Den første gangen jeg kom i kontakt med mitt aseksuelle meg var jeg ennå ikke gammel nok til å forstå det. Jeg var i USA, nærmere bestemt i Pennsylvania, for å besøke kjæresten min på den tiden.

Det var et avstandsforhold som hadde pågått i litt over et halvår. Kvelden før jeg skulle dra hjem hadde vi drukket litt, og hun ville ha sex med meg. På en veldig klønete og usikker måte sa jeg nei. Hun hadde kledd seg naken og ville ha meg opp i sengen sin. Da jeg ikke fikk meg til å gjøre det ble hun naturligvis forarget. Noen timer senere slo hun opp med meg via mobiltelefon mens jeg var på flyplassen Amsterdam.

Det handlet nok mye om at avstanden gikk inn på oss begge, og jeg hadde ennå ikke lært meg selv å kjenne på veldig mange områder. Et eksempel er at det tok meg flere år å innse hvorfor jeg ikke klarte å ha sex med henne der og da: jeg er aseksuell.

Jeg har egentlig aldri hatt et særlig bevisst forhold til min egen legning. Jeg har aldri vært med i Skeiv Ungdom, Foreningen for Kjønns- og seksualitetsmangfold (Fri), eller vært deltager i Pride. Men jeg har vært klar over at jeg ikke er som alle andre. Etterhvert som jeg tilfeldigvis, mest via internett, leste om aseksualitet, fant jeg ut at legningen passet på meg.

Hva er egentlig aseksualitet, spør jeg Elsa Maria Almås, leder for foreningen for kliniske sexologer (NFKS) og gift med Esben Esther Pirelli Benestad.

– Aseksualitet dreier seg om at man ikke opplever seksuell lyst eller seksuelle behov, og at man ikke ønsker å delta i seksuell aktivitet, svarer hun.

Det siste kjenner jeg meg ikke nødvendigvis igjen i – det er ikke det at jeg ikke VIL gjøre det, nødvendigvis, hvis jeg er i et forhold, men jeg har ikke noe behov.

I 2007 sponset Kinsley-instituttet ved Indiana University en undersøkelse om aseksualitet. De fant ut at selv-identifiserte aseksuelle rapporterte om et mye mindre ønske om sex med en partner, lavere seksuell opphisselse, og lavere seksuell begeistring. De skilte seg derimot ikke ut når det gjaldt seksuelle hemninger eller onani.

Å være aseksuell er heller ikke det samme som å være aromantisk, altså at man ikke har romantiske følelser for andre. Aseksuelle kan være like håpløst forelsket som andre.

Jeg spør Almås om det er vanlig å leve i parforhold som aseksuell.

– Jeg kjenner ikke til noen undersøkelser, men jeg tror noen lever som single, og noen lever i parforhold, svarer Almås.

Hun mener det kan være veldig vanskelig for andre å leve i parforhold med aseksuelle på grunn av mangelen på sex.

Jeg lurer på om det er vanlig å tilby sex til partneren sin selv om man ikke får noe ut av det selv. Det sier Almås også skjer, men hun innrømmer at hun ikke vet hvor vanlig det er. Hun vet heller ikke hvordan man kommer ut som aseksuell.

– Det er vel individuelt. Slik jeg har møtt det, er det ikke en greie man “kommer ut” med.

Mens heteroseksualitet, homoseksualitet, og biseksualitet som oftest fastslås tidlig i en tenårings liv, er det ifølge den tidligere nevnte undersøkelsen fra Kinsey-institute, ikke sikkert når aseksualitet kan avgjøres. Det er også uklart om aseksualitet trenger å være livslangt, eller om det kan endre seg over tid.

– Det er sagt at aseksualitet er det siste tabu i forhold til seksualitet. Men jeg opplever at det er ganske greit for folk å snakke om nå, i hvert fall når de kommer til psykolog eller sexolog, sier Almås.

Mitt første møte med en aseksuell

Selv har jeg bare vært forelsket i jenter. Er det vanlig eller uvanlig? Hverken gjennom Foreningen Fri eller deres ungdomsorganisasjon, Skeiv Ungdom, har jeg klart å oppdrive noen aseksuelle.

Etter å ha rotet litt rundt på nettet, kommer jeg over en artikkel fra Gaysir.no hvor Rain Hansen har blitt intervjuet. Rain er 23 år gammel, fra Svelvik og er den første aseksuelle jeg har snakket med.

Han fant ut at han var aseksuell for fire år siden.

– Det gikk opp for meg da jeg tenkte litt mer over hvorfor jeg bare ikke var så interessert i sex som alle andre. Etter å ha blitt med i en gruppe for aseksuelle, innså jeg at jeg hadde mye mer til felles med dem enn jeg trodde.

Rain har vært forelsket i både gutter og jenter. Men å bare falle for det samme eller det motsatte kjønn er også helt normalt. Eller å ikke bli forelsket i noen.

Jeg spør om det er noen aseksuelle som har sex med partneren sin for å få forholdet til å fungere.

– Noen gjør det. Andre har sex bare for moro skyld. Personlig klarer ikke jeg å ha sex for en eventuell partners skyld. Det er bare ikke verdt det for min egen del.

Han onanerer jevnlig. Det får han nytelse av, og som mange andre aseksuelle vil han heller få seksuell nytelse av seg selv enn med andre.

– Det er vel fordi jeg bare ikke liker sex, sier han.

Rain har vært i ganske mange forhold før, forteller han, men nå har han vært singel i tre år. Han sier han har innsett at han ikke trenger å være i et forhold for å ha det bra. Likevel:

– Jeg kunne tenkt meg å være i et forhold om jeg møtte noen som var verdt å være i et forhold med. Men jeg orker ikke å lete etter noen å være i et forhold med. Og jeg gidder ikke å gå inn i et forhold om jeg er usikker på om det vil være verdt det.

Han opplevde ingen nevneverdige problemer med å komme ut av skapet.

– Da jeg kom ut til foreldre og venner gikk det fint, omtrent alle forstod det ganske greit. Selv de som ikke forstod det var respektfulle og spurte heller om de lurte på noe enn å si noe ille om det.

Dumpet for sex

Rain inviterer meg til den lukkede Facebook-gruppen The AVEngers, som har 120 medlemmer fra hele Norge. Via gruppen kommer jeg i kontakt med “Anastasia”.

Anastasia kommer opprinnelig fra Latvia. Hun kom til Norge som utvekslingsstudent for X år siden, før det studerte hun norsk og engelsk på universitetet i Riga. Hun vegrer seg for å stå frem med fullt navn på grunn av utsiktene til jobb. Hun er den andre aseksuelle jeg snakker med.

Anastasia hadde aldri hatt kjæreste før hun kom til Norge. Da hun bodde i Latvia, var hun ikke klar over at hun var aseksuell.

– Jeg var sikker på at jeg var heteroseksuell fordi jeg forelsket meg i gutter og forestilte meg samtaler med dem. Men var ikke helt sikker på dette med sex. Det virket ikke veldig fristende, egentlig.

I Oslo ble hun sammen med en nordmann. De hadde sex i begynnelsen av forholdet, men det levde ikke opp til forventningene. Hun skjønte ikke helt hvorfor det var noe folk syntes var så stas. For henne var det et ork, men ikke en plage. Litt som å ta oppvasken, hun kjedet seg og drømte seg bort.

– Jeg trodde kanskje at det skulle bli mer spennende med tiden, men det var ganske kjedelig. Så etter hvert sluttet vi med det.

På alle andre måter fungerte forholdet kjempebra, mener hun. Men mangelen på sex ble et større og større problem.

Han sa ikke rett ut at sex var et krav for ham, men etter hvert begynte han å hinte om at hun kanskje ikke var som alle andre og ba henne om å undersøke begrepet aseksualitet. I begynnelsen var hun skeptisk. Hun ville ikke innrømme for seg selv at hun, med egne ord, var en “freak”. Men etter hvert tenkte hun at hun kunne kjenne seg igjen i historiene hun ble fortalt av andre.

Til slutt slo kjæresten opp med henne.

– Han kunne ikke forestille seg et helt liv uten sex. Han mente jeg var sexy, men det var ikke gøy for ham hvis det ikke var gøy for meg. Det var mye fysisk kontakt og kos, og jeg satte veldig pris på det, så det er litt trist at man må ha sex hvis man har lyst på kos.

En mannlig venn fortalte henne at det beste med sex er å føle på hvor mye partneren ønsker det. Følelsen av å bli begjært.

Anastasia har kommet ut til alle vennene sine, men ikke til broren og moren sin.

– Jeg prøver å være så åpen som mulig, men selvfølgelig er det ømt tema, og man kan få rare reaksjoner. Jeg ønsker ikke å skjule det fra mine potensielle partnere, men jeg tror ikke det gjør meg veldig attraktiv, dessverre.

Barn og familie er ikke særlig ønskelig for henne, men litt mer kos i hverdagen synes hun hadde vært fint. Problemet er, ifølge henne, at det ikke er enkelt å finne menn som er aseksuelle, eller “ace”, som det kan forkortes til. De fleste i ace-miljøet hun var en del av, var jenter.

– De aseksuelle mennene jeg kjenner, har jeg ikke noe kjemi med.

Anastasia forteller at hun fortsatt ønsker seg kjæreste, men at hun synes det er vanskelig å få til fordi alle er opptatt av at sex skal være en del av forholdet.

– Jeg vil ikke ødelegge livene deres.

Partneren fortjente bedre

På dette tidspunktet i saken er jeg allerede ganske sliten. Jeg gikk inn i denne saken med null forventninger om hva jeg kom til å finne, og så langt har jeg stort sett bare funnet ensomhet og, til en viss grad, knuste hjerter. Resultatet er ikke så skuffende som det ville vært om jeg hadde startet med forhåpninger om å finne lykke og/eller velfungerende par, men fortsatt nedslående.

Den neste jeg kommer kontakt med er Ida Kristine Meland (29), som er bosatt på Sola, og medlem av den samme facebook-gruppen som Rain. Hun kom ut som aseksuell når hun var 24 år, etter lang tid med prøver og legebesøk. Hun endte opp med å søke på nettet med frasen “hvorfor liker jeg ikke sex”. Fra resultatene kom hun inn på asexuality.org eller AVEN (Asexuality Visibility and Education Network).

Meland er veldig åpen om sin seksualitet til sine venner, men har ennå ikke fortalt foreldrene sine om sin legning. Hun er ikke sikker på om hun noen gang kommer til å fortelle dem det.  

Når jeg spør om hun har vært i mange forhold, svarer hun meg retorisk.

– Hva er mange forhold egentlig? Jeg har nok vært i færre enn de fleste, men sikkert flere enn noen også. Før jeg visste at jeg var aseksuell, var jeg i to langvarige forhold hvor jeg hele tiden følte at jeg stjal noe fra partnerne mine. Jeg var redd jeg ikke egentlig likte dem siden jeg ikke hadde noe lyst å ha sex, slik omverden fortalte meg var vanlig i et forhold, forklarer hun.

Hun avsluttet begge de forholdene på grunn av at hun, med sine egne ord, “følte partneren min fortjente noe bedre enn meg”.

– I tillegg til at jeg hele tiden grublet over om jeg faktisk hadde de følelsene jeg skulle ha for dem.

Etter jeg fant ut at hun fant ut at hun er aseksuell har hun vært i flere kortere forhold hvor hun har vært helt åpen om sin seksualitet. Noen har endt på grunn av at hun flytter litt rundt, andre på grunn av at partneren hennes i begynnelsen av forholdet trodde at den taklet å være i forhold med en aseksuell, men fikk problemer etter hvert med mangelen på sex.

Hun synes det å finne en partner kan være både vanskelig og lett. Hun er tilstede på flere dating-apper. Der er hun helt åpen om at hun er aseksuell. Men flere av mennene hun snakker med, forstår ikke hva aseksualitet er. Når hun forklarer hva det er, og at hun faktisk ikke er interessert i å ha sex med dem, sier flere at det ikke er for dem.

– Rart nok er det ganske sårende, min personlighet er på en måte irrelevant. Andre fortsetter å prate med meg, men jeg er alltid litt redd for at de ikke helt forstår. Så langt har jeg bare vært på en date hvor den jeg møtte ikke helt hadde forstått det og brakte det opp i samtalen og deretter bestemte seg for at han ikke ville være med en ace.

Hun tror at datene hun går på for det meste er som alle andres. Man møtes, prater og bestemmer seg enten for at denne personen vil man se igjen eller ikke. Mange sier at hun bare burde finne seg en annen ace, men det virker ganske umulig for henne.

– Si at 0.5% av befolkningen er mannlige ace, og så må man ta bort dem som er homoromantiske og aromantiske. Bare fordi man deler seksualitet betyr det ikke at man passer sammen. Tenk hvor vanskelig det er for heteroromantiske heterofile å finne den rette, med alle de har å velge mellom! Jeg tror at å skulle finne en aseksuell partner er litt urealistisk.

På dette tidspunktet begynner jeg å gråte. Det er forstyrrende, fordi jeg først ikke helt klarer å innse om jeg gråter for meg selv eller Ida Kristine. Holder min journalistiske integritet på å knekke sammen under presset? Senere på dagen innser jeg at jeg gråter mest for meg selv. Min fremtid som evig singel passerer i revy.

Ida Kristine lengter, som de fleste andre, etter en å dele livet med.

– Ja, jeg lengter etter en livspartner, noen å dele hverdagen med. Jeg ønsker den tryggheten det er å ha noen å komme hjem til, noen man kan fortelle de små tingene til, noen som er alltid er der selv om man ikke er sammen.

Hun ble lettet da hun fant frem til asexuality.org på nettet.

– Det var en åpenbaring, endelig var det ikke noe galt med meg, noe som måtte fikses. Jeg var heller ikke alene, noe jeg hadde vært helt sikker på at jeg var. Ikke var jeg en følelsesløs robot fra verdensrommet eller en freak of nature. Den befriende følelsen av å vite hva jeg var og hvorfor jeg var slik, jeg var født slik og det var ok.

Det var vanskelig å komme ut i begynnelsen, men Ida Kristine sier hun har en bestevenninne som er ganske åpen for mangfold og har flere transseksuelle- og homofile venner. Hun bestemte seg for at bestevenninnen var den første som skulle få vite at hun var aseksuell.

Det gikk ikke som planlagt. Responsen hun fikk var at hun ikke kunne være aseksuell – hun flørtet jo – og at hun burde gå til legen og få sjekket hormonene mine. Dette var et stort nederlag for Ida Kristine, og det tok flere år før hun fortalte noen andre. Men neste gang hun åpnet seg opp om sin seksualitet gikk det mye bedre og personen stilte heller spørsmål for å forstå bedre, hun viste full aksept.

– Etter det ble jeg helt åpen om det. Tror ikke jeg er noe påtrengende med å uttrykke seksualiteten min men jeg skjuler den ikke. Jeg har en venninne som jeg ikke visste var aseksuell som fortalte meg at fordi jeg var så åpen turte hun også å komme ut. Det var fint å høre, for det burde ikke være skummelt.

Hun er veldig opptatt av at andre får vite om aseksualitet.

– Det er utrolig viktig. Ikke bare for å få forståelse og aksept fra storsamfunnet, men også for de yngre aseksuelle. Det å gjennomleve ungdomstiden i en tro om at det er noe galt med deg er ikke sunt og skaper mange psykiske problemer hos mange unge aseksuelle.

De første 24 årene av livet hennes levde hun i en konstant tro på at det var noe galt med henne.

– Det var også utrolig vanskelig å forstå omverden som var så opptatt av noe jeg ikke forsto appellen av. Hadde jeg visst om aseksualitet hadde jeg nok sluppet mye angst og depresjon, i tillegg til å ikke føle meg så utrolig utenfor samfunnet.

Utfor stupet

Etter å ha snakket med Ida Kristine er jeg så sliten og lei at jeg kjenner at depresjonssymptomer begynner å melde seg: jeg mister energi, det tar mye lengre tid enn vanlig å komme seg ut av sengen og når jeg er hjemme vil jeg bare ligge ned og se på gamle episoder av MTV-serien Faking It.

Serien handler om to bestevenner, Karma og Amy, som bestemmer seg for å late som om de er lesbiske for å bli populære på den latterlig progressive ungdomsskolen sin. Da de kysser foran hele skolen for første gang innser Amy at hun har følelser for Karma. Senere viser det seg selvsagt at Karma ikke har de samme følelsene, og resten av serien handler om at de må navigere gjennom ungdomsskole-livet og forsøke å ta vare på vennskapet sitt.

Jeg begynner å trøstespise sjokolade — i små mengder heldigvis — noe jeg ikke har gjort på over et halvt år. Heldigvis — takk Gud — er det vinterferie fra studiene denne uken, ellers hadde jeg måttet kastet inn håndkleet av rent praktiske årsaker. Jeg vurderer likevel å legge inn årene fordi jeg aldri før har skrevet en sak som har drevet meg så til ytterpunktene av min egen psyke.

En av dem jeg bor med gir meg noen støttende ord og minner meg på at det er viktig å få aseksualitet ut av skapet og inn i lyset for at ting skal bli bedre for meg og alle andre. Redaktøren for denne utgaven — Olve — overbeviser meg om at det beste for saken er at jeg fortsetter. Jeg innser at han har rett, selv om jeg vet at jeg kommer til å fortsette å gråte, i det stille, lenge etter at denne saken er ferdig skrevet.

Sykeliggjøring av aseksuelle

På tross av at aseksualitet er en anerkjent seksuell legning, sier leder i Foreningen for Kjønns- og seksualitetsmangfold (Fri), Ingvild Endestad, at det ikke finnes noe nettverk for aseksuelle der.

– De fleste av våre grupper har oppstått som et internt drevet behov for en aktivitetsgruppe, og så langt har ingen foreslått det.

Når det er sagt, mener hun alle som begrenses av samfunnets normer for seksualitet kan ha godt av at normene utvides og at det blir et større rom for hele seksualitetsmangfoldet. I tillegg kan jo aseksuelles identitet påvirkes av holdninger og manglende kunnskap i samfunnet forøvrig, poengterer hun.

– I medisinen har det også vært en slags sykeliggjøring av aseksuelle der man mener at det må være en skade – fysiologisk eller mentalt – som gjør at man ikke har sexlyst. For noen tilstander kan dette også være tilfelle, for eksempel for lavt nivå av testosteron eller andre blokkeringer, men for de aller fleste som definerer seg som aseksuelle er ikke dette gjeldende.

I foreningen Fris prinsipprogram står det blant annet at: “Fri mener at alle skal ha like rettigheter, plikter og beskyttelse, i tråd med menneskerettighetene, uavhengig av samlivsform, kjønn og seksualitet. Diskrimineringsvernet i antidiskrimineringslovgivningen må utvides til å omfatte alle seksuelle minoriteter, herunder aseksuelle, bdsmere og fetisjister, som i dag er uttrykkelig holdt utenfor diskrimineringsvernet i loven. Hatkriminalitetslovgivningen må utvides til også å inkludere kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.”

Den første januar i år fikk vi ny diskrimineringslov i Norge, og i den er det kommet et tillegg som er relevant for aseksuelle, poengterer Endestad.

– Jeg kjenner ikke til alle forholdene i loven, men det som vil være mest relevant for aseksuelle er at det nå har kommet et tillegg til de andre diskrimineringslovene som heter «andre vesentlige forhold ved en person».

Dersom aseksuelle ikke beskyttes av seksuell orientering — hvilket det nok ikke er i forarbeidene til loven — vil man kunne prøve saken sin på andre vesentlige forhold, poengterer hun. Med andre ord vil man kunne få en eventuell diskrimineringssak behandlet på grunnlag av “andre vesentlige forhold ved en person” i rettsvesenet.

Tilfreds og alene

Den siste personen jeg snakker med er Elida Odine Grøndahl. Hun er 23 år og jobber som assistent på Haukeland sykehus. Jeg møter henne på Halvtimen på Det akademiske kvarter.

“Ja,” svarer hun umiddelbart når jeg spør om hun faller for begge kjønn.

Hun bekrefter at hun kunne sett for seg å ha sex for å få et forhold til å fungere, men at hun antagelig ville ventet en stund etter at hun ble sammen med en person.

Elida kunne sett for seg å være i et forhold nå eller i fremtiden.

– Hvis det passer. Jeg er veldig sær, sier hun unnskyldende.

Men det skjer ikke så ofte at hun savner noen.

– En gang i blant kan jeg se noen og tenke “Åh, det der ser jo faktisk veldig koselig ut”. Men ellers har jeg det veldig bra, sier hun.

Elida var 17 år da hun kom ut av skapet. Hun gikk på ungdomsskolen da hun skjønte at hun var aseksuell. Bestevenninnen hennes, som kan veldig mye om seksualitet, spurte henne om hun kanskje kunne være det. Elida begynte å lese om det og det gikk opp for henne at beskrivelsen passet.

Jeg spør henne om hva det var som fikk det til å gå opp for henne.

– Når de andre vennene mine snakket om gutter de likte og sånn, likte jeg aldri noen, omtrent. Til slutt måtte jeg nesten bare nevne navn for å passe inn.

Da Elida kom ut til familie og venner følte hun det gikk veldig greit.

– Jeg gjorde det på den tradisjonelle måten. Jeg fikk mamma til å sette seg ned med meg, og sa “nå har jeg noe å fortelle”. Familien min reagerte litt rart fordi de ikke visste hva det var for noe, sier hun.

Moren trodde først hun skulle si hun var lesbisk. Da hun sa hun var aseksuell, sa hun bare “Høh? Ok?”. Først trodde hun det bare var en fase.

– Vi får se om noen år, sa hun, og nå har det gått noen år og hun er helt okay med det. Nå tror hun til og med at hun kan være det selv, sier Elida og ler litt.

Vi har alltid hatt det samme synet, forklarer Elida og sier at moren kan finne på å si ting som “mannerumper er ikke særlig fint”.

Elida er opptatt av at andre skal vite at det å være aseksuell ikke er det samme som å være aromantisk. På den romantiske skalaen kan en person gå fra å være aromantisk til å være panromantisk, altså at man liker alle.

– Man kan dele tiltrekning inn i romantiske følelser og seksuelle følelser. Det er noe jeg tror folk burde vite, fordi det kan rydde opp i en del forvirring. Romantisk sett kan jeg like alle, men det skjer nesten aldri. Jeg er veldig kresen, tror jeg.

Etter at jeg møtte Elida føler jeg meg litt bedre. Det at hun har det bra med sin egen legning og ikke savner noen å dele livet med er en trøst.

Likevel har det å skrive denne saken kostet så mye at jeg må forlate Bergen for helgen for å peke nesen nordvestover, mot Nordfjord. I møte med farmor, farfar og rå, brutal natur på alle kanter blir det enklere å slippe unna sine egne tanker. Da jeg begynte på denne saken ante jeg ikke hva jeg gikk til.

Nå når jeg står ved veis ende føles det på en måte som om jeg har åpnet pandoras eske. Jeg føler meg på én og samme tid mer ensom og mer komplett enn jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg er aseksuell. Betyr det at jeg ikke vil ha sex? Nei. Betyr det at jeg vil få det lett? Nei.