I påsken fikk jeg en melding av en fortvilet kompis, som har flyttet til Barcelona for å søke lykken:

– Hei Johanna! Trenger råd!

– Kom med det, svarte jeg.

– Jeg møtte en dame for tre uker siden, og det var så sykt bra hele greia. Kort romanse, men veldig intens. Hun er fortsatt veldig gira, og det er forsåvidt jeg også, men jeg vet at langdistanse ikke funker. Jeg er gira på å avslutte hele greia. Må gå videre i livet. Har du en måte en kan si det på, slik at det blir tatt godt imot uten drama, masse ringing, meldinger? Du har jo fått en avvisning i fleisen selv.

Den håpløse romantikeren Kleive til tjeneste. Jeg ble ­sittende noen sekunder å stirre fortumlet ut i lufta. Hva slags råd skulle jeg gi? David var forsåvidt giret på å fortsette ­romansen med sin håndplukkede fiken, men konkluderte med at langdistanse ikke ville fungere, og at han måtte komme seg videre her i livet.

– Du liker henne jo. Kan du ikke bare gi det et forsøk? spurte jeg.

– Nei, svarte David.

– Den veien jeg har tatt i livet baserer jeg ikke på en romantisk forestilling om at blir en lykkelig slutt.

Nåvel. David har åpenbart forstått en god del ting her i livet. Visst har han det. Han har drømt om den store kjærligheten i tenårene, men innsett bedraget. I lange tider har verden lovet unge mennesker gull, grønne skoger og en hengiven make attpåtil. Men det stemmer ikke. Det er tross alt en grunn til at Shakespeare lar sin Romeo og Julie dø før de får ­hverandre, det er en grunn til at eventyrene slutter med snipp snapp snute. Den voksne David har forstått at den lykkelige kjærlig­heten ikke er vedvarende. Hvorfor kaste bort tiden på noe som ikke har en framtid?

David er selve kroneksempelet på generasjonen vår: Vi har slutta å være romantiske.

LES OGSÅ: Fitte er forbruk

I Japan har de faktisk gått så langt som å slutte å date hverandre. Man har innsett at det er fullt mulig å tilfredsstille seksuelle behov uten å måtte dele en drink med det annet kjønn først. Det produseres mengdevis av silikondukker som den gjengse borger kan ta med seg hjem og pule litt på når det passer. Dukkene er selvsagt skreddersydd etter egne prefe­r­anser og behov. Dukken kan til og se ut som filmstjernen du siklet etter i tenårene! Hvilken oppfinnelse! I Japan trenger man ikke lenger å forholde seg til et annet menneske.

Sånn sett er onanisten det fullkomne uttrykket for kjærligheten anno 2018: Visst er han ynkelig, men han lurer iallefall ikke seg selv.

Men hva er det for et liv da?

Gode, gamle Platon viet hele sitt liv til å forstå kjærligheten. Den utskjelte, konservative tenkeren var en av de få som ­faktisk anså kjærligheten som det viktigste her i livet. I ­verket Symposion slår en av gjestene under et middagsselskap ­ironisk fast at han har lest en lovsang over saltet, men aldri noe om Eros. Og fordi Eros ikke er et anerkjent samtaleemne, bestemmer det lille selskapet seg for å ta det opp som et tema rundt bordet. Hver og en av og dem skal bringe kjærlighets­guden deres hyllest. Og så går det lille selskapet fra venstre til høyre: Alle gjestene skal brette ut om kjærlighetens ­affærer. Det er som om en gruppe intellektuelle i dag skulle gå imot strømmen og diskutere kjærlighet, ikke politikk. Begjær i ­seksualiteten, ikke behov i samfunnet. Den lille gruppen rundt bordet leter etter en definisjon på kjærligheten: De vil gripe kjærlighetens vesen ved å hylle den, eller lovprise den ved å si hva den er.

Vakkert, hva?

LES OGSÅ: Mitt aseksuelle meg

Filologen og filosofen Friedrich Nietzsche var også en lidenskapens sjel. Han brydde seg ikke det fnugg om intriger, sport, sladreblader eller hunder. For ham var det lidenskapen, og den alene, som gav mening: «For meg eksisterer det en overordnet verdi, skriver Nietzsche, «Min kjærlighet. Jeg sier aldri til meg selv: «Hva skal det være godt for?» Jeg er ikke nihilist. Jeg spør aldri etter formålene. Det finnes aldri noe hvorfor i min monotone diskurs, om ikke dette ene, og alltid det samme: Men hvorfor elsker du meg ikke?»

Nietzsche spurte aldri etter formålene. Han bare hoppet i det, gang på gang. For Nietzsche var ikke det levedyktige det gode – han ville at det skulle brenne!

Jeg vil tørre å påstå at det ikke finnes særlig mange menn som bretter ut om sine intense lidenskaper rundt middagsbordet i dag. Å neida. Kjærlighetens språk feies under bordet, og ferdig med det. Mannen sier: Visst er jeg keen – men man må bare komme seg videre her i livet! Når jeg har sett hvilke ødeleggelser kjærligheten gjør, er det bare å slutte mens leken er god.

Akk, så fornuftig! Men har du hørt noe så dørgende kjedelig? Jeg gjesper høyt! Hvor er dristigheten, pågangsmotet, gnisten for livet? Hvor er kjærlighetsbrevene? Hvor er drømmene som gjør et latterlig liv hakket mer holdbart? Mayday ­mayday! WHERE IS THE LOVE?

Etter samtalen med David ble jeg naturligvis litt småfurten. Jeg tenkte for meg selv at han representerte et stort flertall av menn jeg har vært sammen med opp gjennom årene. Min første kjærlighet sa at jeg «fortjente bedre enn en kødd som bare holdt kjeft hele tiden». På en måte hadde han rett: Det er ikke særlig interessant med kjærlighet om kjærligheten aldri uttrykkes. Er ikke det litt av poenget med kjærligheten da?

Det finnes heldigvis håp. I påsken kom jeg over en dokumentar om den omstridte litteraturteoretikeren Jaques Derrida. I en sekvens spør journalisten:

«If you were to watch a documentary about a philosopher – Heidegger, Kant or Hegel, what would you like to see in it?»

Derrida svarer: «Their sex lives … If you want a quick answer.»

«Why?»

«Because it’s something they don’t want to talk about. I´d love to hear about something they refuse to speak about. Why do these philosophers present themselves asexually in their work? Why have they erased their private life from their work? Or never talked about something personal?

There is nothing more important in their private life than love.»

Jaques Derrida ble redningen for meg denne påsken. Han gav meg troa på at det fremdeles finnes folk som vier plass til det ­vesentlige her i livet. Ikke alle er nødt til å gå til anskaffelse av en sillikondukke. Jeg sukket lettet for meg selv og skrev en siste melding til kompisen min i Barcelona:

– Du får gjøre som du vil. Jeg har bare ett råd å gi deg, kjære venn. Ikke føkk med kjærligheten!