En splittende korsfestelse
I et forsøk på å rette fokuset mot samarbeid og viktige saker, ender AFK opp med å skyte seg selv i foten og polarisere befolkningen.
15. april 2018

Natt til andre påskedag dukket kunst­verket «Making a Martyr» opp på Nygårdshøyden i Bergen. Maleriet portretterte Sylvi Listhaug hengende fra det kristne korset, og skulle senere ende opp i landets største aviser, samt bli diskutert i beste sendetid på TV2.  Spørsmålet som umiddelbart meldte seg var: Hva ville kunstneren formidle med dette verket? Var det en hyllest til Listhaug, eller satire over offerrollen hun har påtatt seg?

Verket var pepret med politiske referanser. Partiet Rødt sin logo på naglene, mediehavet i forgrunnen, og en billig referanse til «Min kamp» i form av en tatovering under navlen. For at det ikke skulle bli noen forvirring rundt portrettlikheten slengte kunstneren på en FRP tatovering på skulderen, og et kors rundt halsen. Bakgrunnen var dekorert med ord som Free Palestine, Hunger, Yemen, Legalization, Mass Surveilence og Norsk våpeneksport.

Publikum ble splittet, og ­reak­sjonene varierte fra genierklæringer til ­avsky. Skaperen av kunstverket, AFK, la samtidig som kunstverket ble skapt ut en tekst på sosiale medier hvor han kritiserte fokuset i samfunnet vårt: «While we argue among ourselves, we lose sight of the events that have brought us here».

AFK prøvde tilsynelatende med dette kunstverket å gjøre beskueren oppmerksom på hva vi kan oppnå ved sammen å fokusere på de ­viktige temaene som altfor ofte havner i skyggen. Dette gjør kunstneren ved å bokstavelig talt male ordene i skyggen bak mediesirkuset som omsirkler Sylvi Listhaug.

Et av problemene er at AFK med sine gode intensjoner bommer på utførelsen, og at han i forsøket på å lage et mesterverk, ender opp med å rote til hele budskapet. Ved å ta i bruk altfor mange billige provok­asjoner, og en suppe av ord fra venstresiden sine fanesaker, blir de bakenforliggende teamene ironisk nok totalt overskygget. Diskusjonen som fulgte baserte seg på sjokk­verdien av kunstverket, og om hvorvidt dette er greit eller ikke.

Ved å peke på flest mulig høy­aktuelle saker i nåtiden oppnår AFK å skape oppmerksomhet, men result­atet er ikke noe mer enn et stillbilde av nåtiden uten et klart budskap og effekt. At kunst er bra så lenge det provoserer og skaper ­debatt er et oppbrukt argument, siden man antar at det vil følge en ­diskusjon og en oppvåknings­prosess. Det fikk vi ikke i dette tilfellet. Det vi fikk var et fokus på ytringsfriheten ­grunnet ære­krenkelser, noe som er i en helt annen sfære enn inten­sjonen til kunst­verket. Kunstneren sier i et ­intervju med Nuart Gallery at «­verket tjente godt til sitt formål, nemlig å skape debatt mellom fremmede mennesker, ansikt til ansikt på åpen gate». Men hva hjelper det med diskusjon hvis man ikke når frem til temaene som skal diskuteres?

Det mest imponerende med kunststykket til AFK, er at han har klart å lage et kunstverk som er tvetydig, og på den måten appellerer til flere ­sider av saken. Man kan tolke det som både en hyllest til Sylvi, en satire, ­eller noe som befinner seg i mellom.  En bieffekt av denne tvetydigheten er dog nettopp den polariseringen som kunstneren prøvde å unngå.

Kunstverket bidrar dessverre til å legitimere synspunktet til Sylvi Listhaug sine tilhengere, og ­reali­serer hennes offerrolle. Kunstverket slår ring om Sylvi, ved å støtte tilhengerne sin teori om at hun er hele Norges stakkarslige mobbeoffer. Ved å gi dem et legitimt argument blir det vanskeligere for oss andre å komme med saklig og konstruktiv kritikk, og dette kunst­verket bidrar i så måte bare med ytterligere støy og polarisering i den offentlige diskusjonen. Resten av befolk­ningen blir stående og undre seg over hva kunstneren mener, og diskuterer krenkelsen. Dette isteden­for å fokusere på temaene som ble malt i mørket – som vel var AFK sin hensikt. Det er dette som gjør at AFK bommer, selv om hensikten er god.