Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
LØST GJENFORTALT
Skiskyt meg
09.04.2018

To ukers folkefest. Løst gjenfortalt.

Du våkner brått tirsdag morgen, uten å forstå hva som dro deg ut av den sukkersøte søvnen. Mobilen lyser 06:07. Fortsatt mørkt, fortsatt stille. Du er enda ikke helt våken, men likevel har en velkjent klump satt seg i mellomgulvet. Og så hører du det, gjennom tynne kollektivvegger, og du er med ett våken nok til å huske hvorfor pulsen begynte å stige allerede før du våknet, og nå er oppe i vel 175.

Det starter så uskyldig. Tassende tøfler. Vannkokeren som skrus på med et klikk. Halvtrøtte morgenhilsener. Kjøleskapsdøren som åpnes og lukkes. Og så skrus TV-en på, og det som til nå hadde vært en stille morgenstund trigger brått et flashback til ungdomstidens rølpete tilskuerdeltakelse i Holmenkollen.

Du gir opp de ekstra to timene med søvn og går ut på gangen. Du vet hva som venter, og du kjenner avsky og frykt dunke i brystet. Avsky for løgnen du lever. Frykt for å bli avslørt. Du trekker pusten og kjenner den klamme hånda gripe om dørhåndtaket.

Dragsuget
Bråket er øredøvende. Roping fra fire romkamerater flyter sammen med kommentatorstemmer og diverse bakgrunnsstøy. De heier, banner, påpeker værforhold, synger, diskuterer form og stil og heier mer. Blant dem sitter favoritten din i kollektivet og roper på bred stavangerdialekt. Du vet ikke helt hvorfor, men helt siden du flyttet inn forrige semester har du prøvd å imponere henne. Passer på å ha ren pysjamas når du skal pusse tennene, passer på å ikke ta melk og sukker i kaffen når hun er der, passer på å ikke se på Bloggerne på TV2 i stua. Alt som kommer ut av munnen hennes er smart, morsomt og kult samtidig. Med andre ord, du er det nærmeste man kommer hodestups forelsket uten å være skeiv.

Du tar inn resten av scenen. På stuebordet står kaffe, brunost og vafler. Norske flagg pryder veggene. Det er noe grotesk med å se studenter sitte i pysjen, lys våkne, før daggry. Og du later som du er en av dem. Entusiasmen din smaker som mikroplast i munnen. På TV-skjermen flyter folk bortover på snø med merkelig trange, fargesprakende drakter og våpen på ryggen.   

Det hele startet med en uskyldig, hvit løgn. Hva skal man gjøre, når det er akkurat henne som spør om du vil være med å se på alpin-5-mila-herrer i morgen? Én tidlig morgen for å virke sporty og samfunnsengasjert skal man tåle. Men så viste det seg at ski ikke bare er én sport lenger, men hundre tusen forskjellige sporter, med tilhørende humorprogrammer, «allmennkunnskap» og vitser man liksom skal skjønne. Hele natta og hele dagen. Og følger man ikke godt nok med, ender enhver samtale med girl crush-romkameraten i klein stillhet. Har man først satt en tå innenfor hysteriet, blir hele kroppen slukt.

Gullmedalje i astma
Ulike lengder, ulike tider, stafett, hopping, skyting, det tar aldri slutt. Caps lock i avisen. Værforhold. Korea. Astma. Historiske seiere. Nasjonalisme. Er vi ikke litt ferdig med nasjonalisme?

Sittende der foran generisk vinterlandskap og viftende flagg du ikke kjenner igjen, lengter du tilbake til enklere tider, der «idrettsdebatt» var synonymt med endeløse og frydefulle ekkokamre av hvor mye penger som ble sløst på øl og hvor mye korrupsjon det er i toppen, mens grasrota kjemper for livets rett gjennom frivillige fotballforeldre og kakesalg. Savnet er stort etter høylytt og samstemt klaging med romkamerat-crushet over hvordan sykkel-VM ødelegger livet og hvorfor i helvete folk følger med på sykkelritt?

De grusomme kommentatorene drar deg tilbake til den dystopiske virkeligheten med oppspilte utspill om temperatur og treningsrutiner på breial østlandsdialekt. Innspurten nærmer seg og rundt deg deltar romkameratene i en uformell skrikekonkurranse, der vinneren er ingen og taperen er deg. Hvordan kan noen som er så kul være så gira på noe så kjipt? Litt til, nå. Litt til, så har du oppfylt kvoten for å få et noenlunde tilfredsstillende sosialt liv i fremtiden og kan drite i ski, smøring og hvor urettferdig det er at doping-Russland får være med, når vi selv har med astmamedisin til den store gullmedaljen. Litt til.

Innspurten
Etter det som føles som månedsvis med merkelige limited edition-potetgull, nyhetsvarsler om enda flere medaljer istedenfor oppdateringer om faktiske verdenshendelser, fester med kondomdrakttema og vulgære lunsjsamtaler om Klæbos sexy unggutt-vibe, er det endelig, ENDELIG duket for siste øvelse. Du sitter i sofaen i kollektivet og føler siste rest av den falske entusiasmen ebbe ut av deg som rød, hvit og blå syre. Du vet at etter dette kommer du til å få traumereaksjoner bare du går inn på Vektertorget, og tenker at det er verdt det, bare for å dele denne siste, euforiske seieropplevelsen med romkameraten hvis bekreftelse har vært motivasjonen din hele veien.

Etter enda en svært uoverraskende medalje til enda en blond bygdegutt, er det som en nord-koreansk atomkrigtrussel er blitt løftet fra skuldrene dine. Du snur deg mot romkameraten for å dra en halvtørr vits om at livet aldri vil bli det samme etter OL 2018. Før du får åpnet munnen sier hun med en liten latter: «Så utrolig digg at dette er over. OL er så sykt kjedelig.»

FAEN.

LØST GJENFORTALT
Skiskyt meg

To ukers folkefest. Løst gjenfortalt.

Du våkner brått tirsdag morgen, uten å forstå hva som dro deg ut av den sukkersøte søvnen. Mobilen lyser 06:07. Fortsatt mørkt, fortsatt stille. Du er enda ikke helt våken, men likevel har en velkjent klump satt seg i mellomgulvet. Og så hører du det, gjennom tynne kollektivvegger, og du er med ett våken nok til å huske hvorfor pulsen begynte å stige allerede før du våknet, og nå er oppe i vel 175.

Det starter så uskyldig. Tassende tøfler. Vannkokeren som skrus på med et klikk. Halvtrøtte morgenhilsener. Kjøleskapsdøren som åpnes og lukkes. Og så skrus TV-en på, og det som til nå hadde vært en stille morgenstund trigger brått et flashback til ungdomstidens rølpete tilskuerdeltakelse i Holmenkollen.

Du gir opp de ekstra to timene med søvn og går ut på gangen. Du vet hva som venter, og du kjenner avsky og frykt dunke i brystet. Avsky for løgnen du lever. Frykt for å bli avslørt. Du trekker pusten og kjenner den klamme hånda gripe om dørhåndtaket.

Dragsuget
Bråket er øredøvende. Roping fra fire romkamerater flyter sammen med kommentatorstemmer og diverse bakgrunnsstøy. De heier, banner, påpeker værforhold, synger, diskuterer form og stil og heier mer. Blant dem sitter favoritten din i kollektivet og roper på bred stavangerdialekt. Du vet ikke helt hvorfor, men helt siden du flyttet inn forrige semester har du prøvd å imponere henne. Passer på å ha ren pysjamas når du skal pusse tennene, passer på å ikke ta melk og sukker i kaffen når hun er der, passer på å ikke se på Bloggerne på TV2 i stua. Alt som kommer ut av munnen hennes er smart, morsomt og kult samtidig. Med andre ord, du er det nærmeste man kommer hodestups forelsket uten å være skeiv.

Du tar inn resten av scenen. På stuebordet står kaffe, brunost og vafler. Norske flagg pryder veggene. Det er noe grotesk med å se studenter sitte i pysjen, lys våkne, før daggry. Og du later som du er en av dem. Entusiasmen din smaker som mikroplast i munnen. På TV-skjermen flyter folk bortover på snø med merkelig trange, fargesprakende drakter og våpen på ryggen.   

Det hele startet med en uskyldig, hvit løgn. Hva skal man gjøre, når det er akkurat henne som spør om du vil være med å se på alpin-5-mila-herrer i morgen? Én tidlig morgen for å virke sporty og samfunnsengasjert skal man tåle. Men så viste det seg at ski ikke bare er én sport lenger, men hundre tusen forskjellige sporter, med tilhørende humorprogrammer, «allmennkunnskap» og vitser man liksom skal skjønne. Hele natta og hele dagen. Og følger man ikke godt nok med, ender enhver samtale med girl crush-romkameraten i klein stillhet. Har man først satt en tå innenfor hysteriet, blir hele kroppen slukt.

Gullmedalje i astma
Ulike lengder, ulike tider, stafett, hopping, skyting, det tar aldri slutt. Caps lock i avisen. Værforhold. Korea. Astma. Historiske seiere. Nasjonalisme. Er vi ikke litt ferdig med nasjonalisme?

Sittende der foran generisk vinterlandskap og viftende flagg du ikke kjenner igjen, lengter du tilbake til enklere tider, der «idrettsdebatt» var synonymt med endeløse og frydefulle ekkokamre av hvor mye penger som ble sløst på øl og hvor mye korrupsjon det er i toppen, mens grasrota kjemper for livets rett gjennom frivillige fotballforeldre og kakesalg. Savnet er stort etter høylytt og samstemt klaging med romkamerat-crushet over hvordan sykkel-VM ødelegger livet og hvorfor i helvete folk følger med på sykkelritt?

De grusomme kommentatorene drar deg tilbake til den dystopiske virkeligheten med oppspilte utspill om temperatur og treningsrutiner på breial østlandsdialekt. Innspurten nærmer seg og rundt deg deltar romkameratene i en uformell skrikekonkurranse, der vinneren er ingen og taperen er deg. Hvordan kan noen som er så kul være så gira på noe så kjipt? Litt til, nå. Litt til, så har du oppfylt kvoten for å få et noenlunde tilfredsstillende sosialt liv i fremtiden og kan drite i ski, smøring og hvor urettferdig det er at doping-Russland får være med, når vi selv har med astmamedisin til den store gullmedaljen. Litt til.

Innspurten
Etter det som føles som månedsvis med merkelige limited edition-potetgull, nyhetsvarsler om enda flere medaljer istedenfor oppdateringer om faktiske verdenshendelser, fester med kondomdrakttema og vulgære lunsjsamtaler om Klæbos sexy unggutt-vibe, er det endelig, ENDELIG duket for siste øvelse. Du sitter i sofaen i kollektivet og føler siste rest av den falske entusiasmen ebbe ut av deg som rød, hvit og blå syre. Du vet at etter dette kommer du til å få traumereaksjoner bare du går inn på Vektertorget, og tenker at det er verdt det, bare for å dele denne siste, euforiske seieropplevelsen med romkameraten hvis bekreftelse har vært motivasjonen din hele veien.

Etter enda en svært uoverraskende medalje til enda en blond bygdegutt, er det som en nord-koreansk atomkrigtrussel er blitt løftet fra skuldrene dine. Du snur deg mot romkameraten for å dra en halvtørr vits om at livet aldri vil bli det samme etter OL 2018. Før du får åpnet munnen sier hun med en liten latter: «Så utrolig digg at dette er over. OL er så sykt kjedelig.»

FAEN.

Neste artikkel
Den italienske oljen