GAS

GAS United

TEKST Mathias Juell Johnsen
Illustrasjon Ida Neverdahl

 

Alt som skal til er å slette Finn-appen. Og en god venn å dele byrden med.

 
Gear Acquisition Syndrome (GAS): Et oppslukende behov for å kompensere egne tilkortkommenheter med stadig dyrere utstyr man egentlig ikke har behov for. Eller råd til. En iboende uro, og mangel på evne til å kunne si seg fornøyd med akkurat tingenes tilstand, mens problemet faktisk er en selv.

Hei! Det er meg igjen. Salattrøkkern. Hifi-bro`en.

Hvem er det jeg prøver å lure? Å skrive et par selvbiografiske tekster i Stoff gjør deg ikke gjenkjennelig. Men her er jeg altså for å gi dere enda en update på mitt liv med det mystiske syndromet GAS, og hvordan det plutselig kom til en brå stopp.

LES OGSÅ: Trøkkerne

Like barn
Følgere av denne semianuelle bloggspalten min kjenner allerede Hans. Hans er en veldig god venn av meg, litt gæren, og en notorisk GASer. Utstyret er så til de grader på plass. Turutstyr, musikkutstyr, stereoutstyr og kamerautstyr. For å finansiere denne GASingen har Hans jobbet helt hinsides mye ved siden av studiene. Han er som en karakter i en sitcom som møter hovedrolleinnhaverne over alt i forskjellige jobber. I fotobutikken, i bokhandelen, som støttekontakt til et vanskeligstilt barn, som sjåfør og selger i fiskebilen eller daglig leder av denne blekka bare for å bruke et par eksempler fra virkeligheten.

Hans er eldst av oss, og har naturligvis skaffet seg mer ting enn meg. Han har blant annet skaffet seg en vaskekte unge (shoutout til lille «Amèlie»), som nå nærmer seg fire måneder, og blir trillet rundt i en «high-end» barne-vogn mens hun poserer for Leica-kameraet. Ting skjer. Vi begynner å bli voksne. Og voksne folk, de må avstå fra en del ting. Som for eksempel å bruke all ledig hjernekapasitet på å tenke på hva for noe innbilt brukandes materielle godsaker man skal bruke pengene sine på neste gang. For så ikke å klare å moderere seg selv med én gang de respektive varene dukker opp på Finn. Da er fort resultatet et hinsides luksuriøst kamera eller gigantiske studiohøyttalere som trengte et eget transportselskap for å fraktes fra Molde til Oslo.

La meg så introdusere begrepet «fellesøkonomi». Det betyr at man kjøper ting sammen. Ganske logisk når man har fått et barn, eller nettopp kjøpt sin første leilighet. La meg så introdusere dere for Hans og min metode for å overbevise våre respektive forlovede om at de også trenger det latterlig overprisede objektet som vi har siklet på: den fungerer ikke. Det vil si, vi trodde den gjorde det, men det er nå blitt åpenbart at det kun var oss selv vi faktisk prøvde å overtale.

Jeg har bare lyst til å gi dere et bilde av konsekvensene GAS kan ha for en tilsynelatende voksen mann: En morgen oppdaget jeg at den ene testikkelen min ble synlig i all offentlighet på vei til jobb, fordi jeg hadde utsatt det å kjøpe nye bukser og boksere for å spare til et stereoanlegg numero dos til soverommet.

Spilt melk, smak av honning
Jeg tuller faktisk ikke når jeg sier at jeg kunne lært meg mandarin på den tiden jeg har brukt på å scrolle i finn-appen de siste årene, og spart opp i hvertfall et kvart år med pensjon på pengene det har fått meg til å bruke. Men det er ikke det verste. GAS har fordervet fritiden min. Man kan for eksempel se på seg selv som en kreativ person, som liker å tegne. Men det hjelper ikke når man i løpet av de siste årene har brukt mye mer tid på å finne ut hvilke digitale tegnebrett man skulle kjøpe enn faktisk å skrible ned noe.  

Der er i alle fall Hans en smule bedre enn meg. Han har blitt flink til å spille jazzpiano, uten at jeg har allverdens med sammenligningsgrunnlag for å kunne si akkurat det, men likevel. Og her nærmer vi oss endepunktet for reisen. En ekte GASer skyr aldri en mulighet for å kunne svi av litt gryn. Har man for eksempel spilt litt mer piano enn vanlig, er veien kort for å forsvare innkjøp av flere titalls teoribøker om å spille jazz. Bøker som man ikke nødvendigvis kommer til å lese med det første, eller noensinne.

Man kan ikke kjøpe svindyre ting hele tiden. Men Hans og jeg bare digger tanken om at noe er i pipa. På vei, helst med et sporingsnummer fra posten. Når det faktisk er i hende, minsker verdien. GAS handler mye om potensiell verdi. Hvor utrolig perfekt livet skal bli når man har et «high-end» hodetelefonoppsett på nattbordet, en Primus som kan brukes i 20 minus, en «reissue» av den analoge synthesizeren Minimoog eller et Steinway & Sons klavér til en halv million i stuen. Men sannheten er selvfølgelig at det er nesten akkurat som før, bare med litt mindre penger i hende til fornuftige ting.

LES OGSÅ: Hifi-bros

Universets tråder
Jeg sa vi nærmet oss endepunktet, så jeg må nøste dette snøret sammen. Så: Hans begynner å bestille en mengde jazzbøker. Jeg, derimot, er mot formodning blitt fornøyd med mitt stereoanlegg, og har derfor gått over til å kjøpe dyre hodetelefoner, og diverse bølgede skumplast-artikler som skal henges på veggene for å dempe de stående bølgene i de lavere frekvensområdene, og atpåtil se helt forjævlig stygge ut. Merk flertallsformene her.

Vi er faen meg ustoppelige, Hans og jeg.

Skulle man tro.

Heldigvis har vi noen ved vår side som bryr seg om oss, og atpåtil er skadelidende av vår besettelse. Som kan sette ned foten. Og det gjorde de, simultant. Ikke fordi de hadde avtalt det seg imellom, men fordi universets tråder plutselig fikk nok, og bestemte seg for å statuere et eksempel ved å få meg til å skrive denne teksten.

Hans hadde fått beskjeden etter enda en leveranse med svært avansert jazzlektyre. Jeg fikk beskjeden mens jeg var på G-sport, og det som skulle ha vært en kjapp handletur av billige slalomski med bursdagspenger, hadde utviklet seg til en klassisk high-end situasjon med Randonee-utstyr og et rimelig heftig mellomlegg fra min side (til mitt forsvar fortalte fyren meg faktisk at jeg kom til å dø hvis jeg kjørte på de billigste skiene fordi de var så ræva).

Vi sa oss selvfølgelig enige med damene med én gang, Hans og jeg. Hvordan kunne vi gjort noe annet? Det var bare ett problem. Hans hadde allerede en sending til med jazzbøker på vei, og jeg hadde dagen i forveien kjøpt enda et svindyrt headsett av en fyr på finn. Noe av det første som skjedde etter at den nye avtalen om GAS-stopp var inngått, var med andre ord at det dukka opp mer dritt i postkassa vår.

Et samfunnsproblem
Middelmådige fyrer som Hans og meg trenger hjelp. Som for eksempel av en tredjepart, som kompisen vår Petter. I stedet for å GASe dumpsterdiver han containeren til Plantasjen på vei hjem fra byen (ryktet sier at det finnes et ganske morsomt CCTV-opptak her), og kjøper så lite unødvendig dyrt utstyr som overhodet mulig. Han skryter ikke i fellechaten vår «Vennesalat1» om hvor mye han har svidd av på ting, men hvor lite. Han er antiGASmaterie. Et mer opplyst, balansert menneske.

Men vi trenger også hjelp av hverandre. «It takes one to know one», og det er garantert (hvis jeg skal ta utgangspunkt i en «educated guess» basert på min relativt begrensede vennegjeng på tre stykker) mange bekjente mannfolk i denne sammenhengen.

GAS united. Et lag av rånere, hifi-nerder, vinsamlere og bod-atleter, som sammen anerkjenner at nå må vi faktisk skjerpe oss. Vi må slutte å kjøpe skitt vi ikke trenger. Verden er for flyktig til å leve i en fantasi om det neste materielle skuddet, injisert rett i blodet med en sprøyte det står «lev drømmen i dag, betal i morgen» på. Vi skylder våre partnere, samfunnet og kloden såpass. Det er ikke til å stikke under en stol at forbruk «føkker» kloden. Men kanskje mest av alt, skylder vi oss selv å skjerpe oss.

Som en klok, anonym hifi-entusiast en gang fortalte meg på et nettforum: Det finnes ingen perfekt stereoforsterker. Den perfekte stereoforsterkeren er deg.


Ansvarlig redaktør: Ingrid Marie Vikhammer Sandvik. Nettredaktør: Marcus Lauritsen. Kontakt oss på red@stoffmagasin.no vt-sirkel10-redigert unit-skarpere grønn