Til tross for at Bryggen og Fløyen er symbolene på Bergen, bor de aller fleste bergensere langt fra sentrum. Bergen er bydelenes by, og her er det kjøpesenteret som er sjefen. Hver bydel har sitt eget bydelssenter, et kjøpesenter som også er tett integrert med kollektivtransport, bibliotek, legesenter og mange andre offentlige tjenester. På Lagunen kan man gå tørrskodd fra bybanen til både kino og et massivt handlemekka. Horisont, et nytt senter i Åsane, tilbyr noe enda nærmere nirvana: Med 170 leiligheter på toppen kan du bokstavelig talt bo på et kjøpesenter.

Trengselsidealet
Det er paradoksalt at de bilbaserte kjøpesentrene vokser på bekostning av sentrum, samtidig som kommunen utøver en aggressiv fortetningspolitikk. Det kan være fordi det ikke er lett å definere «byen» som konsept. Når kjøpesenteret har fått så mange ekstrafunksjoner faller det lett innenfor kriteriene for et bysentrum. Byarkitekten i Bergen kommune, Maria Molden, trekker ofte frem «aktive førsteetasjer» når god byutvikling skal kokes ned til tabloide formuleringer. Det handler om at man på bakkeplan skal ha butikker, kontorer og serveringssteder: alt som skaper aktivitet og liv. På toppen skal folk bo. Kontinuerlig tilstedeværelse av mennesker hele døgnet sørger for at gatene er trygge og føles kjekke å være i. Slik kan det virke som Horisont møter alle kommunens krav til en god by.

Så enkelt er det imidlertid ikke. Den toneangivende nederlandske arkitekten Rem Koolhaas forherliger kaoset og travelheten i byen, «trengselens kultur» (culture of congestion), som metropolets mest grunnleggende kvalitet og det som bidrar til dets enestående evne til å stimulere kultur og innovasjon.

Trengsel kan oppleves både på kjøpesenteret og i byen, men på forskjellige måter. I byen pakkes du sammen med mange mennesker som ser forskjellige ut, lukter forskjellig og oppfører seg forskjellig. Byens trengsel handler om å bli utsatt for det rare og uforutsette. Da skapes nye problemer, som avler frem nye løsninger. På kjøpesenteret er det motsatt, trengselen kommer av for mange mennesker som skal det samme. De andre blir som en refleksjon av deg selv og de egenskapene du helst ikke vil se. Ditt egne konsuminduserte stress multipliseres eksponensielt av alle de andre flinke forbrukerne.

Kanskje er det mangelen på overordnet kontroll over hva og hvordan ting skjer som markerer forskjellen mellom by og senter. Strippeklubben Dreams klorer seg fast bare noen meter fra Bergens flotteste hotell, og trosser alle myndigheters forsøk på å legge den ned. Gjennom et virvar av aktører med ulike interesser, oppstår uforutsette friksjoner og spennende løsninger. Slike motsetninger kan aldri oppstå på senteret fordi det bare er én aktør som både utformer omgivelsene, kurerer innholdet og bestemmer reglene.

LES OGSÅ: Frelse fra Amerika

Å eie sitt eget byrom
Maktmonopolet på kjøpesenteret har flere uheldige konsekvenser når det også skal fungere som bydelssenter. At det private eierskapet utvides til å gjelde alle fellesarealene, er ikke alltid kompatibelt med å være et best mulig samlingspunkt for nabolaget. Når vi krangler om bybanen og tar til gaten for å forhindre navnebytte av Jernbanestasjonen, gjør vi det fordi vi er glade i Bergen. Et bydelssentrum bør kunne inspirere til den samme lokale entusiasmen. Til tross for at vi som vokste opp i Fyllingsdalen brukte mer tid på Oasen Senter (vårt bydelssenter) enn i sentrum, vil Oasen aldri virkelig tilhøre oss.

Forestill deg å skulle organisere en demonstrasjon inne på senteret. Det virker nærmest utenkelig. I offentlige rom er det slingringsmonn for hva som er akseptabel oppførsel, og ytringsfriheten legger opp til at grensene kan pushes. Slik er det ikke på senteret. Å synge, spille musikk, ja, til og med for mye latter kan være nok til å bli kastet ut. De strenge reglene skaper en forutsigbarhet som gjør at alt som er uventet føles desto mer utrygt.

Byhistoriker Lewis Mumford beskriver byen som vårt viktigste og mest levende historiske arkiv. Lag på lag av veier, butikker, institusjoner, kunst, industri og monumenter skaper en levende historiefortelling i konstant endring. Uten lokal tilhørighet og medbestemmelse, vil bydelssenteret aldri kunne fungere slik. Når Oasen faktisk er blitt en viktig møteplass for lokalmiljøet, er det ikke problematisk at stedet ikke tolererer noen form for fritt uttrykk? At en 14-åring som blir tatt i å naske risikerer å bli utestengt fra lokalsamfunnets møteplass, eller at du blir fotfulgt av vektere dersom du ser litt «shady» ut, er et demokratisk problem.

Ingen burde ha rett til å stenge deg ute fra offentligheten eller overvåke deg uten god grunn. Der har du det. Forskjellen mellom byen og shoppingsenteret er demokrati.

LES OGSÅ: Jakten på en lykkelig slutt hos Bergens massasjesjapper