Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
15.09.2018
Kulturstoff
Stoff anmelder andre dag på Vill Vill Vest

Tomine

Apollon

Apollon fikk virkelig en kickstart på fredagen når Tomine kom på scenen. Det var et fullt, og distrahert lokale som ble forbauset da den mektige stemmen til Tomine omfavnet den lille trappeoppgangen til Apollon. Etter første låt var alle med. Hun hadde med seg et dyktig band som fremførte de fengende synthmelodiene Tomine er kjent for. Hun hadde et avbrekk midt i konserten hvor hun spilte en roligere låt på piano, dette slo ikke like godt an da det ikke virket like gjennomført som resten av showet. Men stemningen var tilbake fort da hun ga publikum en prøvesmak på sin neste singel. Hun avsluttet konserten med «Loosing Light». En fantastisk performance av 17-åringen!

Foto: Vera Lunde

 

Sofie Hamre

Victoria

Jeg visste ikke at jeg likte R&B før jeg tumlet inn på Victoria etter at pressepasset reddet meg forbi køen av håpefulle som ikke kom inn fordi lokalet rett og slett var stappfullt. Fire jenter står på scenen, som er dekket av lavalamper og plasmakuler. Tre vokalister og én bak spakene. Publikum blir dratt med av en særdeles dyktig og sjarmerende vokalist som får meg til å tvile på mine etablerte musikalske preferanser. «For én time er vi hellige», synger Hamre. Vel, i alle fall for en halvtime.

Foto: Nikolay Oberg

 

Random gig

Musikkpavljongen

Jeg går forbi musikkpaviljongen, og der er det et storband som gjør at jeg må stoppe opp og kommer for sent til den neste konserten. Helt urelatert til Vill Vill vest, men fett.

 

Sigurd

Det Akademiske Kvarter, Teglverket

Sigurd viste igjen hvorfor han klarer å få fullstappet konsertlokaler over alt i Bergen. Han kommer på scenen og publikum eksploderer. Dette er suveren popmusikk. Det er en tilstedeværelse her som få artister klarer. Når konserten plutselig stopper og Sigurd starter å fortelle vitser fra stand-up settet sitt skjønner man at dette er en konsertopplevelse man ikke opplever hver dag. God popmusikk med deilige synther og trompeter, sammen med rolige ballader gjør det hele til en dynamisk opptreden jeg følte meg heldig for å se. Dette kan trygt sies å være et av høydepunktene på årets Vill Vill Vest. Vi gleder oss til å følge med på denne artisten videre.

 

Foto: Vera Lunde

 

The Other End

Inside

Bergens lille rockebule er fylt opp med en god del kjentfolk av duoen, og det er en intim stemning i baren. Artistene virker fattet og scenevante, og snakker rolig til publikum mellom sangene. Musikken er seig og tekstene er mørke, i skikkelig slowcore- stil. Det er behagelig å høre på de dyktige musikerne, men jeg synes at det er noe som mangler – kanskje et keyboard eller et blåseinstrument. De familiære fansene jubler, i alle fall.

 

Pen gutt

Hulen

Håkon Stubberud trer galant inn i rekken av norske rappere som gjør jobben på morsmål.

Gutten rapper gjentagende om å være pen, alene og komfortabel med dét. Litterært går det rett hjem hos millennium- generasjonen. Bak frontfiguren er et enkelt oppsett. En fyr i finlandshette styrer eklektiske beats, backer gutten og vugger med. Når vi har lyttet gjennom halve settet, å kalle dop for snop og onani til eget speilbilde revurderer jeg hvor mye ironi jeg skal putte ned i opplevelsen. Bærumsgutten sparer låten Independent til slutt, med så store likhetstrekk til Cezinando at det er vanskelig holde det unevnt. Scenen er for liten for guttens tilstedeværelse, men musikalsk finner jeg den akkurat passe stor.

 

Foto: Isak Okkenhaug

 

Himmellegeme

Inside

Det er en kraftig overvekt av menn på Inside i det Himmellegeme entrer scenen. Med slepende gitarriff og en lys vokal river de med seg publikum. «No skal vi smelte fjes», roper vokalisten i det noen ber de om å spille «Slayer». Heldigvis følger de ikke oppfordringen. Etter to sanger blir jeg bekymret for at lydbildet skal forbli statisk, men da går de over i shuffle. Vi får også servert en sinnsyk trommesolo. Nord Electroen er dessverre litt for lav, så keyboardet drukner litt i fuzzen fra gitarene.

 

Hôy La

Garage

Kjelleren til Garage kjennes hakket mørkere når lyden til Ingrid Høyland Kvamstad fyller rommet. En god del ungjenter har møtt opp for å få med seg den Københavnsbaserte frøkenen. Musikken som fremføres er en eksperimentell kombinasjon av hip hop, elektronika og rock av et dystert slag. Lyden får en melankolsk følelse med en trompet i bildet, et instrument jeg gjerne skulle hørt mer av underveis. Ingrid opptrer scenevant og sassy, med en forførende stemme som setter en god kontrast til de treige beatsene. Jeg fanger meg selv i å danse som en gangster ved å kopiere de selvsikre bevegelsene til frontfiguren. Det dystre draget var mer diggbart enn forventet!

 

Foto: Daniel Edenholm

 

 

Arthur Key

Landmark

«Jazz er kult!», informerer Arthur Key før han setter seg ned mellom en dataskjerm, et åpent piano og et gammeldags Yamaha DX6- keyboard. Publikum virker passe overbevist av påstanden helt til Key lar sine fingre løpe lekent over de sorte og hvite tangentene. Han har med ett salens fulle oppmerksomhet. Massen begynner å digge til musikken når Key får i gang noen funky beats fra datamaskinen sin. Det er dansbar jazz på gang! «Words are not dark, words are not light», synger han. Selv om ord er sterke, trenger ikke Key noen av dem. Tangentene snakker et språk vi alle kan nyte.

Foto: Ane Martine Tømmeraas

 

Margrete

Det Akademiske Kvarter, Tivoli

Det hele starter med at Margrete får overlevert NOPA stipend. Gratulerer!
På scenen har hun med seg et band på fire, som spiller pop med innslag av elektronika og tidvis jazz. Med eget fornavn som artistnavn byr frontfigur Margrete på egenopplevde klisjeer og relaterbar historiefortelling. Det er ingen mangel på emosjon, inderlig vokal og myke parti. Heller ikke interessante skifter. Med to låter på Spotify er det mye spillerom, og de sniker til og med inn et Coldplay- cover mot slutten. Det er ungt og forholdsvis enkelt, men publikum digger det!

 

Birgitta Alida

Garage

Basert på det store oppmøtet virker det som om mange kjenner til vokalisten fra Tromsø fra tidligere prosjekter som Lumikide og Strange Hellos. Men i dag var det soloprosjektet sitt hun skulle presentere. Det var deres første konsert, noe man ikke skulle trodd med tanke på hvor samkjørt bandet er. Stemningen er lystig, og publikum kan ikke annet enn å la seg sjarmere av besetningen.

 

Foto: Daniel Rognskog

 

Pish

Det Akademiske Kvarter, Teglverket

Kakkmaddafakka-favoritt serverer catchy indiepop ikledt ny solist-rolle. Pål er blitt en slags moderne yatch-rocker som lager sommer inne på kvarteret. Jeg drømmer meg vekk fra de melankolske tekstene og pissregnet utenfor. Tidvise disco-antydninger holder publikum i bevegelse. På scenen er kremen av musikk-Bergen med Vetle Junker på synth, Adrian Søgnen på trommer og altmuligmann Matias Tellez på bass. Det er fryktelig samkjørt. Hummer og kanari, pent og stilrent, noe du burde ringe hjem om.

Foto: Daniel Rognskog

 

Konradsen

Inside

Dette var et fint avbrekk fra de andre popartistene vi er vant til å se på disse festivalene, men konserten ble noe kjedelig utover halvtimen Konradsen var på scenen. Det er ingen spørsmål om at dette bandet kan spille, men deres noe tilbaketrukkede performance gjorde at publikum ikke hadde mye å gripe øynene i. Alt i alt var det en vakker konsert med såre låter og imponerende klimaks, men visuelt ble det dessverre kjedelig i lengden.

 

TØFL

Det Akademiske Kvarter, Teglverket

TØFL er gøy med stor g. Firkløveren leverer fengende indiepop på Stavanger-dialekt. Vokalisten er utstyrt med pysj og tamburin. De resterende tre i bandet danser og synger med. Det samme gjør publikum. Alt har forholdsvis samme drivende beat, men det funker fjell. TØFL-lyrikken er tragikomisk, og forteller naive historier om hverdags-smerte, nyttårsforsetter og telefon-avhengighet. Vi befinner oss i sommer-halvåret. En god dose selvironi er med på laget. Det er catchy, ungt og det svinger.

 

 

Hollywood

Det Akademiske Kvarter, Teglverket

Alaska, Paskalev og Billie Van var på plass for å vise Bergen deres nye band, og sound. Det er tydelig at disse tre elsker å spille sammen, da stemningen mellom de på scenen smittet godt ut i publikum. Bandet spilte nesten utelukkende nye låter som publikum ikke hadde hørt før. I motsetning til mange andre artister vi hørte på festivalen startet Hollywood med litt roligere låter før Billie Van tok tak i mikrofonen og startet på «Monster», som de slapp i sensommeren. Det var først da konserten virkelig fikk tak under skoene, og publikum begynte å danse. Vi var veldig spente på denne super-gruppens debut i Bergen, og de leverte.

 

Foto: Ane Martine Tømmeraas

 

 

 

 

 

 

Kulturstoff
Stoff anmelder andre dag på Vill Vill Vest

Vill Vill Vest dag to.

Tomine

Apollon

Apollon fikk virkelig en kickstart på fredagen når Tomine kom på scenen. Det var et fullt, og distrahert lokale som ble forbauset da den mektige stemmen til Tomine omfavnet den lille trappeoppgangen til Apollon. Etter første låt var alle med. Hun hadde med seg et dyktig band som fremførte de fengende synthmelodiene Tomine er kjent for. Hun hadde et avbrekk midt i konserten hvor hun spilte en roligere låt på piano, dette slo ikke like godt an da det ikke virket like gjennomført som resten av showet. Men stemningen var tilbake fort da hun ga publikum en prøvesmak på sin neste singel. Hun avsluttet konserten med «Loosing Light». En fantastisk performance av 17-åringen!

Foto: Vera Lunde

 

Sofie Hamre

Victoria

Jeg visste ikke at jeg likte R&B før jeg tumlet inn på Victoria etter at pressepasset reddet meg forbi køen av håpefulle som ikke kom inn fordi lokalet rett og slett var stappfullt. Fire jenter står på scenen, som er dekket av lavalamper og plasmakuler. Tre vokalister og én bak spakene. Publikum blir dratt med av en særdeles dyktig og sjarmerende vokalist som får meg til å tvile på mine etablerte musikalske preferanser. «For én time er vi hellige», synger Hamre. Vel, i alle fall for en halvtime.

Foto: Nikolay Oberg

 

Random gig

Musikkpavljongen

Jeg går forbi musikkpaviljongen, og der er det et storband som gjør at jeg må stoppe opp og kommer for sent til den neste konserten. Helt urelatert til Vill Vill vest, men fett.

 

Sigurd

Det Akademiske Kvarter, Teglverket

Sigurd viste igjen hvorfor han klarer å få fullstappet konsertlokaler over alt i Bergen. Han kommer på scenen og publikum eksploderer. Dette er suveren popmusikk. Det er en tilstedeværelse her som få artister klarer. Når konserten plutselig stopper og Sigurd starter å fortelle vitser fra stand-up settet sitt skjønner man at dette er en konsertopplevelse man ikke opplever hver dag. God popmusikk med deilige synther og trompeter, sammen med rolige ballader gjør det hele til en dynamisk opptreden jeg følte meg heldig for å se. Dette kan trygt sies å være et av høydepunktene på årets Vill Vill Vest. Vi gleder oss til å følge med på denne artisten videre.

 

Foto: Vera Lunde

 

The Other End

Inside

Bergens lille rockebule er fylt opp med en god del kjentfolk av duoen, og det er en intim stemning i baren. Artistene virker fattet og scenevante, og snakker rolig til publikum mellom sangene. Musikken er seig og tekstene er mørke, i skikkelig slowcore- stil. Det er behagelig å høre på de dyktige musikerne, men jeg synes at det er noe som mangler – kanskje et keyboard eller et blåseinstrument. De familiære fansene jubler, i alle fall.

 

Pen gutt

Hulen

Håkon Stubberud trer galant inn i rekken av norske rappere som gjør jobben på morsmål.

Gutten rapper gjentagende om å være pen, alene og komfortabel med dét. Litterært går det rett hjem hos millennium- generasjonen. Bak frontfiguren er et enkelt oppsett. En fyr i finlandshette styrer eklektiske beats, backer gutten og vugger med. Når vi har lyttet gjennom halve settet, å kalle dop for snop og onani til eget speilbilde revurderer jeg hvor mye ironi jeg skal putte ned i opplevelsen. Bærumsgutten sparer låten Independent til slutt, med så store likhetstrekk til Cezinando at det er vanskelig holde det unevnt. Scenen er for liten for guttens tilstedeværelse, men musikalsk finner jeg den akkurat passe stor.

 

Foto: Isak Okkenhaug

 

Himmellegeme

Inside

Det er en kraftig overvekt av menn på Inside i det Himmellegeme entrer scenen. Med slepende gitarriff og en lys vokal river de med seg publikum. «No skal vi smelte fjes», roper vokalisten i det noen ber de om å spille «Slayer». Heldigvis følger de ikke oppfordringen. Etter to sanger blir jeg bekymret for at lydbildet skal forbli statisk, men da går de over i shuffle. Vi får også servert en sinnsyk trommesolo. Nord Electroen er dessverre litt for lav, så keyboardet drukner litt i fuzzen fra gitarene.

 

Hôy La

Garage

Kjelleren til Garage kjennes hakket mørkere når lyden til Ingrid Høyland Kvamstad fyller rommet. En god del ungjenter har møtt opp for å få med seg den Københavnsbaserte frøkenen. Musikken som fremføres er en eksperimentell kombinasjon av hip hop, elektronika og rock av et dystert slag. Lyden får en melankolsk følelse med en trompet i bildet, et instrument jeg gjerne skulle hørt mer av underveis. Ingrid opptrer scenevant og sassy, med en forførende stemme som setter en god kontrast til de treige beatsene. Jeg fanger meg selv i å danse som en gangster ved å kopiere de selvsikre bevegelsene til frontfiguren. Det dystre draget var mer diggbart enn forventet!

 

Foto: Daniel Edenholm

 

 

Arthur Key

Landmark

«Jazz er kult!», informerer Arthur Key før han setter seg ned mellom en dataskjerm, et åpent piano og et gammeldags Yamaha DX6- keyboard. Publikum virker passe overbevist av påstanden helt til Key lar sine fingre løpe lekent over de sorte og hvite tangentene. Han har med ett salens fulle oppmerksomhet. Massen begynner å digge til musikken når Key får i gang noen funky beats fra datamaskinen sin. Det er dansbar jazz på gang! «Words are not dark, words are not light», synger han. Selv om ord er sterke, trenger ikke Key noen av dem. Tangentene snakker et språk vi alle kan nyte.

Foto: Ane Martine Tømmeraas

 

Margrete

Det Akademiske Kvarter, Tivoli

Det hele starter med at Margrete får overlevert NOPA stipend. Gratulerer!
På scenen har hun med seg et band på fire, som spiller pop med innslag av elektronika og tidvis jazz. Med eget fornavn som artistnavn byr frontfigur Margrete på egenopplevde klisjeer og relaterbar historiefortelling. Det er ingen mangel på emosjon, inderlig vokal og myke parti. Heller ikke interessante skifter. Med to låter på Spotify er det mye spillerom, og de sniker til og med inn et Coldplay- cover mot slutten. Det er ungt og forholdsvis enkelt, men publikum digger det!

 

Birgitta Alida

Garage

Basert på det store oppmøtet virker det som om mange kjenner til vokalisten fra Tromsø fra tidligere prosjekter som Lumikide og Strange Hellos. Men i dag var det soloprosjektet sitt hun skulle presentere. Det var deres første konsert, noe man ikke skulle trodd med tanke på hvor samkjørt bandet er. Stemningen er lystig, og publikum kan ikke annet enn å la seg sjarmere av besetningen.

 

Foto: Daniel Rognskog

 

Pish

Det Akademiske Kvarter, Teglverket

Kakkmaddafakka-favoritt serverer catchy indiepop ikledt ny solist-rolle. Pål er blitt en slags moderne yatch-rocker som lager sommer inne på kvarteret. Jeg drømmer meg vekk fra de melankolske tekstene og pissregnet utenfor. Tidvise disco-antydninger holder publikum i bevegelse. På scenen er kremen av musikk-Bergen med Vetle Junker på synth, Adrian Søgnen på trommer og altmuligmann Matias Tellez på bass. Det er fryktelig samkjørt. Hummer og kanari, pent og stilrent, noe du burde ringe hjem om.

Foto: Daniel Rognskog

 

Konradsen

Inside

Dette var et fint avbrekk fra de andre popartistene vi er vant til å se på disse festivalene, men konserten ble noe kjedelig utover halvtimen Konradsen var på scenen. Det er ingen spørsmål om at dette bandet kan spille, men deres noe tilbaketrukkede performance gjorde at publikum ikke hadde mye å gripe øynene i. Alt i alt var det en vakker konsert med såre låter og imponerende klimaks, men visuelt ble det dessverre kjedelig i lengden.

 

TØFL

Det Akademiske Kvarter, Teglverket

TØFL er gøy med stor g. Firkløveren leverer fengende indiepop på Stavanger-dialekt. Vokalisten er utstyrt med pysj og tamburin. De resterende tre i bandet danser og synger med. Det samme gjør publikum. Alt har forholdsvis samme drivende beat, men det funker fjell. TØFL-lyrikken er tragikomisk, og forteller naive historier om hverdags-smerte, nyttårsforsetter og telefon-avhengighet. Vi befinner oss i sommer-halvåret. En god dose selvironi er med på laget. Det er catchy, ungt og det svinger.

 

 

Hollywood

Det Akademiske Kvarter, Teglverket

Alaska, Paskalev og Billie Van var på plass for å vise Bergen deres nye band, og sound. Det er tydelig at disse tre elsker å spille sammen, da stemningen mellom de på scenen smittet godt ut i publikum. Bandet spilte nesten utelukkende nye låter som publikum ikke hadde hørt før. I motsetning til mange andre artister vi hørte på festivalen startet Hollywood med litt roligere låter før Billie Van tok tak i mikrofonen og startet på «Monster», som de slapp i sensommeren. Det var først da konserten virkelig fikk tak under skoene, og publikum begynte å danse. Vi var veldig spente på denne super-gruppens debut i Bergen, og de leverte.

 

Foto: Ane Martine Tømmeraas

 

 

 

 

 

 

Neste artikkel
Stoff anmelder dag én på Vill Vill Vest