I 2017 budsjetterte studentmediene i Bergen med en lønnskostnad på 1,2 millioner kroner. Kanskje ikke så veldig spennende i seg selv, men visste du at dette blant annet dekkes av semesteravgiften din? Dette er penger som kunne gått til å gi studentmassen i Bergen et bedre fritidstilbud, men som heller finner veien i lommene til ymse studenter som fint kunne gjort jobben frivillig. Dette kunne muligens vært tilgitt om de leverte høy kvalitet og god journalistikk, men her faller i hvert fall studentavisen Studvest konsekvent for kort.

Skandalejournalistikk

I 2012 var jeg økonomiansvarlig for Kvarteret, og på tampen av året fikk vi innvilget kulturskjenking, eller utvidet skjenketid, av Bergen Kommune. Dette var gode nyheter for et Studenthus som lenge hadde slitt med økonomien. Når jeg leste Studvest sin omtale av dette, hevet øyenbrynene mine seg nesten over hårfestet. Overskriften i saken leste “Kulturskjenking kan by på utfordringer”, med sitat fra lederen av skjenkegruppen om at det “kunne bli utfordrende å få folk til å jobbe så sent”.

Dette var mildt sagt overraskende, både fordi vi i styret fikk utelukkende positiv respons på den utvidede skjenketiden, men ikke minst fordi lederen av skjenkegruppen var kjæresten min. Hun hadde aldri nevnt dette for meg, og jeg velger å tro at hun ikke ville formidlet såpass kritisk informasjon til meg gjennom en studentavis. Hvis man leser selve saken er derimot mysteriet løst; etter å ha ramset opp flere grunner til at dette ikke vil være utfordrende for de frivillige, avslutter hun med å si at “jeg tror ikke utvidet skjenketid blir problematisk”. Jeg er ingen journalist, men man får neppe Skup-prisen for en artikkel som motsier sin egen overskrift og ingress.

Dette er en gammel sak, men jeg nevner den fordi den er symptomatisk på en av Studvest sine største svakheter: I alt for mange tilfeller klarer de tilsynelatende ikke å drive balansert, objektiv journalistikk. Med mindre det handler om hva SIB-katten spiste til lunsj, bærer sakene deres ofte preg av et forhåndsbestemt narrativ og mer eller mindre gjennomsiktige forsøk på skandalisering.

Ta for eksempel dekningen av Studenttinget på Vestlandet sin GIRAtur. Her avslørte Studvest at «Studentpolitikere og tillitsvalgte ved Studenttinget på Vestlandet brukte over 400 000 kroner på kurshelg og hotellopphold». Med ensidig dekning og ladede spørsmål som “Kunne man ikke brukt disse pengene på studentens hverdag på HVL?”, og “Hva tror du den jevne student ved HVL tenker når han eller hun får høre at dere bruker nesten en halv million til et tiltak som dette?” skulle man nesten trodd at vinklingen var bestemt på forhånd.

En representant fra Studenttinget må deretter bruke tid og energi på å skrive et motsvar, som passende nok er titulert «Kan vi holde oss til fakta, takk?» Her kommer det frem at hele saken er blitt grovt forenklet og at grunnleggende faktaopplysninger er utelatt. Blant annet påpekes det at kun et fåtall av deltakerne var studentpolitikere, og at disse stort sett var arrangører eller foredragsholdere. Det er greit å være kritisk og stille tillitsvalgte til veggs, men det må da gå an å få frem begge sider av en sak.

Lite balansert

Personlig syns jeg svakhetene til Studvest kommer særlig frem i en nylig sammenligning mellom Samfundet i Trondheim og Kvarteret. Og før jeg overanalyserer hvert eneste ord, anerkjenner jeg at jeg som tidligere styremedlem og leder av Kvarteret ikke er særlig objektiv. Men min manglende nøytralitet forandrer ikke at både artikkel og leder virker til å være skrevet i påvirket tilstand.

For dette er en påfallende lite balansert fremstilling som grenser mot mangel på objektivitet. Studentersamfundet skal pusse opp for 112 millioner, må vite, mens Kvarteret er så lite ambisiøse at de bare skal utvide kjøkkenet sitt.
Hvorfor er ikke Kvarteret mer som sin søsterorganisasjon i nord, spør Studvest seg. Hvorfor er de ikke like ambisiøse, like selvskrevet som samlingspunkt, og like bemidlet som dem?

Gode spørsmål, tenker jeg, og blir nysgjerrig på Studvest sin analyse. Mye av årsaken er jo åpenbar, som for eksempel at Studentersamfunnet er nesten 100 år eldre enn Kvarteret, at de i løpet av sine 125 år har spart opp midler i ett fond som er verdt fire ganger mer enn alt Kvarteret eier, at lokalene deres er nesten 3 ganger så store, eller at det er like mange studenter i Trondheim men langt færre utesteder å konkurrere mot. Listen er lang.

Men dette nevnes aldri. Studvest er tydeligvis hevet over banale grep som å inkludere relevant informasjon og å tilstrebe en balansert fremstilling. I stedet bruker de all spalteplassen på å lovprise Samfundet og kritisere Kvarteret for å ha lave ambisjoner, uten et eneste ord om de eksterne faktorene som kan forklare forskjell i besøkstall og omsetning. I en sak der det kjøres en direkte sammenligning, har de ignorert alle momenter som ikke underbygger sitt eget narrativ. Det er elendig håndverk.

Videre er ordbruken til tider provoserende. UKA-festivalen omtales som “ett grep Samfundet har tatt for å sikre økonomisk stabilitet”. Dette er en festival som har blitt avholdt på fast basis i 112 år. Hvis terskelen ligger så lavt for “ta grep” er jeg målbevisst og fremoverlent når jeg lar være å drikke på jobb.

Bruk pengene på noe annet

Studentene i Bergen fortjener bedre. En god studentavis kan rette søkelyset på problemstillinger som ikke blir fanget opp av de store mediehusene. Med 30 000 studenter i Bergen er det definitivt et marked for en studentavis som evner å ta rollen sin på alvor.

I stedet har vi en avis som tar penger ut av studentene sine velferdsmidler for å dekke lønnede stillinger. Hva de pengene går til vet jeg ikke, men de blir åpenbart ikke brukt på å gjøre skikkelig research. Dette er midler som kunne, og burde, blitt brukt på et bedre fritidstilbud til hele studentmassen i Bergen, og hvis Studvest på død og liv skal lønne egne stillinger bør de gjøre en langt bedre jobb. Det finnes nok at studentorganisasjoner som er 100% frivillig og drives langt bedre dersom de trenger tips.

LES OGSÅ: Tilgitt og glemt