Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
ANMELDELSE
Årets beste album
23.12.2017

Redaksjonen har stemt frem sine favorittplater fra året som gikk.

TEKST Redaksjonen
Bilde Pressebilde

 

REDAKSJONEN HAR STEMT FREM SINE FAVORITTPLATER FRA ÅRET SOM GIKK.

 
Uten å prøve å selge noe skinn: Det ser ut som om vi har kommet oss gjennom 2017 uten å dø, havne i atomkrig med Nord-Korea eller løpe naken og skrikende rundt i gatene med underbuksene på hodet fordi vi endelig har brutt sammen og begynt å reflektere galskapen rundt oss.

Hvis du er som Stoff-redaksjonen, er god musikk mye av grunnen til at du har holdt deg flytende. Og god musikk har det vært mye av. Mens samfunnet rolig har kollapset rundt oss, har vi kunnet lukke øynene og la varme toner fra Shikoswe eller Misty Coasty ta oss med til et sted langt vekk. Eller oppdaget at en trettenåring som rapper om fidget spinnere er langt klokere og mer relaterbar enn noen av de voksne som er ansvarlige for alt dette.

LES OGSÅ: De beste albumene fra 2015

Hvis 2016 var året for de store utgivelsene, har 2017 vært året for de små. Våre spillelister har vært dominert av unge og sultne artister som har skjøvet på grensene for hvordan musikk kan være. Her er Stoff-redaksjonens ti favorittplater fra 2017.

Mount Eerie

10. Mount Eerie – A Crow Looked at Me

Har de melankolske platene du setter på når du vil bade i selvmedlidenhet, mistet piffen? Trenger du sterkere skyts for å sloss mot apatien i en hverdag hvor du blir solgt angst og terrorfrykt som om det skulle være smågodt? Da har Mount Eerie laget platen for deg. For snart to år siden mistet Phil Elverum sin kone til kreft, og plutselig sto han alene med hendene fulle av sorg, meningsløshet og deres datter på noen måneder. Hver låt er et slags dagbokinnlegg, presentert kronologisk med den første låten laget bare uker etter dødsfallet. Det er personlig, hjerteskjærende, og … morsomt? Deadpan selvironi rundt hans egen situasjon og hvor rart det er å lage musikk om død glimter til hver gang det blir for mørkt, og gjør det hele relaterbart selv for oss som aldri har mistet vår livs kjærlighet. Hele veien er platen stor lyrikk med beskjedent gitarkomp, og om du liker slikt er dette en sjokkinnsprøytning av følelser som fortsatt er potent etter flere hundre spillinger.
Ola Olsen Lysgaard

åra

9. Erlend Apneseth Trio – Åra

Den norske folkemusikken er og har i alle tider vært en berikelse og skatt. Klangen av fjorder og fjell. Av granitt og furu. Noe fjernt men samtidig nært og intimt. Erlend Apneseth trio bruker pigmenter fra stein, bark og grønske og skaper en tredimensjonal og flersanselig reise inn dype vestlandsfjorder. Det kan føles nasjonalromantisk ved første lytt, men mest av alt klinger det av vestlandsrealisme. Industri, epletrær, kaffi og veggur som trekkes opp resonnerer i Apneseths hardingfele. Hvite trehus på grå grunnmur med fjell hvor toppene er dekket regntunge skyer. Når Erlend Nødtvedt mot slutten av platen trer inn i denne prektige stillstanden tømmes man for luft. Dette er ikke brudeferden i Hardanger av Tidemann og Gude. Det er alle de andre dagene på Vestlandet. Og det er gripende vakkert.
Stian Økland

King_Krule_-_The_Ooz

8. King Krule – The Ooz

The Ooz oser av ærlighet og usikkerhet. «I think we might be bipolar,» synger King Krule på åpningssporet «Biscuit Town». Artisten har også gitt ut musikk under sitt egentlige navn, Archy Marshall, og som DJ JD Sports på Soundcloud. Sitatet ovenfor møter en dobbeltbunn både i Marshalls bredspektrede musikalske uttrykk, samt hans åpenhet om egen psykisk helse. Det er et mørkt og dystert London som King Krule synger om, men også en by der enkeltmennesker kan utgjøre en stor forskjell for hverandre i tilværelsens hårfine balanse. Musikalsk ligger det også en tosidighet i The Ooz. På sitt råeste, i sanger som «Dum Surfer», høres det ut som King Krule har dratt Mick Jones og resten av The Clash inn i studio på ska-fest. Kontrasten er stor til den møysommelige saksofonen på platas fineste låt, «Czech One». At disse motstykkene føyer seg så naturlig og harmonisk inn i samme album, er et prov på at 23 år gamle King Krule er en av Europas mest spennende musikere. Og når han tidvis sitter seks fot under månen i en sløv og tåkete jazz, og minner om Tom Waits på sitt såreste, så blir også The Ooz et av årets aller fineste album.
Audun Brendbekken

JayZ-4-44

7. Jay-Z – 4:44

Elsker du hip hop, men har problemer med å forstå hva de nye rapperne sier? Da er Jay-Zs 4:44 din redning. Det er rett og slett hip hop for voksne mennesker. Kanskje ikke så rart, ettersom trebarnsfaren nærmer seg 50 år. Albumet fortsetter i samme følsomme stil vi først hørte på «New Day» fra Watch the Throne. Han begraver egoet på første låta, og resten av albumet viser en oppsiktsvekkende sårbar Jay-Z. Fra å rappe om sine dager som hustler har han, via et par album fylt med skryt av kunstsamlingen sin, gradvis beveget seg mot politisk hip hop.

Siden sist har han vært utro, og albumets beste låt, «4:44», er en ektefølt beklagelse til Beyoncé. Låta illustrerer også hvordan de sjelfulle samplene komplementerer tekstene. Albumet er nemlig produsert i sin helhet av No I.D., som har mye av æren for at det er så bra som det er. Alt i alt handler plata mye om Jay-Zs ettermæle. Og dette er første gang vi hører en aldrende gangster-rapper utvikle stilen sin til en ny livssituasjon. Dermed vil 4:44 ikke bare være blant årets beste album, men Jay-Z vil stå igjen som en pioneer i hip hop.
Marcus Lauritsen

LES OGSÅ: Dette skjer i 2018

slowdive

6. Slowdive – Slowdive

De gamle er fortsatt eldst. Det er kanskje både en klisjé og en tautologi, men det er likevel sant. Dette er det første albumet fra shoegaze-pionerene på 22 år, og de vasker gulvet med etterfølgere som Beach House og The Megaphonic Thrift. Alt føles nytt, men kjent: Det er fortsatt massive og hypnotiserende lydlandskaper, fortsatt silkemyke popmelodier pakket inn i en vegg av forvrengte gitarer og effekter, hardt nok til å rive deg med, trist nok til å få deg til å bryte sammen i gråt over din tapte barndom. Men helt fra starten er det tydelig at dette er et eldre og modnere band, som har lært av over tyve års utvikling i sjangeren, men uten å kopiere andre eller miste særpreget. Det er gjenkjennelig Slowdive, men det er fortsatt lyden av 2017, ikke av 1995. Og det er det beste de har gjort.
Olve Hagen Wold

sza

5. SZA – Ctrl

Jeg hater RnB. Har jeg sagt i mange år, i alle fall. Alt-annet-enn-danseband-og-RnB, liksom. Men «Sovereign Zig-Zag Allah», som SZA altså står for, skriver fascinerende låter om sjalusi, sex og utroskap som er umulig å ignorere. Fra første lytt har jeg vært fascinert, muligens fordi uttrykket er ukjent for meg. Det minner i alle fall ikke om Usher, Mariah Carey eller tidlig Rihanna; artister man gjerne forbinder med sjangeren. At SZA oppgir Björk og Wes Anderson (!) som inspirasjonskilder gir derimot mening. Måten hun veksler mellom arrogant råskap og intim usikkerhet er kanskje ikke nyskapende i seg selv, men SZA er likevel en ordsmed som overgår Travis Scott – tidvis også Kendrick Lamar – som begge gjester Ctrl. Hvem kan skrive noe sånt som «You could never trivialize pussy» og komme unna med det? Låtene sentrerer seg rundt Solána Rowes personlige liv, men lydbildet er formet av totalt ti produsenter som forsåvidt også fortjener oppmerksomhet. Blandingen av gitarer, synther og trommemaskiner forbinder man som regel med den vide rockesjangeren, men det fungerer utmerket i dette lydlandskapet også. Kanskje på tide å gi RnB en sjanse?
Tellef Solbakk Raabe

Susanne

4. Susanne Sundfør – Music for People in Trouble

Susanne Sundførs nye album, Music for People in Trouble, begynner med den forsiktige og introspektive låten Mantra, hvor hun sammenligner seg selv med blant annet månen, en kråke og en hai.
Dette kan være en god metafor for Sundfør som artist; hun er en musikalsk kameleon, men uansett hvilket uttrykk hun velger å hoppe ut i passer det henne like fordømt bra uansett. Der Ten Love Songs var grandiost, ambisiøst og utadvendt er dette albumet mye mer introspektivt, og et steg tilbake til jazz-røttene hennes. Det er likevel fortsatt ambisiøst og et drivende godt stykke håndtverk. På «Reincarnation», en av låtene jeg har hørt mest på i løpet av høstsemesteret, har hun plassert en steelguitar helt forrerst i lydbildet. Slike har ikke vært brukt i popmusikk siden Taylor Swift sluttet å lage pop-western. Likevel glir låten sømløst inn sammen med resten av låtene på et album som høres mer ut som introspektiv pop-jazz (hør slutten på «Good Luck Bad Luck» om du ikke tror meg) enn country.
Der musikken er mer fokusert innover på dette albumet enn på forgjengeren, forteller lyrikken historien om noe så grandiost som en menneskehet i krise. Kanskje følte Sundfør at menneskeheten fortjener å dø med et svanesukk heller enn en svanesang.
Mats Vederhus

lorde

3. Lorde – Melodrama

Melodrama består av tolv sanger utfordrende pop – elsket av musikksnobber og den gjennomsnittlige Slottsfjells-gjenger. Det skal godt gjøres å finne en redaksjonell liste over album fra 2017 som ikke inneholder Melodrama. Det til tross for at låtskriverlegenden Max Martin mente albumet ikke hadde kommersiell appell. Lorde serverer Tinder-generasjonen deprimerende tekster om selvransakelse og mislykket kjærlighet. Det er tydelig at hovedpersonen har opplevd mye krangling, utroskap og rusing siden førstealbumet ble sluppet i 2013, selv om denne Norgesvennen er mye yngre enn du tror. Den beste sangen er etter min mening «The Louvre». En ballade om et intenst forhold som endte, men hvor minnene av det blir igjen for alltid. OG en utrolig fet rytmisk vending som kan få hvem som helst til å ønske at de var på rave og danset til mørk elektronika. Du vil kanskje ikke sette på Melodrama på fest, men den passer ypperlig når du for eksempel lager nyttårsforsettene dine for 2018.
Anna Eitrem

LES OGSÅ: #metoo i julebordsbransjen

lana

2. Lana Del Rey – Lust for Life

Jeg var nok ikke den eneste som etter hvert hadde begynt å tro at Lana Del Rey ikke hadde mer enn ett godt album i seg. Born to Die fra 2012 var superb, men det samme kan ikke sies om det som kom etter. Så slapp hun de to første singlene til Lust for Life, «Love» og «Lust for Life», og de var om noe bedre enn alt annet Rey har gjort. Singlene representerte i ett nøtteskall lydbildet man senere fikk i albumform. Nærmere bestemt seige rytmer satt til Del Reys nær søvndyssende vokal. Altså lignende det man fikk på Born to Die, men baladene og kammerpopen som preget albumet er her byttet ut med et langt mer moderne lydbilde. Playboi Carti og A$ap Rocky gir et par låter et snev av trap, mens The Weeknds fløyelsmyke valiumspersona gjør «Lust for Life» til en av årets desidert beste låter. Lust for Life var hypnotiserende når det først kom, og fortsetter å være der måneder senere.
Varg Lukas Folkman

damn-kendrick-lamar

1. Kendrick Lamar – Damn

Alle dyktige rappere vil fortelle en historie, men Kendrick Lamar gjør det bedre enn de fleste. I Damn tar han lytteren med inn i Amerika slik han kjenner det – og føler det. «Fear» går tilbake til trettiåringens barndom i Compton, hvor «Povertys´s paradise/I´ve been hungry all my life» gjentas kontinuerlig over Lamars rapping om det man oppfatter morens trusler, «That homework better be finished, I beat yo ass, your teacher better not be bitchin’ bout you in class». Med Damn legger Lamar livet sitt ut i rap. Det er privat, det er mørkt, det er usminket.

Lamar har vært produktiv de to siste årene, og albumet To Pimp a Butterfly klatret opp til en syvendeplass hos Stoff i 2015. Likvel er det noe eget ved Damn, som går dypere og føles mer impulsivt enn det vi har har hørt fra rapperen de siste årene. Gjennom upåklagelig blanding av elementer fra frijazz og soul til de beste delene av moderne hip-hop viser Lamar hvorfor han er et unikt talent innenfor rap. Med Damn leverer han både kaos og orden, impulsivitet og kontroll og låtskriving i toppklasse. Resultatet er 2017s mest solide stykke hip-hop.
Ingrid Marie Vikhammer Sandvik

ANMELDELSE
Årets beste album

Redaksjonen har stemt frem sine favorittplater fra året som gikk.

TEKST Redaksjonen
Bilde Pressebilde

 

REDAKSJONEN HAR STEMT FREM SINE FAVORITTPLATER FRA ÅRET SOM GIKK.

 
Uten å prøve å selge noe skinn: Det ser ut som om vi har kommet oss gjennom 2017 uten å dø, havne i atomkrig med Nord-Korea eller løpe naken og skrikende rundt i gatene med underbuksene på hodet fordi vi endelig har brutt sammen og begynt å reflektere galskapen rundt oss.

Hvis du er som Stoff-redaksjonen, er god musikk mye av grunnen til at du har holdt deg flytende. Og god musikk har det vært mye av. Mens samfunnet rolig har kollapset rundt oss, har vi kunnet lukke øynene og la varme toner fra Shikoswe eller Misty Coasty ta oss med til et sted langt vekk. Eller oppdaget at en trettenåring som rapper om fidget spinnere er langt klokere og mer relaterbar enn noen av de voksne som er ansvarlige for alt dette.

LES OGSÅ: De beste albumene fra 2015

Hvis 2016 var året for de store utgivelsene, har 2017 vært året for de små. Våre spillelister har vært dominert av unge og sultne artister som har skjøvet på grensene for hvordan musikk kan være. Her er Stoff-redaksjonens ti favorittplater fra 2017.

Mount Eerie

10. Mount Eerie – A Crow Looked at Me

Har de melankolske platene du setter på når du vil bade i selvmedlidenhet, mistet piffen? Trenger du sterkere skyts for å sloss mot apatien i en hverdag hvor du blir solgt angst og terrorfrykt som om det skulle være smågodt? Da har Mount Eerie laget platen for deg. For snart to år siden mistet Phil Elverum sin kone til kreft, og plutselig sto han alene med hendene fulle av sorg, meningsløshet og deres datter på noen måneder. Hver låt er et slags dagbokinnlegg, presentert kronologisk med den første låten laget bare uker etter dødsfallet. Det er personlig, hjerteskjærende, og … morsomt? Deadpan selvironi rundt hans egen situasjon og hvor rart det er å lage musikk om død glimter til hver gang det blir for mørkt, og gjør det hele relaterbart selv for oss som aldri har mistet vår livs kjærlighet. Hele veien er platen stor lyrikk med beskjedent gitarkomp, og om du liker slikt er dette en sjokkinnsprøytning av følelser som fortsatt er potent etter flere hundre spillinger.
Ola Olsen Lysgaard

åra

9. Erlend Apneseth Trio – Åra

Den norske folkemusikken er og har i alle tider vært en berikelse og skatt. Klangen av fjorder og fjell. Av granitt og furu. Noe fjernt men samtidig nært og intimt. Erlend Apneseth trio bruker pigmenter fra stein, bark og grønske og skaper en tredimensjonal og flersanselig reise inn dype vestlandsfjorder. Det kan føles nasjonalromantisk ved første lytt, men mest av alt klinger det av vestlandsrealisme. Industri, epletrær, kaffi og veggur som trekkes opp resonnerer i Apneseths hardingfele. Hvite trehus på grå grunnmur med fjell hvor toppene er dekket regntunge skyer. Når Erlend Nødtvedt mot slutten av platen trer inn i denne prektige stillstanden tømmes man for luft. Dette er ikke brudeferden i Hardanger av Tidemann og Gude. Det er alle de andre dagene på Vestlandet. Og det er gripende vakkert.
Stian Økland

King_Krule_-_The_Ooz

8. King Krule – The Ooz

The Ooz oser av ærlighet og usikkerhet. «I think we might be bipolar,» synger King Krule på åpningssporet «Biscuit Town». Artisten har også gitt ut musikk under sitt egentlige navn, Archy Marshall, og som DJ JD Sports på Soundcloud. Sitatet ovenfor møter en dobbeltbunn både i Marshalls bredspektrede musikalske uttrykk, samt hans åpenhet om egen psykisk helse. Det er et mørkt og dystert London som King Krule synger om, men også en by der enkeltmennesker kan utgjøre en stor forskjell for hverandre i tilværelsens hårfine balanse. Musikalsk ligger det også en tosidighet i The Ooz. På sitt råeste, i sanger som «Dum Surfer», høres det ut som King Krule har dratt Mick Jones og resten av The Clash inn i studio på ska-fest. Kontrasten er stor til den møysommelige saksofonen på platas fineste låt, «Czech One». At disse motstykkene føyer seg så naturlig og harmonisk inn i samme album, er et prov på at 23 år gamle King Krule er en av Europas mest spennende musikere. Og når han tidvis sitter seks fot under månen i en sløv og tåkete jazz, og minner om Tom Waits på sitt såreste, så blir også The Ooz et av årets aller fineste album.
Audun Brendbekken

JayZ-4-44

7. Jay-Z – 4:44

Elsker du hip hop, men har problemer med å forstå hva de nye rapperne sier? Da er Jay-Zs 4:44 din redning. Det er rett og slett hip hop for voksne mennesker. Kanskje ikke så rart, ettersom trebarnsfaren nærmer seg 50 år. Albumet fortsetter i samme følsomme stil vi først hørte på «New Day» fra Watch the Throne. Han begraver egoet på første låta, og resten av albumet viser en oppsiktsvekkende sårbar Jay-Z. Fra å rappe om sine dager som hustler har han, via et par album fylt med skryt av kunstsamlingen sin, gradvis beveget seg mot politisk hip hop.

Siden sist har han vært utro, og albumets beste låt, «4:44», er en ektefølt beklagelse til Beyoncé. Låta illustrerer også hvordan de sjelfulle samplene komplementerer tekstene. Albumet er nemlig produsert i sin helhet av No I.D., som har mye av æren for at det er så bra som det er. Alt i alt handler plata mye om Jay-Zs ettermæle. Og dette er første gang vi hører en aldrende gangster-rapper utvikle stilen sin til en ny livssituasjon. Dermed vil 4:44 ikke bare være blant årets beste album, men Jay-Z vil stå igjen som en pioneer i hip hop.
Marcus Lauritsen

LES OGSÅ: Dette skjer i 2018

slowdive

6. Slowdive – Slowdive

De gamle er fortsatt eldst. Det er kanskje både en klisjé og en tautologi, men det er likevel sant. Dette er det første albumet fra shoegaze-pionerene på 22 år, og de vasker gulvet med etterfølgere som Beach House og The Megaphonic Thrift. Alt føles nytt, men kjent: Det er fortsatt massive og hypnotiserende lydlandskaper, fortsatt silkemyke popmelodier pakket inn i en vegg av forvrengte gitarer og effekter, hardt nok til å rive deg med, trist nok til å få deg til å bryte sammen i gråt over din tapte barndom. Men helt fra starten er det tydelig at dette er et eldre og modnere band, som har lært av over tyve års utvikling i sjangeren, men uten å kopiere andre eller miste særpreget. Det er gjenkjennelig Slowdive, men det er fortsatt lyden av 2017, ikke av 1995. Og det er det beste de har gjort.
Olve Hagen Wold

sza

5. SZA – Ctrl

Jeg hater RnB. Har jeg sagt i mange år, i alle fall. Alt-annet-enn-danseband-og-RnB, liksom. Men «Sovereign Zig-Zag Allah», som SZA altså står for, skriver fascinerende låter om sjalusi, sex og utroskap som er umulig å ignorere. Fra første lytt har jeg vært fascinert, muligens fordi uttrykket er ukjent for meg. Det minner i alle fall ikke om Usher, Mariah Carey eller tidlig Rihanna; artister man gjerne forbinder med sjangeren. At SZA oppgir Björk og Wes Anderson (!) som inspirasjonskilder gir derimot mening. Måten hun veksler mellom arrogant råskap og intim usikkerhet er kanskje ikke nyskapende i seg selv, men SZA er likevel en ordsmed som overgår Travis Scott – tidvis også Kendrick Lamar – som begge gjester Ctrl. Hvem kan skrive noe sånt som «You could never trivialize pussy» og komme unna med det? Låtene sentrerer seg rundt Solána Rowes personlige liv, men lydbildet er formet av totalt ti produsenter som forsåvidt også fortjener oppmerksomhet. Blandingen av gitarer, synther og trommemaskiner forbinder man som regel med den vide rockesjangeren, men det fungerer utmerket i dette lydlandskapet også. Kanskje på tide å gi RnB en sjanse?
Tellef Solbakk Raabe

Susanne

4. Susanne Sundfør – Music for People in Trouble

Susanne Sundførs nye album, Music for People in Trouble, begynner med den forsiktige og introspektive låten Mantra, hvor hun sammenligner seg selv med blant annet månen, en kråke og en hai.
Dette kan være en god metafor for Sundfør som artist; hun er en musikalsk kameleon, men uansett hvilket uttrykk hun velger å hoppe ut i passer det henne like fordømt bra uansett. Der Ten Love Songs var grandiost, ambisiøst og utadvendt er dette albumet mye mer introspektivt, og et steg tilbake til jazz-røttene hennes. Det er likevel fortsatt ambisiøst og et drivende godt stykke håndtverk. På «Reincarnation», en av låtene jeg har hørt mest på i løpet av høstsemesteret, har hun plassert en steelguitar helt forrerst i lydbildet. Slike har ikke vært brukt i popmusikk siden Taylor Swift sluttet å lage pop-western. Likevel glir låten sømløst inn sammen med resten av låtene på et album som høres mer ut som introspektiv pop-jazz (hør slutten på «Good Luck Bad Luck» om du ikke tror meg) enn country.
Der musikken er mer fokusert innover på dette albumet enn på forgjengeren, forteller lyrikken historien om noe så grandiost som en menneskehet i krise. Kanskje følte Sundfør at menneskeheten fortjener å dø med et svanesukk heller enn en svanesang.
Mats Vederhus

lorde

3. Lorde – Melodrama

Melodrama består av tolv sanger utfordrende pop – elsket av musikksnobber og den gjennomsnittlige Slottsfjells-gjenger. Det skal godt gjøres å finne en redaksjonell liste over album fra 2017 som ikke inneholder Melodrama. Det til tross for at låtskriverlegenden Max Martin mente albumet ikke hadde kommersiell appell. Lorde serverer Tinder-generasjonen deprimerende tekster om selvransakelse og mislykket kjærlighet. Det er tydelig at hovedpersonen har opplevd mye krangling, utroskap og rusing siden førstealbumet ble sluppet i 2013, selv om denne Norgesvennen er mye yngre enn du tror. Den beste sangen er etter min mening «The Louvre». En ballade om et intenst forhold som endte, men hvor minnene av det blir igjen for alltid. OG en utrolig fet rytmisk vending som kan få hvem som helst til å ønske at de var på rave og danset til mørk elektronika. Du vil kanskje ikke sette på Melodrama på fest, men den passer ypperlig når du for eksempel lager nyttårsforsettene dine for 2018.
Anna Eitrem

LES OGSÅ: #metoo i julebordsbransjen

lana

2. Lana Del Rey – Lust for Life

Jeg var nok ikke den eneste som etter hvert hadde begynt å tro at Lana Del Rey ikke hadde mer enn ett godt album i seg. Born to Die fra 2012 var superb, men det samme kan ikke sies om det som kom etter. Så slapp hun de to første singlene til Lust for Life, «Love» og «Lust for Life», og de var om noe bedre enn alt annet Rey har gjort. Singlene representerte i ett nøtteskall lydbildet man senere fikk i albumform. Nærmere bestemt seige rytmer satt til Del Reys nær søvndyssende vokal. Altså lignende det man fikk på Born to Die, men baladene og kammerpopen som preget albumet er her byttet ut med et langt mer moderne lydbilde. Playboi Carti og A$ap Rocky gir et par låter et snev av trap, mens The Weeknds fløyelsmyke valiumspersona gjør «Lust for Life» til en av årets desidert beste låter. Lust for Life var hypnotiserende når det først kom, og fortsetter å være der måneder senere.
Varg Lukas Folkman

damn-kendrick-lamar

1. Kendrick Lamar – Damn

Alle dyktige rappere vil fortelle en historie, men Kendrick Lamar gjør det bedre enn de fleste. I Damn tar han lytteren med inn i Amerika slik han kjenner det – og føler det. «Fear» går tilbake til trettiåringens barndom i Compton, hvor «Povertys´s paradise/I´ve been hungry all my life» gjentas kontinuerlig over Lamars rapping om det man oppfatter morens trusler, «That homework better be finished, I beat yo ass, your teacher better not be bitchin’ bout you in class». Med Damn legger Lamar livet sitt ut i rap. Det er privat, det er mørkt, det er usminket.

Lamar har vært produktiv de to siste årene, og albumet To Pimp a Butterfly klatret opp til en syvendeplass hos Stoff i 2015. Likvel er det noe eget ved Damn, som går dypere og føles mer impulsivt enn det vi har har hørt fra rapperen de siste årene. Gjennom upåklagelig blanding av elementer fra frijazz og soul til de beste delene av moderne hip-hop viser Lamar hvorfor han er et unikt talent innenfor rap. Med Damn leverer han både kaos og orden, impulsivitet og kontroll og låtskriving i toppklasse. Resultatet er 2017s mest solide stykke hip-hop.
Ingrid Marie Vikhammer Sandvik

Neste artikkel
Se og hør her og nå #8