Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
LØST GJENFORTALT
Snyt og syt
18.02.2019

Når kroppen starter revolusjon mot seg selv. Løst gjenfortalt.

Livet er fullt av bekymringer, skuffelser og nederlag. Det kan være å ikke rekke bussen, miste lommeboken på byen, glemme morsdagen eller å bli møtt med skeptiske, medfølende blikk heller enn latter når du prøver deg på en litt på kanten vits. Dager der du står opp med feil fot, og ikke klarer annet enn å snuble deg videre.

Når du er blendet av slike hverdagslige og irriterende, men like fullt overkommelige bedritenheter, er det lett å glemme de virkelig store nederlagene som vi mennesker rammes av. Tsunamier og borgerkrig for eksempel. Du slipper i hvert fall å leve i slummen, og er frisk og rask. Eller?

Det kommer når du minst venter det. Du våkner en mandagsmorgen med svak kiling i halsen og stiv rygg. Det kommer til å gå over, tenker du. Det er nok bare etterlevningene av en litt for beruset og søvnløs helg. Men utover dagen klarer du ikke unngå å legge merke til faresignalene som får troen til å vakle.

LES OGSÅ: Om å fly på budsjett. Løst gjenfortalt. 

Kampen mot kroppsvæskene
Svak, pulserende hodepine ved lunsjtider. En ufrivillig lur i forelesningen. Genseren som må av og på annethvert kvarter. Du tar deg selv i å lete etter snytepapir i lommen på vei hjemover. Kanskje du ikke burde delt den sjette ølen med en kompis som hadde litt for blanke øyne og litt for hes stemme, men insisterte på at han var blitt frisk. Stafettpinnen er herved svært ufrivillig sendt videre.

Neste morgen er verden et nytt sted. Prating fra medbeboerne i kollektivet føles som høytrykksspyling i ørene. Leddene dine tilhører tilsynelatende en av pensjonistene som må bo på gamlehjem i en kommune som ikke styres av FrP. Dynen er en klam tvangstrøye, lakenet like iskaldt som bestemors avvisning da du kom ut av skapet, og noen fra IS har sneket seg opp neseborene i løpet av natten og sprengt seg selv i luften.

Du prøver å stå opp uten å lykkes. Dagen tilbringes i patetisk selvmedlidenhet og overraskende likegyldighet fra medbeboerne, som hensynsløst fortsetter å leve sine liv som om ingenting har hendt. Dette tolker du som en komplett avvisning av ditt menneskeverd.

Du hadde et svakt håp om at det ville bli en rask affære. Vel. Neste morgen våkner du i en pøl av ditt eget sikkel, ettersom nesen er så tett at ikke ett eneste oksygenmolekyl har sluppet gjennom til lungene. Resten av dagen fortsetter som en kamp mot dine egne kroppsvæsker. Det tyter ut fra alle åpninger. Hele deg er dekket av et centimetertykt lag med svette, slim og snørr. Og la oss ikke nevne hvordan fordøyelsessystemet takler feberen. Du vet du fortjener å nyte en liten pause fra hverdagen, for det er ikke ofte du kan ta deg en tirsdag med ti-tolv episoder av Modern Family uten å få dårlig samvittighet. Men selv ikke Phil klarer å muntre deg opp med sin overdrevent optimistiske livsfilosofi når hodet ditt er en overkokt potet.

LØST GJENFORTALT: Om å hate nasjonalromantiske skimesterskap. Løst gjenfortalt. 

Psykisk selvdestruksjon
Tiden går sakte som syk og stakkarslig. Du forsøker alt du kommer på av selvmedisinering, men urteblandinger og varme bad er til ingen nytte. Etterpå sjekker du Kvinneforum for flere forslag. Du er ikke langt unna å prøve fotballmor_77s mirakelkur: ingefærpuré i rektum. Dessverre er det ikke noe ingefær i skapet, og tanken på å gå alle de femti meterne til nærmeste utsalgssted gir deg tårer i øyekroken. Du presser i stedet i deg enda en kopp med grønn te, men det gjør deg bare kvalm. Det er sjanseløst å spise noe, alt smaker papp og svelging er tortur. Du gråter deg i søvn på baderomsgulvet, det er det eneste stedet i leiligheten med akseptabel temperatur.

Hele deg er dekket av et centimentertykt lag med svette, slim og snørr

De rent kroppslige smertene akkompagneres av regelmessige mentale sammenbrudd, spesielt når du sjekker sosiale medier. Alle andre mennesker har glemt at du finnes, det er første gang på 207 dager at det ikke regner i Bergen, og du får ikke dratt på festen du visste crushet ditt skulle på. FOMO, eksistensiell angst og selvforakt snurrer om hverandre i et stadig mørkere sinn. Du lengter sårt etter dagene da dine største problemer var forsvunne nøkler og gjennomvåte joggesko i det bipolare vestlandsværet.

De neste dagene fortsetter å tære på samtlige av kroppens indre organer, mens du i større og større grad lar ditt ytre forfalle. Speil unngås til enhver pris. Samtidig går du tom for spennende ting å se, høre og tenke på. Til slutt tar du deg selv i å vurdere å høre på Mannegruppa Ottars podkast, noe som effektivt tar knekken på det lille du hadde igjen av av selvrespekt.

Etter en uke i helvete går du omsider ut døren, ikledd uhorvelige mengder klær og med nesespray og Repsils trygt pakket i rumpetasken. Den friske luften river deg i ansiktet. Du er fri. Du er gjenfødt. Du må fortsatt snyte deg hvert tiende minutt, men det må medstudenter og venner bare finne seg i. Brystet er fortsatt litt varmere enn det burde – dette velger du å tolke som en nytent livsgnist i hjertet.

Aldri igjen skal du ta helsen for gitt. Livet er en gave, tenker du, mens du spaserer gjennom Bergens gater, 50 liter kroppsvæske lettere. Hverken den beske fiskelukten ved Zachariasbryggen eller sjelløs tropisk house fra høyttalerne utenfor Carlings kan overskygge takknemligheten du føler for at kropp og sinn endelig er tilbake i harmoni med hverandre og verden. Du snur deg mot en forbipasserende narkoman på Torgallmenningen for å gi en oppmuntrende hilsen. I samme øyeblikk nyser han, og du kjenner spyttperlene lande på din egen tunge.

FAEN.

LES OGSÅ: Kollektivt selvmord. Løst gjenforalt. 

LØST GJENFORTALT
Snyt og syt

Når kroppen starter revolusjon mot seg selv. Løst gjenfortalt.

Livet er fullt av bekymringer, skuffelser og nederlag. Det kan være å ikke rekke bussen, miste lommeboken på byen, glemme morsdagen eller å bli møtt med skeptiske, medfølende blikk heller enn latter når du prøver deg på en litt på kanten vits. Dager der du står opp med feil fot, og ikke klarer annet enn å snuble deg videre.

Når du er blendet av slike hverdagslige og irriterende, men like fullt overkommelige bedritenheter, er det lett å glemme de virkelig store nederlagene som vi mennesker rammes av. Tsunamier og borgerkrig for eksempel. Du slipper i hvert fall å leve i slummen, og er frisk og rask. Eller?

Det kommer når du minst venter det. Du våkner en mandagsmorgen med svak kiling i halsen og stiv rygg. Det kommer til å gå over, tenker du. Det er nok bare etterlevningene av en litt for beruset og søvnløs helg. Men utover dagen klarer du ikke unngå å legge merke til faresignalene som får troen til å vakle.

LES OGSÅ: Om å fly på budsjett. Løst gjenfortalt. 

Kampen mot kroppsvæskene
Svak, pulserende hodepine ved lunsjtider. En ufrivillig lur i forelesningen. Genseren som må av og på annethvert kvarter. Du tar deg selv i å lete etter snytepapir i lommen på vei hjemover. Kanskje du ikke burde delt den sjette ølen med en kompis som hadde litt for blanke øyne og litt for hes stemme, men insisterte på at han var blitt frisk. Stafettpinnen er herved svært ufrivillig sendt videre.

Neste morgen er verden et nytt sted. Prating fra medbeboerne i kollektivet føles som høytrykksspyling i ørene. Leddene dine tilhører tilsynelatende en av pensjonistene som må bo på gamlehjem i en kommune som ikke styres av FrP. Dynen er en klam tvangstrøye, lakenet like iskaldt som bestemors avvisning da du kom ut av skapet, og noen fra IS har sneket seg opp neseborene i løpet av natten og sprengt seg selv i luften.

Du prøver å stå opp uten å lykkes. Dagen tilbringes i patetisk selvmedlidenhet og overraskende likegyldighet fra medbeboerne, som hensynsløst fortsetter å leve sine liv som om ingenting har hendt. Dette tolker du som en komplett avvisning av ditt menneskeverd.

Du hadde et svakt håp om at det ville bli en rask affære. Vel. Neste morgen våkner du i en pøl av ditt eget sikkel, ettersom nesen er så tett at ikke ett eneste oksygenmolekyl har sluppet gjennom til lungene. Resten av dagen fortsetter som en kamp mot dine egne kroppsvæsker. Det tyter ut fra alle åpninger. Hele deg er dekket av et centimetertykt lag med svette, slim og snørr. Og la oss ikke nevne hvordan fordøyelsessystemet takler feberen. Du vet du fortjener å nyte en liten pause fra hverdagen, for det er ikke ofte du kan ta deg en tirsdag med ti-tolv episoder av Modern Family uten å få dårlig samvittighet. Men selv ikke Phil klarer å muntre deg opp med sin overdrevent optimistiske livsfilosofi når hodet ditt er en overkokt potet.

LØST GJENFORTALT: Om å hate nasjonalromantiske skimesterskap. Løst gjenfortalt. 

Psykisk selvdestruksjon
Tiden går sakte som syk og stakkarslig. Du forsøker alt du kommer på av selvmedisinering, men urteblandinger og varme bad er til ingen nytte. Etterpå sjekker du Kvinneforum for flere forslag. Du er ikke langt unna å prøve fotballmor_77s mirakelkur: ingefærpuré i rektum. Dessverre er det ikke noe ingefær i skapet, og tanken på å gå alle de femti meterne til nærmeste utsalgssted gir deg tårer i øyekroken. Du presser i stedet i deg enda en kopp med grønn te, men det gjør deg bare kvalm. Det er sjanseløst å spise noe, alt smaker papp og svelging er tortur. Du gråter deg i søvn på baderomsgulvet, det er det eneste stedet i leiligheten med akseptabel temperatur.

Hele deg er dekket av et centimentertykt lag med svette, slim og snørr

De rent kroppslige smertene akkompagneres av regelmessige mentale sammenbrudd, spesielt når du sjekker sosiale medier. Alle andre mennesker har glemt at du finnes, det er første gang på 207 dager at det ikke regner i Bergen, og du får ikke dratt på festen du visste crushet ditt skulle på. FOMO, eksistensiell angst og selvforakt snurrer om hverandre i et stadig mørkere sinn. Du lengter sårt etter dagene da dine største problemer var forsvunne nøkler og gjennomvåte joggesko i det bipolare vestlandsværet.

De neste dagene fortsetter å tære på samtlige av kroppens indre organer, mens du i større og større grad lar ditt ytre forfalle. Speil unngås til enhver pris. Samtidig går du tom for spennende ting å se, høre og tenke på. Til slutt tar du deg selv i å vurdere å høre på Mannegruppa Ottars podkast, noe som effektivt tar knekken på det lille du hadde igjen av av selvrespekt.

Etter en uke i helvete går du omsider ut døren, ikledd uhorvelige mengder klær og med nesespray og Repsils trygt pakket i rumpetasken. Den friske luften river deg i ansiktet. Du er fri. Du er gjenfødt. Du må fortsatt snyte deg hvert tiende minutt, men det må medstudenter og venner bare finne seg i. Brystet er fortsatt litt varmere enn det burde – dette velger du å tolke som en nytent livsgnist i hjertet.

Aldri igjen skal du ta helsen for gitt. Livet er en gave, tenker du, mens du spaserer gjennom Bergens gater, 50 liter kroppsvæske lettere. Hverken den beske fiskelukten ved Zachariasbryggen eller sjelløs tropisk house fra høyttalerne utenfor Carlings kan overskygge takknemligheten du føler for at kropp og sinn endelig er tilbake i harmoni med hverandre og verden. Du snur deg mot en forbipasserende narkoman på Torgallmenningen for å gi en oppmuntrende hilsen. I samme øyeblikk nyser han, og du kjenner spyttperlene lande på din egen tunge.

FAEN.

LES OGSÅ: Kollektivt selvmord. Løst gjenforalt. 

Neste artikkel
Nydelig nachspiel