Tenk deg en situasjon hvor Norge blir invadert av et annet land. Eller en situasjon hvor ekstremistiske strømninger kommer til makten og du ikke lengre får lov til tro på den guden du vil. Kanskje du til og med fratas retten til ikke å tro på en gud i det hele tatt. Hva ville du gjort?

For oss i Norge er dette vanskelig å forestille seg. Den trygge velferdsstaten har svøpt oss inn i alle privilegier den kommer med. Gratis utdanning, trygde­ordninger, barnebidrag og gratis helsetilbud er bare noen få av dem.

Utdannet, men arbeidsløs
Dette er ikke en standard for verden i dag. I 2015 kom det 31 145 asylsøkere til Norge. Å komme hit er ikke bare en dans på roser. Forestill deg å komme til et annet klima, et språk som du aldri har hørt før og en relativt homogen kultur.

Mange av flyktningene som kom til Norge i denne perioden, kom fra land hvor det ikke finnes tilbud for ut­danning etter grunnskolen dersom du ikke har penger. Tall fra SSB viser likevel at to av ti flyktninger har høyere utdanning. Disse kommer med en kompetanse Norge kan benytte seg av.

I 2015 skrev Stoff om Muhamad al-Husein, en tannlege fra Raqqa i Syria som fikk innvilget asyl i Norge. Ett år og seks måneder inn i oppholdet snakket han forståelig norsk, men stod fortsatt uten arbeid og gikk på NAV. Å få tannlegelisens i «verdens beste land» fikk han beskjed om at kom til å ta flere år. Han ble tipset om å dra til Sverige der det å gå opp til eksamen ville ta mye kortere tid, og lisensen også ville være gyldig i Norge.

I denne utgaven har Stoff tatt et dypdykk i integrerings­prosessen i Bergen kommune. Her møtte vi blant andre­ Andrew Deeb fra Syria som har en utdanning innen elektronisk markedsføring og reklame fra hjemlandet. Likevel går han på NAV, etter at han fikk beskjed om at strøjobbene han klarte å skaffe seg på egenhånd ikke var relevant for kompetansen han sitter på. Men en jobb hvor han får benyttet seg av utdanningen sin, det får han ikke.

Integrering = inkludering
Norge står i en situasjon der vi har ressurser til å ta i mot mennesker i nød. Da er det et stort problem at vi ikke har funnet en løsning på hvordan vi kan integrere disse menneskenes kompetanse i samfunnet. Det vitner om en tankegang hvor vi undervurderer. Ikke bare menneskene som kommer fra andre kulturer enn vår, men også det grunnleggende utdanningssystemet til land som ikke ligger i Europa.

LES OGSÅ: Veien til vaflene

Med dette mener jeg ikke at et menneske med en ut­danning som ikke når kompetansemålene i Norge skal få en lisens eller vitnemål rett i hånden. Det jeg mener er at vi burde se mot våre naboer i øst som kan tilby menn­esker som al-Husein en mulighet til å bidra i et nytt samfunn uten å måtte sette livet på vent i flere år.

Alle flyktningene vi har snakket med i dette nummeret har et ønske om å være en ressurs for Norge. Vi må legge til rette for at de som besitter ressurser får muligheten til dette.

Når det kommer til inte­grering, må vi slutte å snakke om norske verdier som brunost, langrenn og bunad. Her synes jeg vi skal se til Max Weber og Emile Durkheims tolkning av begrepet som kulturell arv som forenes av nye impulser og samhold på tvers av klasser, regioner og etnisitet – selvsagt med grunnlegg­ende normer i bunnen. God integrering er inkludering. En god start her er å tilrettelegge for at mennesker med kompetanse får bruke denne.

Ingrid Marie Vikhammer Sandvik,
Ansvarlig redaktør
red@stoffmagasin.no