Fasaden til Rådhuset smuldrer opp på grunn av korrosjon og manglende armering, og innsiden av bygget er fullt av asbest. Fra gateplan minner bygget om et utdrag fra Pushwagners Soft City eller George Orwells 1984. Og som i tilfellet med fjellet Mannen, er Rådhuset under kontinuerlig overvåkning.

Planlagt som et helt kvartal

Rådhuset er faktisk tegnet av samme arkitekt som Regjeringskvartalet, Erling Viksjø. Nå har regjeringen vedtatt at Y-blokken skal rives. Men i Bergen slipper vi unna med renovering, og bygget spås 50 år forlenget levetid etter rehabiliteringen.

I dag består rådhuskvartalet av et sammensurium av historiske og fredete bygninger, som Brannstasjonen, fengselet og det gamle Rådhuset med sin egen neglisjerte Rådstuplass. Mangelen på en tydelig rådhusplass kan forklares ved at arkitekt Viksjøs øvrige planer for kvartalet, som inkluderte å rive alt det historiske rælet, til slutt ble avvist. Som med Regjeringskvartalet i Oslo, skulle Bergens nye rådhus være den administrative høyreiste kjernen, omsvøpt av en borgergård med festsal, forhall og publikumsrettede tjenester. Slik skulle blokken, og dermed politikerne, møte byen og offentligheten.

Men man bygget selvsagt beistet først, og da første byggetrinn stod ferdig ble det så mye krangling om hvordan det så ut at alt stoppet der. Det vi står igjen med i dag, er et resultat av det vi Bergensere er best på, nemlig krangling..

Hva med menneskene?

Hadde vi vært psykologer, kunne vi kanskje kommet med en forklaring på hvorfor noen mennesker tviholder på det gamle og hater alt nytt og fremmed, mens andre forherliger det progressive og nyskapende. Da Sundt-bygget stod ferdig 1938 var det banebrytende for sin tid, og det var heftige diskusjoner rundt bygget, som med sin nyskapende og funksjonalistiske stil brøt med resten av de klassisistiske bygningene på torgallmenningen. Bygget ble fredet i 1988, og nå står det som et monument for sin arkitektoniske stilepoke. Bygget forholder seg fint til høyden på byggene og området rundt. Rådhuset derimot, kan nok ikke fredes helt ennå.

Hva med å diskutere hvordan bygninger, og spesielt de med en så sentral funksjon for byen, kan bidra til å generere aktivitet og liv på gateplanet? Atmosfære, opplevelse, heller enn fasader og uttrykk? Når du er på middagsbesøk, så dømmer du ikke vertskapet ut ifra kunsten de har på veggene. Du tar åpent og nysgjerrig imot det som serveres, berømmer eventuelt kokken, og bidrar i alle fall til samtalen på en måte som inkluderer de andre rundt bordet.

Nå skulle dette egentlig handle om «rådhusplassen» i Bergen, men ble isteden til en raptus som midlertidig kan fylle tomrommet av dens fravær. En psykologistudent spurte arkitekten Jan Gehl hvorfor arkitekter snakket så mye om form og så lite om mennesker. Gehl endret kurs og ble toneangivende med sin forsking på byplanlegging og bøker om livet mellom husene. Sjekk ut filmen «The Human Scale» for en innføring i hvordan man kan utforme byrom med menneskene i fokus. Før man da ender i en evig debatt om hvordan ting skal se ut, før estetikk og stilarter, så er møtene og de menneskelige aktivitetene satt i fokus. Kan vi ikke snakke litt mer om menneskene?

«First we shape our cities, and then our cities shape us».

–Jan Gehl

LES OGSÅ: Byrop: Et sted og et ikke-sted