Du kommer hjem fra et lengre utenlandsopphold, type ­utveksling. Hva har vi lært? Jo, at Erasmus er Gud, at det holder med rosévin to måneder i året, og at avstandsforhold ikke fungerer.

Vel hjemme skal du skru på Iphonen, men ­abonnementet er sperret. SIM-kortet avviser deg bastant, og et tips fra din tidligere nabo forklarer hva som har skjedd. Mobilleverandøren din har sendt faktura til din gamle adresse, selv om du fikk bekreftet på forhånd at ­abonnementet skulle fryses. Ingen har, naturligvis, betalt fakturaene, og nå er du svartelistet hos kredittselskapene. Ah, idioter.

Du oppdager at telefonselskapet ditt ikke tilbyr kundeservice via chat. Smart, man trenger altså en fungerende telefon for å få fikset – telefonen sin. I retrospekt burde du allerede her ha forstått at de neste dagene ville bli en kamp.

Et helvetes eventyr

Du får lånt deg en telefon og ringer for å fikse problemet. I sytten gode minutter hører du Aleksander Rybaks «Fairytale» på ­repeat. Opplevelsen knekker deg nesten, du må legge ­telefonen fra deg mens du presser fingrene hardt mot øynene og gisper etter luft. Humøret faller.

– Ja, hei det her er Karl. Hva kan jeg hjelpe deg med?

Du åpner øynene, rister av deg traumene og forklarer.

– Mmmmm neei.

Han kan ikke se at du har fryst abonnementet. Du forklarer at du har fått bekreftelse på mail, han må åpenbart se nærmere etter. Mmmm neej, abonnementet er sperret fordi ingen har betalt fakturaene på fem måneder. Ja, sier du, det er du klar over. Men du hadde på forhånd sperret abonnementet. Mmmm nej, sier han. Det må du nesten sende bevis på til kunde­service. Greit. Du sender inn bekreftelsen du fikk på mail, og ringer tilbake dagen etter.

Åtte minutter med Rybak i dag. Den knitrende linjen ­fungerer som en blåsebelg på det allerede ulmende raseriet ditt. Herregud. Ja hei, i dag er det Pernille som nasalt tar imot deg. Du spør om hun har fått mailen din? Nei, hun har ikke fått noen mail.

Du begynner å lure på om kundeservice er like flinke til å sjekke innboksen som å sende faktura til riktig adresse, men satser på at det ikke tar fem måneder før de finner mailen, og sender den på nytt.

– Nei, jeg kan ikke se at vi har fått den.

Knokene som strammer rundt telefonen din blir hvitere og hvitere. Den nasale sunnmøringen puster konsentrert og høylytt i røret, du kan høre ett og annet museklikk, ellers skjer det ingenting de neste fem minuttene.

Til slutt sier Pernille at du nesten bare må ringe tilbake ­dagen etter og snakke med noen andre. Hun vet nemlig ikke helt hva hun skal gjøre. Du lukker øynene og kjenner allerede pulsen stige ved tanken på et nytt møte med Rybaks u­kuelige vokal. Det er ikke før du har lagt på at du innser at det er ­fredag, og kundeservice er stengt i helgene. Desperat prøver du å ringe tilbake, men nei – ­klokken er to minutt over fire, og linjen er stengt. En monoton stemme informerer om at du er ­velkommen til å sende en mail.

En Amish i storbyen

I helgen er de fleste vennene dine drit lei av at det eneste du gjør når dere henger sammen er å låne mobilen deres. I smarttelefonens tidsalder utløser en lengre periode enn fem minutter en OCD-lignende reak­sjon. Med nedbitte neglebånd som rastløst trommer på bordet ­formaner de deg om å gi telefonen tilbake etter at du såvidt har rukket sveipe innom ditt sosiale nettliv.

Du forsøker å forklare at hvis de synes det er ille, hvordan tror de DU har det, da? Du lever som en del av Amish-folket uten konstant tilgang til 3Gens trygge favn. Du har møtt ­blikket til flere enn du kan leve med på Bybanen, faktisk måtte høre at butikk­personalet i matbutikken spør deg om du skal ha pose, og sitter der alene og stirre ned i fredagspilsen mens alle andre sjekker ut den nyeste memen som er sprunget ut av Listhaugs ferskeste mediestunt.

Mandag formiddag har du igjen fått klørne i en telefon. Etter at en sentralstimulert fiolin har forsøkt å ta livet av deg i TJUEFIRE nådeløse minutter, begynner du å grine, akkurat samtidig som du hører røret i andre enden løftes av.

Hej hej, svarer en svenske så serviceinnstilt at du nesten kan se refleksjonen av de kritthvite tennene gjennom telefonen.

Du hulker inn i røret at han må hjelpe deg, og ­halleluja: Endelig er det noen som klarer å finne mailen din! Du ­kjenner dyp takknemlighet når den fantastiske svensken Sven ­forteller deg at dette kan han fikse.

– Jeg sender deg en faktura for et nytt abonnement på sms, så betaler du den med en gang, sier han på klingende skånsk.

Gledesklumpen blir brått til is. Hva er det han sier? Vantro forklarer du rolig at du ikke kan motta sms. Fordi mobilen din er sperret. Av dem. Det er nettopp dét du ringer for å fikse.

Du hører at Sven klør seg i hodet og snakker med noen på andre siden av røret, og venter et minutt i høflighetens tegn før du foreslår den åpenbare løsningen.

– Kan dere ikke bare sende den til meg på mail?

Eureka! Sven hopper kjapt tilbake til sin blide sjarmørrolle og sier at det er jo selvfølgelig mulig. Selv om de er dårlig til å motta mail, er det tydeligvis mulig å sende ut. Du ­ramser kjapt opp mailadressen din. Fornavn, etternavn og den ­vanlige ramsen – krøllalfa-gmail-dott-com. Sven staver høyt.

– K-R-Ø-L-L-A-L-F…

Du hører klikket for hver bokstav svensken slår ned i tasta­turet. Er dette kødd? Han skriver faktisk ordet «krøllalfa»? Du ser rundt deg etter de skjulte kameraene.

Sjokkert stotrer du frem at det er TEGNET krøllalfa du mener.

– Aha, du mener alfakrøll?

Et siste møte med veggen

Han legger til at du må ringe opp igjen når fakturaen er betalt for å få låst opp mobilen igjen. Du legger på, og føler deg som en soldat som nettopp har vært i kryssilden, men vet at fienden fortsatt lurer på andre siden av skyttergraven.

Tanken på enda et møte med lydtortur og livstrøtte kundeservice-medarbeidere, gjør at du isolerer deg i leiligheten. Du spiser det du finner av usunne ting på salg på Meny, ser på Netflix og synes synd på deg selv. Du orker ikke gå ut døren uten tilgang på 3G, så hvorfor ikke bare bli hjemme med macen oppslått 24/7?

En konsekvens av dette, er at du ikke får ringt kundeservice – men du har betalt regningen du skulle betale, og forsøker med regelmessige mellomrom å åpne telefonen din. Det går selvfølgelig ikke.

Etter åtte dager banker du på døren til bestevenninnen din som i går sendte en bekymret message og lurte på om du var død. Du forklarer at du har følt deg for svak til å gå ut, og at macen har gitt deg den tryggheten du trengte, men at du nå har samlet krefter til å ringe kundeservice igjen. Venninnen din ser lenge på deg, men sier ingen ting, og lar deg låne telefonen.

Du har ingen motstandskraft lenger, og nynner med til ventemusikken. Javisst er du forelsket i et eventyr. Det er verken Pernille, Karl eller Sven som svarer, men ettersom de ikke klarte å fikse et enkelt problem selv etter flere dager, skjønner du godt at de må ansette en hel hære for å holde trafikken unna. Ditt nye håp, Thomas, forklarer svært sakte, på bred østlandsdialekt, at han ikke får noen treff på saksnummeret du fikk av Sven.

– Men det er en fem måneder gammel regning her som har gått til inkasso, så vi kan ikke gjøre noe med det før du har betalt inn det du skylder til inkassoselskapet. Jeg anbefaler å forsøke å nå dem via kundeservice.

Hvorfor ingen har fortalt deg dette fra starten av, har ­personen ingen forklaring på. Heller ikke hvorfor du skal betale for å rette opp i deres feil. Alt blir svart.

Snipp, snapp, snute

Nesten ett år har gått siden hendelsene du bare har begynt å omtale som «Marerittet». Du har kommet deg, brukt lang tid på å heales, lest noen bøker om sinnemestring og zen. Nå føler du deg endelig som deg selv igjen. Alt rundt deg fungerer, og du holder på med siste finpuss på bacheloren din som skal leveres om få dager og sette et gullforgyldt punktum for din akademiske karriere.

Du tar deg en velfortjent pause fra verkende tastaturfingre med en kjapp safari innom Fotballfrue og Sophie Elise. Straffen kommer som lyn fra klar himmel. Macen går i svart så brått og fullstendig at omrisset av det speilvendte eplet lyser gjennom fra baksiden, som om både pixlene og skole­oppgaven har vært et illusjonistisk slør hele tiden.

Du springer ned og søker desperat råd bak servicedisken på Eplehuset.

– Jeg håper du har tatt backup ass, for vi må sende den der macen din inn på reperasjon. 8-30 dager, umulig å si hvor lenge. Kanskje får vi noe ut av den, kanskje du må kjøpe ny. Du må bare ringe til kundeservice og høre hva som skjer, ass.

FAEN.