Regjeringen vurderer å innskrenke paragraf 2c i abortloven. Denne vurderingen reagerer jeg, og mange med meg, sterkt på.

Paragraf 2c tar for seg muligheten til å velge abort etter 12. uke dersom det er fare for at fosteret kan utvikle en alvorlig sykdom. I forhandlingene med regjeringen ønsker Kristelig Folkeparti (KrF) å endre bestemmelsene slik at adgangen innskrenkes.

Tusenvis rundt om i Norge deltok i demonstrasjoner mot forhandlingene denne helgen, ifølge NRK. Jeg er stolt over at vi kan stå sammen mot det som utfordrer rettighetene våre. Noen ganger er det kun illsint protest som kan skape endring, og nå er vi forbanna. Forhåpentligvis sender demonstrasjonene sterke nok signaler til at regjeringen revurderer å bruke kvinnekroppen i sitt politiske spill.

Når det er sagt, er jeg skuffet over at vi i dag ikke kan ta abortloven for gitt. Det skremmer meg at abortspørsmålet reduseres til et forhandlingskort i en maktkamp mellom de politiske partiene. Å bestemme over sin egen kropp bør være en selvfølge, men når regjeringen ikke respekterer dette er min tillit til dem ytterligere svekket. Jeg kan ikke lenger tro på at de setter folk først, når det er kvinner – og norske familier forøvrig – denne radikale endringen potensielt går ut over, skulle KrF få gjennomslag.

Når regjeringen direkte kutter støtten til de med alvorlig syke barn, skapes det i realiteten en større kløft i samfunnet mellom de ressurssterke og de ressurssvake. Bent Høie fører en politikk som gjør Norge til et kaldere sted å være. Når regjeringen vurderer å gjøre endringer i abortloven burde de i det minste lagt større fokus på å legge til rette for foreldre med alvorlig syke barn, for eksempel i form av en klar beskjed om at det finnes tilbud for oppfølging. Med en i utgangspunktet velutviklet velferdsstat burde Norge fokusert på å tre frem i verden som et godt eksempel som et samfunn med rom for alle. Dette inkluderer et lovverk, et helsevesen og en økonomisk politikk som ivaretar både de som ønsker å avbryte og de som ønsker å gjennomføre et svangerskap med et alvorlig sykt barn.

Nå kaster vi oss i stedet på den høyrevridde bølgen med skitten kompiskapitalisme som skyller over Europa og Amerika. For feministene har brukt flere tiår, om ikke hundre år, på å skape et såpass likestilt samfunn som vi har i dag. I det store og hele blir regjeringens uklare standpunkt rundt paragraf 2c en tilsynelatende liten problemstilling. Tilsynelatende, fordi jeg mener at kjernen i denne debatten har blitt dysset ned og fordreid med retoriske avsporinger som «sorteringssamfunnet» og «Downsparagrafen».

I realiteten opplever kvinnekampen et tilbakeslag. Forhandlingene er et resultat av utdaterte holdninger, og vi er i ferd med å miste det vi har jobbet for, bit for bit. Regjeringen beviser at vi ikke kan ta retten til å bestemme over egen kropp og familie for gitt. Hvis paragraf 2c endres, hvilken blir da den neste?

Amalie Halle Christensen,
ansvarlig redaktør
red@stoffmagasin.no