Vi skal alle dø. Kanskje du er en sånn person som ikke tenker så mye på det. Eller kanskje du har mobilisert presise og effektive forsvarsmekanismer for å hanskes med den ubehagelige kjensgjerningen om at alt skal forsvinne og at du er mikroskopisk i kosmisk sammenheng og at tiden egentlig ikke er lineær og at sannsynligheten er forsvinnende liten for at noen kommer til å ofre deg en tanke femti år etter at kroppen din har blitt fortært av sopp og kjøttetende bakterier. Det har ikke jeg. Jeg ligger ofte og synes synd på meg selv fordi jeg skal dø. For jeg er ikke religiøs, og jeg bor ikke i en futuristisk verden med flyvende biler og spagetti-piller. Og jeg lar meg ikke overbevise av dumme mamma som ber meg akseptere det. Eller dumme Nietzsche som ber meg akseptere det, eller kanskje han oppfordrer til personlig utvikling, men uansett er det noe uforståelig vrøvl og jeg har lyst til å leve for alltid. Slik ble det altså til at jeg bestemte meg for å oppsøke det evige liv.

Tenk stort
For meg holder det ikke å nå den teoretiske maksgrensen for antall år på kloden, som man anslår å være omkring 120 år. Det betyr at jeg ikke gidder å trene noe særlig, og at jeg rynker foraktfullt på nesen av sunn mat. For 60, 80, 100 – det er tall for drittunger. Enten satser man på mellom flere hundre og uendelig, eller så fortjener man krematoriet før første midtlivskrise. Men for å vite hvordan vi skal justere ambisjonene, må vi vite hva aldring er. Sigrid Bratlie, molekylærbiolog og seniorrådgiver for Bioteknologirådet, definerer aldring på følgende måte i tidsskriftet Genialt:

Sigrid Bratlie. FOTO: Ola Sæther

«Celler slutter å dele seg, og vev og organer forvitrer og dør. Risikoen for hjerte- og karsykdommer øker i takt med at blodårene blir stivere. Akkumulering av skader på arvestoffet kan føre til kreft. Og kjemisk ubalanse og færre koblinger mellom hjernecellene gir demens.»

Jeg gleder meg allerede. Legg imidlertid merke til forskjellen mellom å behandle disse symptomene – organsvikt, hjerte- og karsykdommer, kreft og demens – og å behandle deres opphav. Hvert av disse symptomene er et resultat av biologiske prosesser som vi kan forsøke å enten stanse, reversere eller uskadeliggjøre. Nettopp derfor er jeg ikke interessert i å se på trening og kosthold, eller medisin for den saks skyld. Jeg er interessert i ting som erstatningsorganer, genmodifisering og kunstig intelligens.

LES OGSÅ: Jakten på en lykkelig slutt på thaimassasje i Bergen sentrum

Bytt ut innmaten
La oss starte med organene. Ideen er enkel: Mye av det som går galt med oss, går galt fordi organene våre er slitne. Eller kanskje du har en medfødt feil. Og før du vet ord av det, svikter hjertet ditt på vei hjem fra jobb en kald høstdag i oktober, og du faller død om på fortauet i en sølepytt. Eller mer realistisk at du, etter flere år med kronisk organsvikt og turer inn og ut av et fremmedgjørende samlebånd av et helsevesen, uten annet enn et par forlegne besøk av din sunnere, friskere og yngre familie, endelig biter i det sure eplet en stille kveld alene på et umøblert rom med linoleumsgulv og blass, avskallet hvitmaling på veggene. En skjebne som uten tvil venter mange av oss. Men hva om du istedenfor kunne byttet ut hjerte, lever og nyrer som det passet seg, og på den måten fikk eliminert organsvikt fra listen over undergangsscenarioer?

Ikke bare er ideen god, den har også gitt oss et påskudd til å skape groteske krysninger mellom mennesker og dyr, i en ugudelig forening av jordklodens ubestridte herskere og deres lydige og bestialske undersåtter. Muligens en smule overdramatisk, men virkelig. Så tidlig som i 2017 klarte forskere å fremstille embryoet til en menneskegris. I fremtiden ønsker man å ale opp disse grisene, som har menneskeorganer inne i seg, til innhøsting av rykende fersk og etisk finurlig innmat. Riktignok ser det ut til at 3D-printede organer vil bli en realitet om ikke så altfor lenge, men herregud så mye kjedeligere det er enn realiseringen av den gammelgreske myten om monstrøse kimærer i kamp mot modige mennesker.

Dessverre er det ikke nok. Etter å ha snakket med Sigrid Bratlie fra Bioteknologirådet, kan jeg med trist hjerte meddele at de øvrige alderdomsprosessene kommer til å ta livet av oss uansett hvor mange rykende ferske organer vi har tilgang på. Vi behøver tyngre skyts.

Reprogrammering
Erstatningsorganene fremstår som lite annet enn en desperat kamp mot klokken sammenlignet med genmodifisering. Hvorfor kaste bort tid på å reparere en defekt kropp, når vi isteden kan hindre den fra å bli defekt i utgangspunktet? Eller kanskje vi kan reparere oss selv automatisk, uten å ty til menneskegriser? Spørsmålet er ikke dummere enn at flere dyrearter har tenkt samme tanke, og kommet fram til et par lure løsninger.

Ta for eksempel hydraen – en liten organisme som har fått navnet sitt fra evnen til å regenerere. Kutter du den i to, får du to hydraer. Kutter du den i fire, får du fire hydraer. I tillegg blir de ikke eldre, og er sånn sett biologisk udødelige. Det betyr at de ikke vil dø med mindre de blir drept eller sulter i hjel. Det finnes også en manet som unngår døden ved å reversere aldringsprosessen sin hver gang den har sex. Uansett er det synd at disse dumme dyrene ikke kom på tanken å utvikle en bevissthet. For hva er vitsen med å være udødelig, når man ikke makter annet enn å floppe rundt i vannet som en klump med mat?

Vitsen er selvfølgelig å gi oss mennesker muligheten til å kopiere genene deres. Men istedenfor å floppe rundt, kan vi bruke vår nyervervede udødelighet til å se hele Youtube-katalogen, og i tillegg få level 99 i alle ferdighetene i Runescape. Det er iallfall bedre enn å råtne i graven. Dessverre er heller ikke dette så enkelt som det først virker. Som Bratlie påpeker, er det en viss avstand mellom disse organismene og oss.

– Calico, et av datterselskapene til Google, holder for tiden på med å forske på nakenrotter. Det er nemlig noe med genetikken deres som gjør dem svært resistente mot alderdomssykdommer som demens og kreft. Nå er det riktignok ganske stor forskjell på oss og nakenrottene, men håpet er at de likevel skal kunne lære oss noe om hvordan vi kan påvirke vår egen biologi, forteller Bratlie.

Trikser med genene
Blant den vide verdens genteknologiske verktøy, er det utvilsomt Crispr som i dag nyter størst oppmerksomhet. Konseptet går ut på å gjøre endringer i genomet ved å bruke et protein som er i stand til å klippe i DNA-et. Likevel understreker Bratlie at selv om man kan bruke Crispr til å hanskes med genetiske sykdommer, vil ikke dette verktøyet alene være nok dersom vi ønsker å leve vesentlig lengre. Det er rett og slett ikke mulig å reparere alle skadene på DNA-et som oppstår i løpet av aldringsprosessen. Hun mener det viktigste verktøyet er stamcelleteknologi:

– Stamcellene har evnen til å erstatte enhver annen celle i kroppen, og kan derfor brukes til å fylle på med nytt biologisk materiale etterhvert som kroppen begynner å svikte. Én mulighet er å forlenge livet til de stamcellene vi allerede har i kroppen, mens en annen er å omprogrammere andre celler, som for eksempel hudcellene, til stamceller, forklarer Bratlie.

Ofte snakker vi også om å bruke genteknologi til å trikse med telomerene våre – kroppens «molekylære klokker» – som sitter på enden av kromosomene og blir kortere hver gang cellen deler seg. Til slutt kan ikke cellene dele seg lenger, og da forvitrer vi og dør i en emosjonelt tyngende og desperat prosess som stiller oss ansikt til ansikt med vår meningsløse eksistens. Bratlie forteller meg om Elizabeth Parrish, daglig leder for selskapet Bioviva og frivillig prøvekanin i eget prosjekt for å forlenge telomerene. Det skal angivelig ha fungert rent teknisk, men Bratlie er skeptisk.

– Som kreftforsker vil jeg understreke at det spesielt er noen celler som er veldig flinke til å forlenge telomerene sine, og det er kreftcellene. Dessuten er det ikke empirisk forskning Parrish har drevet med. Dataene hennes kan ikke brukes til noe.

Selv forteller Bratlie at hun ville vurdert å prøve en radikal behandling for å bremse aldring, dersom forskningen var god nok. Dessverre for oss er hun imidlertid ikke villig til å anbefale noen eksisterende radikale behandlinger.

– Man bør være veldig forsiktig. Det finnes blant annet over 250 private stamcelleklinikker i USA, men ingen av behandlingene er godkjent av myndighetene. Folk har for eksempel blitt blinde etter å ha injisert stamceller i øynene. Anti-aldringsindustrien er enorm, men høyst spekulativ, sier Bratlie.

Men som en avsluttende og mer optimistisk bemerkning, forteller hun også at Verdens Helseorganisasjon nylig har måkt vei for forskning på å bremse alderdommen, ved å opprette en egen kategori for «aldersrelaterte sykdommer». Dessuten har den amerikanske Food and Drug Administration godkjent utprøving av legemiddelet metformin på friske mennesker – et medikament som ser ut til å kunne bremse aldring. Er det altså håp?

Fra kropp til maskin
Ja, men hvorfor er vi ikke der ennå? Vi har jo allerede blitt vant til å bruke små eksterne ekstrahjerner til blant annet å måle tiden, kommunisere over lange avstander, underholde oss selv, betale for varer og tjenester, skaffe tilgang til hele menneskehetens kollektive informasjonsmengde, og et par andre ting. Spørsmålet er bare når disse funksjonene skal integreres i kroppene våre, som for eksempel i form av et par med linser eller en fryktinngytende hjelm. Derfra er veien kort til bruken av eksoskjeletter, som faktisk allerede eksisterer og kan gjøre deg ti ganger så sterk. Videre kan du bytte ut hele røkla av organisk materiale med udødelig metall.

Eller kanskje du med tiden har lært deg å elske dine myke, pløsete og svakelige lemmer? Du sverger kanskje til andre former for futuristisk selvforsvar, slik som plasmasverd og sladring til den totalitære staten, men ønsker likevel å ta del i mekanikkens livsforlengende kraft? Da kan kanskje nanoteknologiens kybernetiske vidunderverden være løsningen. Sigrid Bratlie fortalte meg om små roboter som kunne svømt gjennom årene våre, drept et par kreftceller her, ryddet opp i en tett blodåre der, og generelt bare tatt over jobben til våre egne svikefulle lymfocytter og makrofager. I et innfall av skjebnens ironi har det nemlig vist seg at disse immuncellene, som egentlig er ment å beskytte oss, blant annet hjelper kreftcellene med å ta over kroppene våre og drepe oss. Vi er forrådt av biologien.

Kunstig intelligens
På samme måte som ilden, når den ble oppfunnet, fant sin nytte i alt fra syklisk jordbruk til utradering av onde hekser, er det mange som nå ser med lyseblå øyne til kunstig intelligens for løsninger. Selvfølgelig inkludert løsninger på døden. Tenk om man for eksempel kunne matet data fra sin avdøde mor inn i en AI, og beep boop og vipps, så var hun tilbake i egen høye, ikke lenger karbonbaserte, person? Nugatti hele uka, ingen tvil.

For å finne ut mer om den kunstige intelligensens livsforlengelsespotensiale, har jeg tatt kontakt med Robin T. Bye, ekspert på blant annet automasjon, optimering og kunstig intelligens ved NTNU Ålesund. Bye lar seg ikke imponere av mine fablende forsøk på å hypotisere rundt opplasting av bevisstheten eller konstruksjon av kunstige hjerner. Heller ikke, som han forklarer, er det spesielt realistisk at vi vil konstruere en generell AI, som har evnen til å etterligne mennesker, med det første. Derimot kan han fortelle om andre applikasjoner av AI som potensielt vil la oss leve lenger:

Robin T. Bye i sitt rette element. FOTO: Privat.

– Kunstig intelligens egner seg svært godt til optimeringsarbeid, som handler om å vurdere utfallet av ulike kombinasjoner. Slik kan AI for eksempel brukes til å konseptualisere og simulere nye medisiner og vaksiner. Eller, satt litt mer på spissen, nye molekylstrukturer og proteiner til bruk i genmodifisering. Sånn sett vil AI kunne gi opphav til ny, livsforlengende medisinsk teknologi.

Videre forteller Bye at kunstig intelligens allerede brukes til monitorering av kroppens behov og potensielle mangler, gjennom tolkning av data fra en smartklokke.

– Snart vil du kunne få beskjed fra en AI om at «nå bør du nok få i deg et par ekstra epler,» eller «nå må du ta i litt ekstra på løpebanen for å få fremgang i sakene.» På den måten vil kunstig intelligens kunne gjøre oss friskere, forklarer han.

Men de mest høytsvevende ideene er vi fortsatt et stykke unna. Likevel understreker Bye sin forkjærlighet for science fiction, og at man ikke nødvendigvis bør kimse av ideene som presenteres der.

– På den andre siden er det ikke til å unngå at mange teknologientusiaster nok lar seg fascinere av ting uten et umiddelbart rotfeste i virkeligheten, legger han til.

På is
Bye har et poeng. I den teknologiske sfæren som beskjeftiger seg med foryngelse og dødsforakt, finnes det en rekke desperate individer med luftige ideer. Resultatet er en myriade av potensielle løsninger på dødens evige problem, men likevel er det ingen du kan gå til per dags dato for å skvise inn en ekstra 50-100 år. Dersom angsten tar overhånd, har jeg imidlertid et siste tips: Legg deg på is.

Kryonikk er en reell teknologi som lar deg fryse ned kroppen etter at du dør. På den måten kan du slappe av frem til fantasien du hittil har lest om blir til virkelighet. Da vil du bli vekket til live igjen, og kan nyte ditt bekymringsfrie nye, evige liv. Et eksempel på en profilert nordmann som har planlagt å benytte seg av denne teknologien, er filosofen Ole Martin Moen. Han benytter seg av det amerikanske selskapet Alcor, som du også kan sjekke ut i episode to av Netflix-serien Liquid Science med Wu-Tang-rapper GZA. Hos Alcor ligger det 141 mennesker nedfryst i stålsylindere, fullstappet med kjemikalier og foreløpig uten at det er teknisk mulig å vekke dem til live igjen. Det er lov å håpe.

LES OGSÅ: Velkommen hjem – Løst gjenfortalt

Livet etter døden

Om du er ekstra kresen, kan paradiset være et godt alternativ til teknologien.

For de lite gudsfryktige, dreier jakten på det evige livet seg i hovedsak om å stanse og reversere de prosessene som til slutt putter oss i kista. Likevel finnes det en tredje strategi – en strategi som i motsetning til de to andre fordrer hverken futurum eller en robust pengepung. Det er nemlig også mulig å uskadeliggjøre aldringsprosessen, gjennom en kjærlig omfavnelse av religionens domene. I den anledning skal vi få høre hva buddhisten Tore Amarius og læstadianeren Jonas Andersen har å si om livet etter døden. Og ikke minst, hvordan en hedning som meg kan oppnå dette livet.

Bli født på ny
Tore Amarius er 66 år, og bor sammen med kona og sønnen som de eneste innbyggerne på Nordre Sandøy på Hvaler. Han er en buddhist med et spesielt forhold til hva det vil si å dø.

Tore Amarius. FOTO: Pål Bugge

– I januar 1987 døde jeg av en overdose. Da hadde jeg vært rusa sammenhengende i syv døgn. Syv ganger startet de hjertet mitt, og syv døgn senere forstod jeg alt. Jeg ble fortalt av en høyere bevissthet at jeg skulle endre kurs, og siden har jeg vært vegetarianer og buddhist.

Amarius er sikker i sin sak – det har aldri vært meningen at han skulle dø. Ikke ennå. Til det har han dødd altfor mange ganger, før han har kommet tilbake for å oppfylle sin funksjon: Å skape en bedre tilværelse for alle levende vesener, uten å be om noe til gjengjeld. Heller ikke er han redd for døden. For buddhisten er den simpelthen en overgang fra en inkarnasjon til en annen, og en enslig konstant i en illusjonsbetinget eksistens.

– I buddhismen finnes det intet «jeg», ingen sjel. Det er kun «vi». Den kollektive bevisstheten. Når vi dør får tanken, lærdommen og medfølelsen en mulighet til å utvikle seg videre gjennom reinkarnasjon. Målet er opplysning, og døden er en del av denne prosessen, forklarer Amarius.

Vel og bra. Vi snakker om karma, og vi snakker om meditasjon, og vi snakker om de fire edle sannheter. Men jeg er nødt til å vite – dersom Amarius har rett, hva vil skje med en som meg, som ikke lever livet mitt i tråd med noen av de buddhistiske dydene?

– Å bli født som menneske er omtrent like sannsynlig som om en skilpadde, på vei gjennom Stillehavets veldige vannmasser, skulle brutt vannskorpa gjennom øyet til en livbøye.

Amarius ler litt før han fortsetter.

– Og du skal leve mange liv. Som mygg, som flue, som et nyfødt lam før du to minutter senere mister livet i kjeften på et rovdyr. Derfor gjør du lurt i å bruke menneskelivet ditt på en fornuftig måte. Det du ikke får til i dette livet, må du gjøre en gang til. Helt til du får det til.

Grøss. Og jeg som bare har rynket på nesen hver gang den alternative og litt ekle tanten min, som røyker hele tiden og som pleide å kysse meg på munnen, har forsøkt å innvie meg i mindfulnessbølgen! Bør jeg være redd for dø– jeg mener, overgangen? Amarius synes ikke det:

– Om du lar deg overvelde av frykt for å miste kontrollen, eller frykt for å miste dine kjære, da vil du få problemer med overgangen din, og du vil havne i en slags skjærsild. Så gjør deg klar! Innse at ingenting av det du opplever, er virkelig. Vi lever ikke. Vi er bare en materialisert visjon av energi. Derfor behøver vi heller ikke være redde for døden.

Greit, Amarius. Greit. Jeg har fått litt å tygge på. Men kan en hypotese om reinkarnasjon, kollektiv bevissthet og udødelig energi virkelig konkurrere med kimærer, regenerering, titanlunger og miniroboter i årene? Og kanskje enda viktigere – kan den konkurrere med kristendommen?

Veien til himmelen
De kristne er verdens flinkeste når det kommer til løfter. Himmelen har ledet mang en mann og kvinne inn i fristelse, helt siden vi begynte å kaste oss til løvene den gangen for mange år siden. Nå er det min tur til å lukte på Jesus.

Jeg tar kontakt med Jonas Andersen, som er 26 år, holder på med et årsstudium i teologi og vokste opp i den læstadianske menigheten. Læstadianerne omtales som strenge og opptatt av tradisjon, og med en urokkelig tro på Bibelens lære. Forhåpentligvis stilles det ikke altfor høye krav til innpass gjennom perleporten.

Jonas Andersen. FOTO: Privat.

– For å komme til himmelen, må du først bli kjent med Jesus. Du kan lese Bibelen, du kan be til Gud og du kan høre andre kristne forkynne om Ham. Men likevel kan du ikke bli kristen før Jesus møter deg personlig, sier Andersen.

Læstadianerne tror nemlig at Jesus fortsatt er i live, og at det er mulig å møte ham i egen høye person. Han er forøvrig lett gjenkjennelig gjennom naglemerkene fra når han hang på korset. Som Andersen forklarer det, er det ikke mulig å skape seg et liv som kristen kun ved å henge i skjørtene til Jesus – Han er nødt til å komme til deg. Og hvis ikke?

– Livet uten Jesus er som en slags illusjon. Det du tenker på som livet ditt, er ikke egentlig et ordentlig liv. Man er død, fordi man ikke kjenner Gud. På samme måte er det med helvete. Én ting er flammehavet og de fysiske pinslene, men det verste er først og fremst at Jesus ikke er med deg.

Og der skal man lide i all evighet. Med helvete som pisk og himmelen som gulrot, er det vanskelig å se for seg noe annet valg enn å ty til Jesus. Likevel kan Andersen fortelle at livet som kristen medfører mange eksistensielle problemer. Som eksempel snakker vi om kjærlighet.

– Som nordman er det vanlig å tenke at meningen med livet innebærer en kjæreste vi kan elske. Men i virkeligheten er vi på en måte gift med Jesus, og det er viktig at ingenting skal kunne trosse forholdet vårt til Ham. Når Jesus er den viktigste personen i mitt liv, betyr det at en eventuell kjæreste må være i stand til å dele dette med meg.

Videre forteller Andersen at livet her på jorda kan fortone seg ganske meningsløst, ettersom så mye av det handler om å ofre for sin lønn i himmelen. Selv om han anser de jordiske gleder som gaver fra Gud, er det alltid en overhengende fare for at de skal distrahere ham fra Gud selv.

– Av og til kan det å følge Jesus føles ut som å dø innvendig. Når du føler deg helt avhengig av noe, men samtidig vet at du må fornekte det. Til tider har jeg tenkt at det er like greit om Gud tar meg bort fra livet. Men dette er heldigvis noe som har endret seg de siste årene, og jeg har funnet trøsten min i Jesus. Nå ønsker jeg å leve lenge her på jorda.

På spørsmål om han kunne tenke seg å forlenge livet gjennom blant annet kimær-organer eller genmanipulering, er svaret til Andersen klinkende klart:

– Et evig liv i denne verden ville vært det samme som et evig liv i synd. Men uansett tror jeg ikke at evig liv vil være mulig å oppnå gjennom teknologi, eller uten at Gud er involvert. Gud ser alt, og har all makt.

Kanskje like greit å sette punktum der.

LES OGSÅ: Brizen på øl og yoga