TEKST Olve Hagen Wold
Illustrasjon Ida Neverdahl

Hva mener folk egentlig om politikk? Et økonomisk eksperiment gir oss svaret.

For ikke-økonomer er det lett å få inntrykk av at økonomer styrer verden. For oss økonomer ser det ofte motsatt ut. «Karbonskatt!» roper vi for døve ører, mens «økonomi­partiet» Høyre svarer ved å subsidiere luksus-SUVer og starte kildesorteringskampanjer.

Nesten fra første forelesning lærer vi at hvis noen forurenser eller overforbruker en naturressurs må man beskatte den hardere. Løsningen på markedssvikt er så enkel, så elegant, så … effektiv! Så hvorfor blir den så sjelden implementert? Med bjelken trygt plassert i eget øye, tok jeg fatt på å besvare et av livets store spørsmål.

Individuell rasjonalitet, kollektiv galskap

Almenningens tragedie har du sikkert hørt om. Hvis ikke, tenk deg en beitemark der noen bønder setter ut kyr. Ingen eier beitemarken, og det er ingen begrensninger på hvor mange kyr hver bonde kan sette ut. For å lage en enklest mulig modell, antar vi at hver bonde kan skaffe seg så mange nye kyr hun ønsker gratis, for eksempel fordi alle har en magisk la­mpe og har ønsket seg ubegrensede ønsker og alt de bruker den til er å skaffe nye kyr. Det er selvfølgelig urealistisk, men mer realistiske modeller gir samme konklusjon.

For en bonde lønner det seg alltid å ønske seg én ku til: Hun får hele gevinsten, mens kostnaden, i form av trengsel og mindre mat, fordeles likt på alle bøndene. Så bøndene vil fortsette å ønske seg kyr helt til jordens bæreevne er oppbrukt og økosystemet kollapser og alle dør av sult. Når alle gjør det som lønner seg for dem selv, ender man opp i en situasjon alle taper på.

Selvfølgelig kan bøndene lage en avtale seg i mellom om å begrense antall kyr, men jo flere de er, jo vanskeligere er det å håndheve. Hele jordens befolkning er i en tilsvarende situasjon når det gjelder å bruke atmosfæren som CO2-deponi, så du kan jo tenke deg hvor vanskelig det er å lage en bindende avtale mellom syv milliarder individer. Når bøndene selv ikke klarer å løse problemet, må myndighetene gripe inn, enten ved å opprette et marked for kjøp og salg av beitemark, eller ved å sette en kvote på hvor mange kyr hver bonde får ha, eller ved å innføre en avgift.

Simulert markedssvikt

Egeninteresse er igjen en viktig forklaring på hvorfor økonomenes effektive løsninger blir oversett: Ingen vil ha avgifter eller reguleringer for seg selv. Men er dette hele forklaringen? Med andre ord, hvis man tok egeninteressen ut av bildet, ville folk fortsatt motsette seg regulering?

For å svare på dette utførte jeg et økonomisk eksperiment. Det vil si at jeg samlet 400 deltakere over internett, ba dem gjøre noen enkle valg, og betalte dem cash money basert på hvordan de og andre deltakere svarte. At de fikk ekte penger var viktig, fordi jeg ville vite hva som er folks avslørte preferanser, altså hva de faktisk velger, ikke hva de sier de ville valgt.

I den første delen av eksperimentet skapte jeg en markeds­svikt. Jeg satte deltakerne sammen i grupper på fire og ga dem 1 dollar hver. Uten å kommunisere med hverandre måtte de velge hvor mye av denne dollaren de skulle legge i en fellespott. Alt som ble lagt i denne potten ble deretter doblet og delt likt på alle fire. For gruppen lønnet det seg at alle bidro maksimalt, for hver enkelt lønnet det seg å beholde alt selv. Omtrent halvparten bidro ikke, mens bare hver femte la alt i potten.

I den andre delen valgte jeg ut noen deltakere til å være observ­atører. (I praksis løste jeg det ved at alle deltakerne svarte på begge deler av eksperimentet, og fikk trukket roller etterpå.) Hver observatør ble satt sammen med en firepersonsgruppe. Etter at den første delen var fullført, men før resultatet var kjent, fikk de muligheten til å overstyre resultatet og velge at spillerne i stedet skulle få utbetalt en fast sum. Uansett hva de valgte, ville observatørene få betalt det samme.

Don’t tread on me

Observatørene ble igjen delt i to grupper. I den første gruppen kunne observatørene velge at de andre deltakerne skulle få 2 dollar hver. Dette skulle representere perfekt regulering, siden 2 dollar var det deltakerne ville tjene hvis alle sam­arbeidet. Å gripe inn hadde ingen nedside. Likevel valgte omtrent en femtedel ikke å gripe inn.

Veldig lite av dette skyldtes misforståelser, de som ikke grep inn svarte også overveldende at de trodde å gripe inn ville maksimere de andres utbetaling. Men da jeg ba dem begrunne valget sitt skriftlig, uttrykte de fleste en ideologisk motstand mot å overstyre andres valg. Noen brukte formuleringer om verdien av frihet og selvbestemmelse. For andre handlet det om at folk måtte ta konsekvensene av sine egne valg.

LES OGSÅ: Masterstoff: Vær lønnsom. Vær korrupt!

I den andre gruppen var den faste utbetaling 1 dollar og 50 cent. Dette var mer enn deltakerne kunne forvente å oppnå, men mindre enn det var mulig å oppnå. Her grep cirka halvparten av observatørene inn. Det interessante her er de omtrent 30 prosentene som grep inn i denne gruppen, og formodentlig ikke ville grepet inn hvis den faste utbetalingen var på 2 dollar.

Ignorer ideologiske motstandere

Det kan være to grunner til denne forskjellen. Den første er at folk gjør en avveining mellom effektivitet og frihet. De er villige til å gripe inn hvis det fører til en stor økning i de andre deltakernes utbetaling, men ikke hvis økningen er liten. Den andre forklaringen er at det handler om hva observatørene tror. De er villige til å gripe inn i den første gruppen, men ikke i den andre, fordi de tror spillerne overlatt til seg selv klarer å slå 1 dollar og 50 cent, men ikke 2 dollar.

Videre undersøkelser tydet på at den andre forklaringen er den dominerende. Folk valgte overveldende det alternativet de trodde ville maksimere de andre deltakernes utbetaling, og få ga inntrykk av å ha gjort noen bevisst avveining.

For oss som er tilhengere av mer og bedre regulering, er det en viktig lærdom her. En del av befolkningen er ideologiske motstandere av regulering og kommer ikke til å skifte mening. Disse bør vi ikke bruke energi på.

Men et klart flertall er helt komfortable med regulering. De trenger bare å se at reguleringen faktisk har klare og synlige fordeler for dem det gjelder.

Artikkelen er basert på masteroppgaven Freedom or Efficiency: An Experimental Approach to Regulation av Olve Hagen Wold.