Etter et år i vestlandsnavlen er du klar for å komme deg ut av studielivets første kollektiv i Fyllingsdalen. Endelig din tur til å klatre oppover på boligrangstigen. Endelig ut av grotten du delte med din jusstuderende bestevenn hjemmefra. Hun som viste seg å ikke være like kul etter at du møtte dine nye studiekamerater.
Heldigvis har du nå ikke bare lært, men levd Bergen. Du vet hvilke områder der det vanker flest narkomane, i hvilke gater NHH- og BI-studenter gror som mugg og hvor du bør bo for å unngå å skli i oppkast på vei hjem fra byen. Etter evige timer på Finn og hybel.no, samt milelange høflige-men-spøkefulle meldinger der du må gjette om du kommuniserer med utleier eller mulig romkamerat, og manøvrere den sosiale manipulasjonen deretter, har du endelig funnet det perfekte kollektivet. Med balkong. I et smau. Og, takk gud, ingen utvekslingsstudenter.
Visningen er vellykket. De potensielle samboerne merker hverken dine sosial fobi-forårsakede svetteringer eller hvor desperat du er etter å bo med dem. Du måler dem opp og ned: Samtlige har vippeextensions, full Ralph Lauren-uniform og contouring à la Kim K. Ikke helt din type, kanskje, men utsikt til Fløyen for under fem tusen er verdt det. Du drar opp ditt eneste ess, og spør om de foretrekker onsdag, torsdag eller begge deler som fast silent disco-kveld. De spør om du vil flytte inn neste dag.
Koreografisk Korea
Første gang du møter utleier er for å skrive under på kontrakten. Han har røykeånde, bilringer og en leken aura av boligsvindel. Du vet det er sketchy, men samtidig vet du absolutt ingenting om rettighetene dine, og hadde du visst det hadde du uansett vært for konfliksky til å ta det opp. Han vil da leietakerne sine vel, tenker du i ditt lyserosa, naive sinn, selv om han allerede har strøket deg fire ganger over låret på ti minutter. Du later som du leser kontrakten nøye og skriver under. Ikke vet du at du nettopp har åpnet en lidenskapelig og krigersk tango mellom dere to.
De første dagene kommer skavankene gradvis til syne. Først er de sjarmerende, sånn som når man er nyforelsket. En skeiv dørkarm vitner om eldgammel og autentisk bergenshistorie. Den svake dusjstrålen føles miljøvennlig mot huden. Duene som kakler i reiret utenfor soveromsvinduet gjør deg litt mindre ensom på kveldene som benyttes til eksistensiell angst og fosterstilling. Men etterhvert som spenningen avtar, avdekkes forelskelsen i kjent stil som lite annet enn dårlig hygiene og skjeletter i skapet.
Dine nye samboere virker fullstendig uaffiserte av leilighetens ufullkommenheter. Hver gang du drister deg til å ta det opp trekker de på skuldrene, ser på deg med apatiske botoxfjes og lusker inn på rommene sine.
Nye defekter dukker opp daglig. Bøttekottet i gangen er det eneste rommet med godt nok internett for strømming. Står vannkokeren på samtidig som noen lader mobilen, går sikringen. Uten forvarsel skal fasaden pusses opp, og utenfor alle vinduene står nå østeuropeiske håndverkere som skal ha kaffe fire ganger om dagen, låner doen uten å skrubbe vekk bremsesporene og plystrer høylytt hver gang du plukker opp noe fra gulvet.
Det er likevel ikke før Grandisen din på nach ender opp halvt forkullet, halvt forfrossen, at frustrasjonen bobler over som en geysir og du legger igjen en hulkende, hikkende og hangry beskjed på telefonsvareren til utleier.
Etter to dager får du svar. Dette skal fikses. Ny ovn skal bestilles. Første trinn i dansen er unnagjort, og du fører. Tror du.
Grevling i taket
Du hører selvfølgelig ikke noe mer om ovnen, og listen fortsetter å vokse som lillebror på steroider. Mugg i taket og kontinuerlig knirking og krafsing, som om noen vandrer hvileløst rundt på loftet. En eim av råtten fisk brer seg gjennom leiligheten og setter seg i gardinene før dere oppdager at fryseren har kortsluttet. En natt våkner du opp til et slimete, rødmalt pentagram på veggen, og rommet lukter som gårsdagens tampong. Når du kommer ut fra badet er det borte. Sikkert bare syner, tenker du, og legger deg tilbake i sengen. Halvveis inn i drømmeland hører du rytmisk messing fra loftet.
Neste morgen våkner du til intens kløe. Illrøde merker oppover armer, ben og kjønnsorgan. Kanskje kunne det vært skabb, men du har ikke fått være naken med din nye tinderflamme fra NHH enda. Du er definitivt hjemsøkt. Av strømbrudd, av onde ånder på loftet og nå av veggedyr. Det er ingen fred å få. Meldinger, mailer og taleanrop til utleier går ubesvart. Han begynner riktignok å følge deg på Instagram, men svarer ikke på DM. Du danser tydeligvis alene. Evige piruetter rundt og rundt og rundt – kvalme og svimmelhet øker eksponensielt uten at du kommer noen vei.
Skadedyrbekjempelse koster tre lapper. I desperasjon går du til din nye konfidant, Wroslaw, som du har blitt godt kjent med etter alle kaffekoppene gjennom vinduet. Han finner fram en rotte til deg, og insisterer på at det sånn de løser problemet i Polen.
Rotten viste seg imidlertid å være drektig med åttlinger. Ekskrementer overalt. Veggedyrene øker innsatsen som for å slå deg i trynet med sin overmenneskelige motstandsdyktighet. Du tar inn en løskatt for å få bukt med de stadig flere rottene, men neste morgen ligger katten halshugget på stuegulvet med en beskjed skrevet i blod på veggen: «Jeg er allergisk». Mugg, fiskestank, hårete menn i alle vinduer og på den fine balkongen, skadedyr og intolerante poltergeister. Ellediller. Krokofanter. Du slutter å stille spørsmål ved hva som er virkelig og hva som er innbilning. Ditt økende inntak av hallusinogener for å takle påkjenningene gjør det ikke lettere.
Dagen etter har rottene bitt hull i gummislangen til vaskemaskinen. Vann. Vann overalt.
Dans til du dør
For første gang svarer utleier umiddelbart på melding. Han spør når du er hjemme, og kommer innom når du ikke er det. Alle tegn til gnagervirksomhet overses. Gummislangen var nok bare litt rusten. Ny kommer. Om noen uker. Du legger merke til at alle stringtrusene som lå øverst i skittentøyskurven din er borte. Sinnet koker i topplokket, men møter døve ører og lukkede dører hos alle rundt deg. Til og med Wroslaw gidder ikke lenger titte ned i utringningen din. Alene i verden. Alene med din verste fiende.
Uken etter får dere regningen for vannskadene i posten, i tillegg til regningen for vannskadene i instrumentbutikken i etasjen under dere. Tiden er kommet. Din grense er nådd. Eks-bestevennen hjelper deg med å skrive et illsint brev, der du forlanger å få flytte ut samme uke, få tilbake fullt depositum, samt alle regninger betalt. Du tropper opp på kontoret til utleier og klasker brevet på bordet. Elektrisiteten er til å ta og føle på, da ledningene også her er uten isolasjon.
Utleier leser dokumentet sakte. I ditt tåkete, pipende, oppspiste hode snurrer dere, svinser rundt hverandre med hissig blikkontakt. Du utfordrer. Han må svare. Utleier løfter hodet sakte. Reiser seg. Går mot deg og strekker ut armen. Du løfter din, klar til et fast og forsonende håndtrykk. Den ultimate anerkjennelsen og respekten for at du har kommet seirende ut av duellen. Han klarte ikke finte seg forbi deg. Han blir pent nødt til å finne et nytt offer, en ny dansepartner. Men med ett fortsetter han forbi deg, og strekker ut armen mot en skuff på veggen.
Han løfter frem et dokument, og du gjenkjenner dine egne skurrete initialer. Han peker nonsjalant på den lille skriften. FAEN.