Et ikke-sted

Selv på en solfylt dag er plassen nesten tom, og på benkene langs Grieghallen sitter det ingen. Luna liker seg i skyggene og kryper under en av benkene. Jeg setter meg ned med isen min, og ser utover en stor åpen plass i grå granitt. Her er det ikke mye å se på, annet enn biler som kjører forbi i Nygårdsgaten. På midten av plassen står en gigantisk, nesten truende lyskaster, og nedenfor noen rare, skulpturelle benker utstyrt med metallbeslag. Sikkert for å holde skaterne unna.

Dette er ikke et sted åpent for improvisasjon. En benk er en benk. Men midt på plassen står også en lastebil fra BIR med en liten haug møbler foran. To menn tuller med noen av møblene, de stabler dem oppå hverandre. Jeg drar Luna med meg bort for å spørre hva de holder på med. Jeg føler meg ubehagelig synlig på denne åpne plassen, og de kvepper til når jeg kommer bort til dem. Dette er vel ikke et sted hvor man naturlig slår av en prat med fremmede. Mennene forteller at de kommer fra BIR, som står her hver tirsdag for å ta imot stort avfall. Så litt improvisasjon er det vel likevel plass til.

Luna klynker. Hun er tydelig misfornøyd, det er ingenting å snuse på og ikke noe gress å rulle seg i. Vi fortsetter mot parken mellom Kode og Festplassen.

Et sted

Her er fuglekvitter og vakre trær – masse å se og høre på. Vi tusler langs grusveiene, og nesten alle benkene er opptatt. Hekkene danner fine små avlukk hvor man kan sitte ganske i fred. Under et av trærne sitter en mann i solen og sover. På noen av benkene litt lengre borte sitter en stor gjeng og drikker øl. Jeg går rask forbi med mitt forrige kleine menneskemøte friskt i minne, men de roper på Luna som entusiastisk løper bort til dem. De kaster pinner til henne og har til og med et par godbiter på lur. Hun er tydelig fornøyd.

Har hunden min bedre nese for offentlige rom en dagens arkitekter?

Hvorfor skaper disse to byrommene så forskjellige menneskemøter? Begge er solfylte steder som ligger ved siden av en trafikkert vei.

Parken utenfor KODE er avskjermet og oppdelt. Hekkenes små avlukk gjør at man ikke føler seg på utstilling når man setter seg her. I motsetning er benkene langs Grieghallen på Edvard Griegs Plass plassert slik at man kan gå på begge sider. Man har ikke kontroll over hva som skjer bak en når man sitter her – det får en til å føle seg utrygg.

I parken ved KODE leder grusveiene deg gjennom parken, og nye rom åpner seg opp når man runder et av hekkens hjørner. Her er også mye å hvile øyet på, andre mennesker som går forbi, trær, fugler og blomster. Hekkene skjermer også mot bilveien, slik at man nesten glemmer at man sitter midt i Bergen, mens bussene kjører forbi like bak. På Edvard Griegs Plass derimot skjermer ingenting mot bilene som kjører forbi, bare et skifte i granittens retning.

Edvard Griegs Plass er tenkt som en forlenget utendørsscene for Grieghallen. I en by er det viktig å ha steder som kan brukes ved større arrangementer, men vi har allerede Festplassen. Bergen er ikke så stor at den trenger to “festplasser” som for det meste av året står tom. Store plasser fungerer godt når de taes i bruk til større arrangementer som julemarkedet eller Lysfesten på Festplassen, men ellers blir det ofte bare det – store, tomme plasser som folk haster i gjennom. En åpen plass er vanskelig å forholde seg til. For hvor kan jeg sitte, hva kan jeg se på, hvor kan jeg stoppe opp? En av grunnene til at vi har valgt å bo i en by, er jo at det er et sted man kommer i kontakt med andre mennesker. Derfor er det problematisk hvis byrommene dagens arkitekter planlegger er åpne og fremmedgjørende.

For meg er plassen bak Grieghallen et ikke-sted. “Non-place», et uttrykk introdusert av den franske antropologen Marc Augé. Et sted uten identitet, som ikke skaper gode menneskemøter. Et stort tomrom i byen som kunne ha vært et etterlengtet pusterom, slik som parken mellom Kode og Festplassen er. Et sted.

LES OGSÅ: Byrop anmelder: KMD-bygget