Klarer man å forbli i et forhold, selv om begge to rives i stykker av gjensidig usikkerhet? Eller er det dømt til å gå skeis? Går det an å stikke av fra hele sitt sosiale liv, for kun å eksistere i forholdet? Og hva skjer hvis noen kommer? Kommer noen til å komme?

Disse spørsmålene ble stilt av Jon Fosse i hans første skuespill fra 1991. Et par flytter ut til havet for å redde sitt raknende forhold – men er de ment å være sammen? All deres frykt og angst vekkes til live da de, i møte med en ukjent mann, tvinges til å konfrontere sin egen livssituasjon. Nå, 28 år etter at Fosse skrev stykket, stiller Studentteateret Immaturus de samme spørsmålene om ustabilitet, angst og samvær i sin oppsetning av Nokon kjem til å komme. Stoff har vært med på øving og snakket med menneskene bak produksjonen.

Tomme karakterer, mye innhold
Stykket er på mange måter enkelt, med et lite utvalg fraser som gjentas og stokkes om på i det uendelige av handlingens tre karakterer. Dramatisering av Fosses enkelhet og vage fortellermåte kan derfor være vanskelig, men også veldig spennende.

– Jon Fosse er bunnløs, slår skuespiller Ingeborg Meyer Lysne fast.

Hun mener at tross stykkets enkle handling og repeterende dialog, er det bygd opp av mange lag. Medskuespiller Tor Solesvik Oppedal legger til at stykkets enkelhet og åpenhet gir skuespillerne mye rom til å uttrykke seg. Det at karakterene ikke bærer på tydelige personlighetstrekk, kan gi noe til både de som står på scenen og de som sitter blant publikum.

– Først trodde jeg at karakteren min, Han, var helten, men den oppfatningen endret seg veldig etterhvert som vi har jobbet mer med stykket, forteller Oppedal.

Til dette skyter Lysne inn at stykket ikke har noen helter:

– Alle er tapere. Ingen er lykkelige.

Regissør Magdalena Kuna understreker at tvetydigheten i Fosses karakterer bidrar til å gi Immaturus unike muligheter i sin presentasjon. Håpet er å gi hver enkelt publikummer en unik personlig oppfatning av hva som egentlig foregår oppe på scenen, og i forholdet mellom karakterene.

– Erfaringer vi selv har hatt definerer hvordan vi tolker ting. Det jeg liker så godt med dette stykket, er at det er veldig åpent både for tolkning og for å kjenne seg igjen.

LES OGSÅ: Stoffs anmeldelse av Immaturus’ Damen i Sort

Gjentakelse, gjentakelse, gjentakelse
Et stykke ut i øvingen, glemmer Lysne sin neste linje. Hun stopper opp og ser spørrende på regissør Thomas B. Brandt:

– Hva skal jeg si nå?

Thomas ler, mens han med selvfølge i stemmen gir henne replikken:

– Nokon kjem til å komme.

Brandt mener at repetisjonen og de messende replikkene gir stykket en ekstra dimensjon.

– Hvis noen glemmer replikken sin, behøver de nesten ikke se i manus. De kan bare gjenta «nokon kjem til å komme». Det er som regel det de skal si, sier han med et smil.

Regissørene og skuespillerne er alle enige om at det morsomste med stykket er å leke seg med akkurat dette elementet.

– Man kan jo si «nokon kjem til å komme» på tusen forskjellige måter, og med uendelig ulike betydninger bak, forklarer Kuna.

Johan Gonzalez spiller den mystiske og litt merkelige Mannen, som fungerer som en katalysator i handlingen. Gonzalez har lest Jon Fosse før, og synes manuset er noe av det mest spennende med stykket.

– Er stykket bare dritkjedelig fordi det er så repetitivt, eller er det mye man ikke umiddelbart ser som kommer fram etter hvert? For meg er det helt klart det siste, slår han fast.

En ting er i hvert fall sikkert: Det er umulig å si hvem som kommer til å kjenne seg igjen i usikkerheten og angsten karakterene fremviser i løpet av stykket. Karakterene er så håpløse, men likevel lette å sympatisere med, og alle som opplever stykket kommer derfor til å sitte igjen med noe helt spesielt. Forhåpentligvis vil «nokon» komme på Kvarteret og se selv hvilke følelser Immaturus kan vekke til live på scenen.

LES OGSÅ: Mørkerommet og Månebedottens jubileumsutstilling: Innbilling

• Nokon kjem til å komme er Jon Fosses første teaterstykke, skrevet i 1991.
• Frasen «nokon kjem til å komme» blir gjentatt 41 ganger i ulike varianter løpet av stykket.
• Regi: Thomas B. Brandt og Magdalena Kuna.
• Skuespillere: Ingeborg Meyer Lysne (Ho), Tor Solesvik Oppedal (Han), Johan Gonzalez (Mannen).
• Premiere lørdag 6. april på Kvarteret. Forestillinger mandag 8. april til lørdag 13. april.
• Forestillingene på mandag og onsdag tegnspråktolkes.