Det er ikke et lite stykke studentteateret Immaturus har tatt på seg som første hovedproduksjon i 2019. Jon Fosse regnes som Norges største samtidsdramatiker og har tidligere vært favoritt til å vinne Nobelprisen i litteratur. Dramafenomenet Nokon kjem til å komme er eit Jon Fosses mest kjente stykker og byr på utfordringer for skuespillerne.

Nokon kjem til å komme handler om paret Han og Ho. De har kjøpt et hus på et øde sted ved havet, for å flytte vekk og leve uforstyrret alene. Men hele tiden er de bekymret for at noen skal komme og forstyrre det de har sammen. Så dukker Mannen, den tidligere eieren av huset, opp. Den trygge tilværelsen slår sprekker – ønsker de virkelig begge å være alene sammen, bare de to?

Replikkenes dypere mening
Både Ho (Ingeborg Meyer Lysne) og Han (Tor Solesvik Oppedal) er litt nølende i framføringen til å begynne med. Man frykter at de skal falle inn i en melodramatisk spillestil med pompøsitet eller usikkerhet. Heldigvis gjør de ikke det, og begge skuespillerne blir sikrere etterhvert. Siden stykket er så nakent når det kommer til replikker, blir karakterenes formidling av dem enda viktigere. Å si de samme gjentakende setningene gjennom hele stykket krever at skuespillerne lar karakterene utvikle seg gjennom opptredenen. Replikkene fremsies på en måte som gjør det tydelig for publikum at karakterene endrer seg. Dette er noe både Lysne og Oppedal mestrer. Den samme replikken presenteres, men gjennom små gester hintes det til forhistorie og indre ønsker. Karakterene handler tilsynelatende normalt, samtidig som deres handlinger og ord formelig drypper av innhold og symbolisme.

Mannen, i Johan Gonzalez’ skikkelse, derimot, overspiller fra første sekund han er på scenen. Det står i veldig kontrast til de to andre karakterene. Intensjonen er nok å skape en kontrast til tosomheten og den trykkede og klamme konflikten som Ho og Han representerer. Mannens replikker er heller ikke like repetitive som de andres, noe som åpner for å la ordene fremsies uten at skuespilleren trenger å legge like mye symbolikk i dem. Men det som skal være lett og hverdagslig snus fort om til «sprellemannfakter» og store gester for å frembringe latter. Når nynorsken heller ikke er helt på plass, blir det fort litt revy over det hele. Likevel, i noen øyeblikk, endrer Gonzalez spillestil og presenterer noen av de beste replikkene i stykket, som når han har en fortrolig samtale med Ho på kjøkkenet.

LES OGSÅ: Prosessen bak oppsetningen 

Hinter om symbolikk
Lys og farge er viktige element i Immaturus’ oppsetning. Særlig gjelder dette hvordan man forholder seg til Mannen. Et tydelig eksempel er når noen av Mannens replikker sies i et melankolsk, alvorlig og lavt toneleie mens han står i et blått spotlight. Publikum får en ny måte å tolke replikkene på ved at denne kontrasten skapes. Plutselig ser man Mannens karakter på en annen måte – hvem er han egentlig? Hvordan er det å være ham – uten noen andre å dele livet med?

Et annet eksempel på fargebruk hos Mannen er at han er den eneste som bærer farge på scenen. Huset de to elskende håper å få bo i alene er like enkelt innredet som Fosses replikker er kortfattede, med beige vegger og møbler. Han og Ho er også kledd i lyse og duse farger. Den rødkledde Mannens inntreden i hjemmet føles dermed som en invasjon – han hører ikke hjemme der og bringer med seg alt det fargen rød står for: begjær, lyst, sinne og hat. Øynene som Ho ser på Mannen med er sminket røde, som for å gi publikum et hint om alt det farlige som ligger i blikkontakten. Vinduet i huset, åpningen ut til «de andre» og alt det som kan ødelegge tosomheten, er også opplyst i rødt. Kontrasten mellom det bestående og det nye forstyrrende farlige er tydelig og passer stykket glimrende.

Det er deilig å se et så gjennomgripende virkemiddel brukt på scenen. Likevel kan det til tider bli litt vel tydelig. Det kan fort bli kjedelig når symbolikken blir lagt så opp i dagen at man slipper å lete etter meningen selv. Imidlertid virker symbolbruken i Immaturus’ oppsetning mer oppklarende enn kjedelig. De er med på å tilgjengeliggjøre Fosses replikker, samtidig som publikum gis et passende rom for tolkning.

Alt i alt er Nokon kjem til å komme et gjennomgående godt stykke. Med unntak av litt overspilling og usikkerhet, er skuespillerne gode, og klarer å formidle karakterenes drømmer og usikkerheter på en overbevisende måte. Med en scenografi som er tydelig og strippet gjør det at stykket langt på vei kan flyte på kontrastene, slik at symbolikken og den dypere meningen i Fosses stykke kommer frem.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Immaturus’ oppsetning av Damen i sort