Stig Amdams nyskrevne stykke Skipet de Zee Ploeg forteller den grusomme historien om hvordan et tysk emigrantskip som skulle til USA endte opp i Bergen. Sentrum i handlingen er legefamilien Rieber, som senere skulle komme til å bli en betydningsfull bergensfamilie.

Ikke for sarte sjeler
Det er tydelig at fokus i stykket er å fortelle grusom historie – med vekt på nettopp det grusomme. Det er ikke uten grunn at stykket er merket med en 12 års aldersgrense. Det første mordet skjer allerede i åpningsscenen. Det som er for grusomt til å bli vist på scenen fortelles i en rettssak der vitner forteller. Som publikum føles det litt som at du skal glemme det litt tamme manuset ved at det kjøres på med vold, drap og tortur. For manuset er ikke særlig sterkt – det lener seg på melodramatiske dialoger om kjærlighet, håp og lengsel som man føler man har hørt før. Særlig i første akt, før de verste lidelsene har begynt, er dette tydelig. Den føles litt kunstig og henger ikke helt sammen. Det virker som om dette er litt tilfeldige scener som ikke har så mye med selve historien å gjøre. Det er ikke før vi blir introdusert ordentlig til Rieber-familien at man begynner på selve historien.

Gjennom hele stykket veksles det mellom scener fra det bergenske borgerskapet og scener på skipet de Zee Ploeg.

Det er tydelig at det gjøres for å spille på kontrastene og tydeliggjøre de forskjellige gruppenes liv. Dette funker knirkefritt i andre akt, når kontrastene blir tydeligere, men i første akt virker det hele litt tilfeldig og det er ikke en klar sammenheng mellom scenene i Bergen og scenene på skipet. Det hjelper ikke at det mellom scenene er små scener uten handling, uten musikk og uten snakking, der man kun hører skuespillernes knirking av sko.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Immaturus’ Nokon kjem til å komme

Galskap og fromhet
Som i andre kostymedrama er det mange karakterer. Alle spiller godt og overbevisende, men spesielt Katrine Dale, i rollen som Anna Maria Rieber, og Mathias Tiedemann, som spiller hennes sønn Paul Gottlieb, briljerer. De har begge roller som må vise mye følelser, noe de klarer uten å bli melodramatiske.

Den karakteren utenfor Rieber-familien som vies mest plass er kaptein Manzelman (Bjørn Wilberg Andersen). Han er den store kontrasten til den fattede og religiøse Christian Rieber. Kapteinen er gal og viser seg å lide av delirium etter å ha deltatt i krig og sett sønnen dø på slagmarken. Han representerer det utrygge, det usikre og det uberegnelige i stykket. Andersen gjør kanskje den beste rolletolkningen av alle på scenen og er herlig på kanten av totalt mentalt sammenbrudd.

Magdalena Raucherin (Susanne Bugge Kambestad) får også mye plass på scenen. Hun er kanskje den som har den mest krevende rollen – hun er den som må vitne i rettssalen og er en av rollene det begås mest vold mot. Heller ikke hun overspiller, men er stødig og forteller klart og tydelig alt som har skjedd på båten.

Amdam har skildret bergensmiljøet på en jovial og hjertevarm måte, der humoren sitter løst og der man stort sett er opptatt av små hverdagsproblemer. Av bergenserne gjør særlig Svein Harry Schöttker Hauge en god figur som den lettfornærmede og litt latterlige bergenseren Reinholdt Klagenberg. Hans kone, spilt av Marianne Nilsen er en god motpol og de utgjør et godt par.

Scenografien er enkel og fungerer både som skip og bymiljø, og støttes opp av god lyd- og lysbruk.

Referanser til vår egen tid
Det er tydelig at Stig Amdam har skrevet et stykke som skal kunne leses som kommentar til vår egen tid. Budskapet i stykket er at man bør være barmhjertige og ta i mot de forkomne som ikke har noe annet sted å dra. Små hint til samtiden kommer som små drypp gjennom hele stykket. Det er ikke alltid det funker, og av og til kan det virke som om assosiasjonene og referansene til dagens situasjon går på bekostning av at det skal gi mening i stykket. Det virker litt forstyrrende når de døde fraktes på moderne bårer eller når en i mannskapet bruker en plastropert til å gi kommandoer. Noe som funker bedre er sjargongen som bergenserne bruker om emigrantene, som til forveksling ligner måten dagens båtflyktninger omtales på. Disse samtalene passer bedre inn i historien og virker ikke som et kunstig brudd.

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at manusforfatteren Stig Amdam har forsøkt å skrive en klassiker, men har gapt over litt for mye. Med så mye følelser i sentrum er det lite handling og mest lidelse for å skape reaksjoner. Gode rolletolkninger endrer ikke at man har et litt tamt manus og scener som ikke passer helt inn. Man kan lett la seg rive med av alle følelsene på scenen, men det hele føles som litt billig dramatikk.

LES OGSÅ: Månedens debutant – EGGE