Det flørtes, danses og skrikes. Edward Albees stykke setter hardt mot hardt og kler av karakterene i et sammensurium av løgn, sannhet, virkelighet og fantasi. Jo lenger inn i det psykologiske spillet man kommer, jo mer kommer de “uskyldige” gjestenes mørkere sider til syne. Den Nationale Scenes oppsetning er kvikk og uten dødpunkter, noe som i seg selv er imponerende når stykket inkludert pause nærmer seg tre timer.

Historien er enkel: Det middelaldrende ekteparet George og Martha får besøk av Georges yngre kollega Nick og hans kone Honey. Derfra går det slag i slag med drikking, krangling og ydmykelse mellom de fire tilstedeværende.

Stødige og humoristiske
Karaktererene i «Hvem er redd for Virginia Woolf?» er ofte å se på lister over skuespilleres drømmeroller. De nærmer seg ibsenske når det kommer til sammensetning og kompleksitet. Og man kan like trygt slå fast at de fire skuespillerne som spiller dem i DNS’ oppsetning med glans gir liv til alle sidene.

Det er vanskelig å tro at Per Frisch, som spiller rollen som George, overtok rollen på kort varsel. Hans tolkning av George gjør karakteren herlig fattet, men samtidig sterk, i møte med den eksplosive, arrige og selvsikre Martha (Ragnhild Gudbrandsen). Han er stødig og vingler ikke med hverken tempo, tyngde eller forsvar av karakterens person og handlinger.

Stykkets svarte humor passer skuespillerne perfekt. Det herlige, streite ekteparet Nick og Honey har en egen sjarm fra det øyeblikket de ankommer Georges og Marthas slagmark. Etter hvert som stykket skrider frem er det spesielt Honey, spilt av Reny Gaassand Folgerø, som får briljere komisk. Selv de enkleste replikker fremkaller latter, og karakterens naive og barnlige elementer blir utnyttet til det fulle. Pål Rønnings Nick er ikke den store latterfremkalleren, men hans tilstedeværelse tydeliggjør det bisarre i stykkets handling, samtidig som den gir rom til spesielt Honeys komikk.

LES OGSÅ: «Hedda Gabler» på DNS er god, men bergtar ikke

Alt funker
Stykkets ubestridte dronning er likevel Ragnhild Gudbrandsen. Ikke bare får hun på en svært treffsikker måte gjennom humoren i karakteren, hun bevarer også det djevelske og det svarte i Martha. Hele hennes korpus er tilpasset rollen. Det stødige, Elizabeth Taylorske ytre med kaftan og stort hår gir henne en tyngde som gjør at det ikke er tvil om at hun har kontrollen. Hun er så sikker i rollen at hun ikke en gang går i fellen å ta scenen fra de andre skuespillerne. Det er nydelig å se på.

Lys og lyd lager en behagelig og passende bakgrunn til stykket. 60-tallsinnredningen på scenen er mer detaljrik enn det som er tilfellet i mange teateroppsetninger. Det gir det hele en følelse av ekthet, råhet og gjenkjennelighet. Det er nærmest umulig å ikke la seg rive med i hele universet som presenteres.

Jeg kan ikke sette fingeren på noe som kunne ha blitt gjort annerledes for å gjøre stykket bedre. Alt funker. Scene, skuespillere, stykke. Det er morsomt og mørkt, det er krig og mental avkledning av karakterene. Denne oppsetningen er noe man vil se igjen og igjen og som man ikke klarer å bli kvitt.

«Hvem er redd for Virginia Woolf» på DNS anbefales på det varmeste!

LES OGSÅ: Filmåret 2018