I denne teksten ønsker jeg å sammensette fortiden og nåtiden, og på den måten appellere til et publikum av lesere i et spesifikt teosofisk samfunn med den hensikt å øke plattformen til disse samfunnene. Selv om teksten bare fremstår som tekst ved første øyekast, setter den et premiss for kunstkritikk sammenslått med det egalitære mandatet til modernismen i en postmodernistisk tid.

Henger du fortsatt med? Dette pseudovitenskapelige kunstspråket må du lære deg for å kunne lese presseskriv der hvert ord er fylt med holdninger og påskudd. Mest synlig er dette i kunstanmeldelser som ofte er en gjenfortelling av det uforståelige presseskrivet, utformet av en overkvalifisert kunsthistoriker som prøver å legitimere kunsten (og seg selv).

Glasstaket
Kunst kunne nådd frem til og blitt støttet av flere mennesker hvis man gjorde kunst lettere tilgjengelig og forståelig. Dette innebærer å ikke bruke et overkomplisert kunstspråk som ingen forstår. Det å øke tilgjengeligheten er ikke bare et etisk mål i seg selv, men ville også bidratt til kunstneres stabilitet. En fjerdedel av norske kunstnere som jobber med visuell kunst tjener mindre enn 159 000 kr i året brutto, og 41% av inntekten kommer fra stipender, i følge Astrid Hauge Rambøl, forfatter av boken Å leve av kunsten. Et større publikum ville også frigjort kunstnerne fra å måtte lage kunst tilpasset en liten kjøpergruppe bestående av konservative samlere og deres smak.

Et av argumentene mot å åpne opp for at kunst skal få et bredere publikum er at kunstnere er bekymret for at publikum ikke vil forstå hva kunsten deres handler om. Dette er morsomt ettersom selv den relativt lille gruppen som aktivt kjøper kunst ofte er like uvitende til verkene de har på veggene sine som folk flest er til verkene som henger på museum. Når man har pengene til å betale er tydeligvis ikke riktig tolkning avgjørende.

En annen utfordring er at antipopulistiske kunstkjennere ofte skaper en falsk ekvivalens mellom en kunstners popularitet og kvaliteten på verket deres. «Dolk er populær, ergo må kunst være enkel å forstå for å trenge gjennom til populærkulturen.» Dette er helt feil slutning å trekke ettersom det både finnes gode eksempler på kunstnere høyt oppe i kunstsfæren med «simple» verker, i tillegg til at det generelt i kulturlivet finnes mange eksempler på bøker, filmer og lignende som har vist at man ikke trenger å gå på akkord med kunstnerens integritet for å oppnå suksess.

Hva er løsningen?
Begynnelsen på å endre kunstmiljøet til det bedre er å innse at et pseudovitenskapelig internasjonalt kunstspråk var en dårlig idé. Det som opprinnelig var en akademisk malejobb over kunstens bohemske identitet, har i senere tid blitt til et overkomplisert og stort sett meningsløst språk. Dette hindrer kunst fra å bli forstått av et stort publikum og andre kunstnerkolleger. Hvis kunstneren ikke kan forklare kunsten sin på en forståelig måte er det fordi hen snakker på en måte som er ubegripelig, eller fordi kunstneren simpelthen lager kunst som ikke handler om noe. Kunstnere må også i større grad tørre å selge direkte til publikum, prise lavere og gå rett til markedet uten representasjon. Foreløpig er det få anerkjente kunstnere som gjør dette, og mange har grodd fast i luksusøkonomien med et fåtall kjøpere, lite publikum og liten kulturell relevans.

LES OGSÅ: Filmåret 2018