Det hele starter fordi du ikke gidder å stikke på butikken.

Det er søndag, du er litt for godt plantet i sofaen for å ­«studere», og du trenger en pakke linser til middag. Tilfeldigvis har romkameraten din nettopp en pakke linser. Kostnadseffektiv som du er sparer du tid og energi ved å ­tekste henne om at du spiser hennes og kjøper en ny pakke til henne neste dag. Problem løst.

Og naturen går sin gang
Rettere sagt er det kortsiktige problemet løst. Generell ­manglende konsekvenstenkning har sin pris, for dagen ­etter har du et nattfly til Amsterdam å rekke. På grunn av den ­intense studieøkta du hadde i sofaen har du enda ikke pakket. I full hast sprinter du til butikken for å kjøpe den forbanna pakken med linser slik du har lovet.

På vei hjem fra butikken får du et særdeles personlig forhold til det typisk våte Bergensværet når de friksjonsløse skoene mister fotfeste i trappen du løper ned. En kort aketur og en ­jævlig smerte følger, og du ligger knocket ut på gulvet i et par minutter. Slik du lærte i løpet av de tre Krav Maga-timene du tok ruller du deg på siden for å reise deg minst mulig smertefullt, og på mirakuløst vis klarer du å halte hjem og inn i leiligheten.

Den forbannede pakken med gudsforlatte linser blir pælma inn i romkameraten sitt matskap, og du ruster deg selv for å måtte eksaminere skadene. Skjelven av tanken på å se en arm i nitti grader feil vinkel tar du en titt. Heldigvis sitter kroppen som den skal, med unntak av at rumpen og underarmen er litt hovne. Ettersom du er en proff trappefaller som har skadet seg hardere før, tenker du at dette skal gå bra.

Ren idioti.

Kaffe lindrer alle smerter
Kofferten blir omsider pakket ferdig, og tilfreds med deg selv stiller du vekkerklokka til å ringe kvart over ett. Ja, på natta. For å strø det obligatoriske saltet i såret sier rumpa ifra med en intens svie hver gang du beveger deg. Det er vondt å ligge på ryggen. Det er vondt å ligge på høyre side. Det er vondt å ligge på venstre side.

Det er vondt å leve, kommer du frem til, og denne ­konklusjonen står uendret når vekkerklokka fra helvete­­ ­ringer klokka rasshøl. Du sleper deg ut av senga med kaffe som eneste motivasjon og legger deg i sofaen for å «hvile litt».

To av fem kaffekopper senere plinger mobilen. Uheldigvis er de eneste som ikke er døde for verden deg og flyselskapet, og flyselskapet kan meddele at flyet ditt er fem og en halv time forsinket. Forsinkelser suger, men dette er krise. Du skal ­nemlig møte orkesteret ditt i Amsterdam og ta bussen ­sammen med dem til Düsseldorf. Uten dem sitter du fast i feil land.

Brist i kropp og sjel
Adrenalinkicket slår inn omtrent samtidig som koffeinkicket. På under ti minutter har du googlet deg frem til alle mulige tilbydere av buss og tog mellom Amsterdam og Düsseldorf. Kaffen inhaleres og en plan klekkes. Tog fra Schiphol til Sloterdijk. Buss fra Sloterdijk til Düsseldorf. Dropp orkesterøvelsen og ta bussen til vertsfamilien. Du er voksen, selvstendig og ressurssterk. Dette skal du klare.
Midt oppi dette innser du at du har en flybuss å rekke. Du sørger over den tapte søvnen du kunne tatt igjen, heller i deg restene av siste kaffekopp, og forbereder deg på å springe ut døra.

Det er i dette øyeblikket du får en ny melding fra ditt nære og kjære flyselskap. Prank! Det viser seg at flyet går til vanlig tid allikevel.

Selv med en cello på størrelse med et menneske på ryggen tar kappgangen deg heldigvis frem til flybussen i tide. En ­morgengretten (nattgretten?) sjåfør lemper kofferten inn i bussen og du er klar til avgang. Stresset tar av når du endelig kan sette deg ned og lene deg tilbake, og du innser hvor jævlig du egentlig har det.

Aldri søk opp symptomene
Du vet noe er galt når venstre rumpeball kjennes dobbelt så stor som høyre. Trøsten er at du får en grunn til å føle deg som Kim Kardashian, i alle fall halvveis. Etter å ha ­trillet en tolv kilo tung koffert bak deg i ti minutter oppdager du at følelsen i armen kommer og går. Ekstremt gretten som du er ­glemmer du nesten å være takknemlig for at du faktisk ­kommer til å rekke flyet, selv om du vil være nødt til å løpe manisk gjennom Flesland før solen i det hele tatt har stått opp. Du ankommer flyplassen akkurat i tide til å presse ­celloen gjennom metalldetektoren i sikkerhetskontrollen, kjøpe et slapt smørbrød og spurte til gaten.

«Håhå, det var et stort instrument. Men du vet sikkert hva du gjør,» sier en flyvertinne med et blunk idet du spenner ditt trofaste instrument fast i flysetet ved siden av deg.

Du smiler, nikker og overgir din ukontrollerbare tilværelse til kapteinen av flyet. Du klarte det, og skal til å gi deg selv en high-five når du merker at bare den ene armen vil respondere.

Det skal ganske mye til for å få deg til å gråte, men troen på at armen og/eller hoftekammen potensielt er brukket kombinert med søvnmangel og en timelang emosjonell ping-pong-kamp holder tydeligvis i massevis. Med flere stygge og spastiske ­grimaser unngår du å skape en scene, og i selvmedlidenhet søker du opp symptomene.

«I praksis alle underarmsbrudd blir operert,» forteller internett deg. I panikk sjekker du hva som skjer dersom du flyr med et beinbrudd.

«Jente døde av blodpropp på fly,» er alt du rekker å lese før flymodus må på.

Mamma
Som et skadet dyr holder du forsiktig rundt armen mens flyet letter. Du biter tennene sammen, og i et forsøk på å muntre deg opp forteller du deg selv at du er skikkelig tøff som har kommet så langt. Innerst inne vet du at du bare er utrolig dum som har løpt rundt med bagasje selv om du potensielt har hatt flere brudd i kroppen. Uansett, nå sitter du her, og du må tilbringe den to timer lange flyturen på kun én rumpeball.

Det første du gjør når du er på bakken er selvfølgelig å ringe mamma. Hun er også fastlege, og du er veldig klar for en spontan diagnose over telefon.

«Du skulle lagt armen på is,» sier hun.

Ingen sympati å få der, altså. Videre kommer mamma frem til at armen mest sannsynlig ikke er brukket. Hoftekammer er det verre med.

Skammens haltende gang
«Det er egentlig det samme om hoftekammen er brukket eller ikke, du kan ikke gjøre noe med det uansett,» er mors siste ord.

Klokka er åtte på morgenen, øynene dine er røde, du er klam av svette og du er blek av stress. Vill i blikket ­halter du gjennom flyplassen som en utsultet deltaker fra Robinsonekspedisjonen, bare med en cello på ryggen. Du er for sliten til å bry deg om hvilket land du er i. Folk stirrer.

Men, selv om sinnet er totalt nedbrutt så er celloen der, ryggsekken er der, og kroppen din er halvveis intakt. Til og med orkesteret du skal møte er der. Selv med frykten for at du kanskje ikke kan spille med dem i bakhodet lurer du deg selv til å tro at selve reisen kanskje var vellykket.

Igjen, ren idioti. Det viser seg at den innsjekkede bagasjen er forsvunnet. FAEN.