides på en type spansk som ikke høres ut som spansk. Du setter på vekkerklokken igjen. Om dagen skal tilbringes hjemme med lesing kan du like gjerne ta en powernap. Klokken 13.03.

Triolade blues
Du våkner igjen halv tre og det er på tide med lunsj − ett av dagens tre høydepunkt. Men du orker ikke lage noe i dag heller. Det er for varmt, og du skulle ønske du hadde brukt sommerlønnen på en leilighet med aircondition. Bra de selger Milkasjokolade på kinasjappa borti gaten. Det får bli kombinert lunsj og middag.

Det kinesiske paret bak kassen ser bekymret på deg. Du vet hvorfor. Du har på deg de samme joggebuksene som du alltid har på når du er innom. Altså hver dag de siste to månedene. De vet jo ikke at du faktisk bytter undertøy.

Du plukker raskt med deg en såkalt Milka «Triolade», altså en 300 grams jumbosjokolade bestående av mørk, lys og hvit sjokolade, en 1,5 liters Cola (Zero, for å ikke skeie fullstendig ut), og en pose eksotisk potetgull med en smakstilsetning du ikke forstår. Hurra, da lærer du noe nytt om spansk matkultur i dag også. Du vet at du i det minste hadde forsøkt å oppføre deg annerledes på Kiwi i Skostredet. Men hvem bryr seg. Du skal ikke se et kjent menneske på tre måneder uansett.

På vei tilbake til rommet ditt møter du den spanske jenta du bor sammen med, som knapt snakker engelsk, og som du i tillegg er overbevist om at sliter med alvorlige spiseforstyrrelser. Du, som 90 prosent av alle jenter av din generasjon, kjenner igjen tegnene. Hun ser på fangsten du har i armene. «Eh, oh. I am going to run», sier hun og ser på deg med store øyne. Du smiler, og tenker at det er like greit. Da kan du se på film uten å måtte plugge inn headsetet.

Erasmus-helvete
Du hadde egentlig tenkt at du skulle møte verdens beste venner på utveksling. Altså sånn ganske nøyaktig de samme som vennegjengen din hjemme, bare enda kulere, penere og morsommere. Noen som skulle ta seg godt ut på Instagrammen din, og vise alle hjemme hvor sykt fett du hadde det her. Men det hadde holdt med et arrangement med utvekslingsprogrammet Erasmus, før du løp hjem til leiligheten med halen mellom beina og binge-watchet to sesonger «Orange is the New Black». Og deretter «Mad Men».

«This is going to be the best time of your life», hadde to idioter med ESN-tskjorter skreket fra scenen mens de viste peacetegn og hoppet opp og ned. Auditoriet som var altfor lite hadde luktet svette. Du så deg rundt etter noen andre som synes de var for kule for dette. Var det noe normcore her, noen uten sminke eller med ryggsekk? Noen store Adidas-logoer? Ikke bare var du et hode høyere enn de andre jentene, du følte deg plutselig som en mann i den formløse svarte kjolen og Birkenstock. Men du hadde følt deg så fin i Bergen? De av samme kjønn var utelukkende babes med høye heler og korte kjoler.

Deretter hadde dere blitt shufflet inn på store busser som skulle ta dere til et vors. På bussen sang alle på Call me mabye, og du mimret tilbake til da du spydde til samme sangen i fadderuken på NHH i 2012. Vel fremme helte du ned all tinto de verano du klarte. Da festen ble flyttet til en ny klubb, hadde du fremdeles ikke gjort noe mer enn å smile til folk. Du var blondine i syden, nysingel, og hadde ikke blitt sjekket opp én eneste gang i landet som er kjent for at man faktisk blir sjekket opp. Etter 30 minutter som en svær kjempe som stampet rundt på dansegulvet, dro du hjem. For å dermed avskrive alle Erasmus-arrangementer med stor avsky for alltid.

Norwegian ecstasy
I det ene finansfaget ditt var det tre andre utvekslingsstudenter. De var fra universitetet i Manchester, og elsket livet, utveksling og selvbruning. I tillegg snakket de mye bedre spansk enn deg og festet tilsynelatende hver dag. Etter fire forelesninger alene på bakerste rad, overkom du den sosiale angsten du av en eller annen grunn hadde pådratt deg, og tok kontakt etter forelesning. «Yes, Norway is cool. Si, Kygo is cool».

Du følte at dere hadde blitt venner. Det viste seg raskt at dine partysøstre, Jessie, Sarah og Masie, faktisk skulle på fest i kveld også, og du ble invitert på vors. Som den nordmannen du er, tok du med deg en liten gave fra Norge. En liten conversation piece av nikotin, slik at du hadde en anledning til å fortelle om det lille hjemlandet ditt, hvis samtalen plutselig gikk trått. Det ble imidlertid ikke nødvendig ettersom cavaen gikk rett i hodet på alle fire, og dere oppdaget en felles interesse for å skrike tekstene til Taylor Swift til hverandre med aggressive blikk. Etter å ha ramlet frem til en klubb seende ut som noe tatt ut av en lavbudsjettsfilm fra Texas, med svingdører og rodeo-okse, sto du der midt på dansegulvet med dine nye venner. De var kanskje ikke hippe, interessert i det norske sosialdemokratiet eller forståelsesfulle for din fascinasjon for menn med lange, tynne bein, men det var ikke så farlig. Dere holdt rundt hverandre, akkurat som de norske håndballjentene. Endelig. Venner. Vennskap. Instagram.

Du trakk høytidelig opp snusboksen fra lommen og fortalte hemmelighetsfullt at du hadde med noe spesielt fra Norge som du ville dele med dem.

Så puttet Jessie, Sarah og Masie synkront og fullstendig ukritisk hver sin snus i munnen, og svelget.

«E from Norway is strong», sa Jessie, og skar en grimase.

Du skjønte at vennskapet var over, og at det var tre og en halv måned igjen av utvekslingssemesteret.

FAEN.