TEKST Torbjørn Sandmo
Foto Henrik Follesø Egeland

Nora Shikoswe Hougsnæs gikk lenge rundt i København og ruget på låter. Nå lever hun livet som litteraturstudent i Bergen og lover et album om ikke så lenge.

 
STOFF møter Shikoswe på Doktor Wiesner en søndagskveld. Det lille åttekantede murhuset er en oase av varmelamper i oktobermørket. Et vannhull om du vil. Bokstavelig talt, for dette var opprinnelig et folkebad, oppkalt etter doktor Joachim Wiesner, fastlegen til bl.a. Ole Bull.

Kanskje håper Shikoswe at musikerlegens ånd fremdeles vandrer langs murveggene her, fordi:

– Jeg ble syk rett etter Vill Vill Vest. Fint at festival og forkjølelse kom i den rekkefølgen.

Album i emning

Nora Shikoswe Hougsnæs har hatt en travel høst så langt, men har ingen planer om å roe ned selv om kroppen kremter lett i protest. Jeg snapper etter festivaltråden som dingles foran meg, og intervjuet er i gang.

– Hvordan var Vill Vill Vest?

– Det var kult! Spesielt BT-lydsjekk i bakgården på Apollon på torsdagen var gøy. Greit å bli litt varm i trøya dagen før dagen. Men selve Vill Vill Vest var også en skikkelig god opplevelse. Lydmannen var spesielt dyktig og det kom mye folk, så ja: kult!

– Og det går rykter om at flere store ting er på vei?

– Skal i studio de neste ukene ja. Planen er å spille inn en del låter, se hvilke som fungerer godt sammen og så gi ut en helhetlig samling på bakgrunn av det. Er der jeg har fokuset mitt akkurat nå.

– Når slippes dette til massene?

– En gang i løpet av neste år?

– Det er en stor tidsramme.

– Til våren da. Tipper jeg. Jeg spiller også på Victoria 2. november. Fikk streng beskjed av manageren min om å nevne det, sier hun og ler.

Fikk øynene opp i København

Dronningen i Kong Oscars gate var den første scenen Shikoswe spilte på i Bergen, i forbindelse med at hun slapp EP-en The Hour of the Body. Sondre Lerche digget det. Musikknorge digget det. NRK p3 kåret Nora til Ukas Urørt.

– Jeg hadde gått rundt i København og ruget på de låtene lenge. Til slutt måtte jeg bare spille dem inn og få dem ut. Det er en utrolig deilig følelse å gi låtene fra seg, sånn at andre også kan få et forhold til dem.

– Hva slags forhold har du selv til låtene dine?

– Jeg har ikke hørt på dem siden de ble sluppet, bortsett fra at jeg av og til spiller dem på konsert, sier hun og ler.

– Du nevnte København?

– Ja, jeg flyttet til Danmark etter videregående for å gå på høyskole der. Jeg fikk dansk kjæreste, som utviklet seg til samboer, så da ble jeg boende i København en stund. Laget musikk, jobbet og hadde det bra. Ikke et vondt ord om Ås der jeg vokste opp, men det er ikke så mye som skjer i musikkmiljøet der. Det var først da jeg kom til København at jeg fikk øynene opp for at det finnes helt vanlige folk som lever av musikk.

– Det høres sykt pretensiøst ut – Og nå bor du i Bergen og studerer litteraturvitenskap. Eller?

– Hmm ja i teorien. Studielånet behandles kanskje litt som kulturstipend. Man kan vel si at jeg har tatt et valg i forhold til studiet, i og med at jeg legger så mye av tiden og energien min i musikken.

– Hvorfor tror du det har blitt sånn?

– Mest fordi det føles godt egentlig. Musikk oppleves som et naturlig tidsfordriv, og skader jo ikke andre. Jeg er helt klar over at jeg er en del av et fellesskap der alle må bidra, men jeg tror egentlig mange undervurderer verdien av ting som musikk.

Det blir stille et øyeblikk.

– Det hørtes sikkert sykt pretensiøst ut, smiler hun.

– Ikke egentlig. Men jeg har lest at du ikke identifiserer deg med en musikksjanger. Så der er du kanskje litt pretensiøs?

– Haha, jeg er egentlig imot sånn sjangerfetisj, ja. Man begrenser litt muligheten til å uttrykke seg selv med en gang man binder seg til en sjanger eller et årti. Jeg begynner gjerne med teksten, og så bygger vi musikken rundt den følelsen teksten prøver å fange. Gir det mening?

Jeg nikker bekreftende, og hun fortsetter:

– Vi er jo de samme folkene som jobber sammen på låtene, så det er uunngåelig at det høres ut som oss. Det viktigste er likevel at vi liker å spille sammen og at vi liker det vi spiller, ikke at det stemmer med retningslinjer vi har gitt oss selv på forhånd. Der er jeg også veldig heldig med managementet mitt. Jeg tror mange artister får et trendy image tredd over hodet på seg fra oven. Jeg får rom til å være meg selv, og det setter jeg veldig stor pris på.

Det begynner å bli sent, og hostene kommer tettere og tettere etter ekstensiv stemmebruk.

– Helt til slutt: Hva betyr Shikoswe?

– Det er et stedsnavn, der moren min kommer fra i Zambia. Foreldrene mine møttes da pappa jobbet i fredskorpset. Vi bodde i Zambia frem til jeg var to-tre år gammel, da vi flyttet til Ås. Vi pleide å dra til Zambia noen måneder ca. annethvert år da, men nå er det lenge siden sist. Handler nok mest om at jeg har blitt voksen og må betale flybilletten selv. Til neste år kanskje.