TEKST Pia Jonsson
Foto Pressefoto

Den sekstenårige emorapperen Wonder the Boy håper kritikerne snart tar av seg silkehanskene.

Du kaller deg Wonder the Boy, men hvem er du egentlig?

– Yo. Jeg heter Markus Røe, og er en 16 år gammel gutt som lager musikk.

Hva betyr artistnavnet ditt?

– Har ingen dyp mening, ass. Hadde en kompis fra Cali som kalte meg “Norwegian Wonderboy”, også ble det “Wonderboy”, men det ble for kleint, så da ble det til slutt “Wonder The Boy”.

Men shit, 16 år. Hva kan en som ikke har fullført videregående engang om musikk?

– At jeg er så ung, tror jeg egentlig gir meg et forsprang. Det gjør at jeg har lengre tid på å utvikle meg og bli god. Har fått høre av mange voksne at jeg klarer å sette ord på følelser de har eller har hatt. Ellers tror jeg ikke det har så mye innvirkning, for å være ærlig.

Har du fått noen andre tilbakemeldinger?

– Jeg ble Ukas Urørt i 2016, og har egentlig bare fått gode tilbake­meldinger på det jeg har gitt ut. Jeg tenker kanskje at grunnen til det er fordi jeg er så ung. Folk er redd for å gi meg noe negativt. Men det kommer.

Hvordan vil du at musikken du lager skal bli oppfattet?

– Tekstene mine handler mest om meg selv og følelsene mine. Jeg føler at de fleste mennesker går gjennom mye av de samme tingene, og jo mer personl­ig man er, desto mer treffer man.

Har du noen spesielle inspirasjons­kilder?

– Jeg lager popmusikk innenfor sjang­rene hiphop og RnB. Tror nok at jeg henter mest inspirasjon hos de artistene jeg hører på, for tiden hører jeg mest på Frank Ocean og Kanye West.

Den mest populære sangen din på Spotify heter “Babygirl” – handler den også om deg selv?

– Ja, altså, den handler om meg og mine følelser. Musikken min har blitt mer og mer emo. På ett tids­punkt sier jeg «I wanna die», tror jeg. Det begynte med at jeg tok en 360 og laget så emo musikk som overhodet mulig. Jeg var ikke så glad lengre, jeg var emo, og da brukte jeg musikken som en dagbok.

Hvorfor er tekstene dine på engelsk?

– Rett og slett fordi jeg ikke får til å lage den musikken jeg vil på norsk. Jeg kan ikke like godt norsk som jeg kan engelsk.

Du er fra Trondheim, men dusnakker ikke trondheimsdialekt? 

– Nei, altså, jeg ble født i Trondheim, men jeg har bodd blant annet i Australia og Amsterdam. Og Oslo, da. Mamma er journalist, så vi har flyttet en del.

Man hører mye om hip hop-miljøet i Oslo og Bergen, men hvordan er miljøet i Trondheim?

– Ikke for å være cocky, men jeg er en av de første fra Trondheim. Ellers finnes det et lite hiphopmiljø, stort sett bestående av Gerald Ofori, P-Flow og meg selv.

Hva bringer fremtiden?

– Har ikke noe plan om å joine noe label enda, jeg vil jobbe uav­hengig sammen med managementet mitt. Jeg vil bruke tiden på å lage mer musikk og bygge fanbasen, ellers er det ganske åpent, tenker jeg.

Og til slutt – hvordan går det på skolen?

– Føkk, dårlig, ass. Stryker i alt. Prioriterer andre ting. Men jeg er ikke helt dum, liker jeg å tenke.