Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
07.05.2019
MUSIKKSTOFF
Dobbel debut

Han har sluppet sitt første album, men Depresno hviler ikke på laurbærene. Til høsten kommer fortsettelsen.

– Vi er jo i Bergen, for faen.

Så klart er vi det, og så klart er det bergensværet som gis skylden for de mange språklige bildene knyttet til vann og tårer på debutalbumet Technicolor. Ordene tilhører Bjarte de Presno Borthen, artisten som debuterte med singelen «Forever» i 2015 og har varmet opp for A-ha foran over 16 000 publikummere. Han er signert av Sony, har vært Urørt-finalist og nå, 22 år gammel, er han aktuell med debutalbum.

Velpolert pop
Når Depresno snakker, er det med en dyp og fløyelsmyk stemme. Kanskje er det nettopp den uventede kontrasten mellom den dype, crooner-aktige vokalen og pop-lydbildet på sanger som «Hide and Seek» og «See You Soon», som har geleidet ham inn på hitlistene.

– Lyrisk sett har jeg alltid sett opp til klassiske singer-songwriters, som Leonard Cohen og Bob Dylan. Men som artist har jeg nok i større grad blitt formet av mer pop-orienterte navn som Jack Garratt, Honne og King Krule.

«Jeg merker for min egen del at det er mye lettere å skrive om vonde følelser.»

Pop-innflytelsen kommer tydelig frem på Technicolor. Tonene er stort sett lette og behagelige, og fester seg uten å være irriterende. Det er er noe befriende med pop som kan akkompagnere dansing på kjøkkengulvet, så vel som sofasliting. Selv om et par av låtene, som «Liquid Love» og «Recipe for Disaster», utmerker seg med glitchy rytmer og elektronisk-inspirert produksjon, er det et svært velpolert lydlandskap som møter oss på albumet. Minimalistiske åpningsvers leder til svulmende midtseksjoner, forankret i Depresnos beherskede vokal.

Enebarn med 21 søsken
Sett bort fra stilartene som har inspirert musikken hans direkte, er Depresnos bakgrunn preget av et mer eksentrisk lydbilde.

– Jeg er enebarn, men foreldrene mine var lenge fosterforeldre. Så jeg har i praksis 21 søsken, nesten alle fra forskjellige steder i verden. Dermed har jeg hørt mye rar musikk opp gjennom årene, både via søsknene mine og gjennom artistene mine foreldre pleide å spille for oss. Jeg kan fortsatt flere arabiske sanger utenat.

Til fireårsdagen fikk Borthen en gitar i bursdagsgave. Da han skrev sine første tekster i trettenårsalderen, var han for sjenert til å fremføre dem. En av fosterbrødrene klarte imidlertid å overbevise ham om å spille inn en demo på mobilen, «i tilfelle han døde».

Heldigvis, skulle det vise seg, for på julaften noen år senere mottok han en ny gave – en time i innspillingsstudio. Under sin første innspillingsøkt fremførte han sangen han noen år tidligere hadde nektet å vise frem, og ble umiddelbart tatt under vingene til stjerneprodusent Geir Luedy, som foruten Depresno står bak blant annet Aurora og Sigrid. Ett år senere var han signert med Sony, og derfra begynte ballen å rulle.

Debut i emning
Siden den tid har Depresno sluppet EPene Forever (2016) og The Last of The Romantics (2017), blitt A-listet på P1 og opptrådt på P3 Gull sammen med Astrid S. Allerede i 2016 ble det meldt at et debutalbum var nært forestående, men først nå, tre år senere, slippes det.

Hvorfor har Technicolor latt vente på seg?

– Fordi det ikke er noe poeng å stresse med det. I mitt hode skal jeg holde på med musikk i hvert fall i 20 år til, og da ser jeg ikke helt poenget med å forhaste meg inn i en debutplate eller lage noe jeg ikke er helt fornøyd med. Dessuten betyr albumformatet bare mindre og mindre, og jeg tror at man tjener mye på å gjøre det litt konseptuelt hvis man først skal slippe et album.

Konseptuelt? Hvordan da?

Depresno stopper med ett opp og setter fra seg kaffekoppen.

– Shit, jeg vet ikke egentlig hvor mye jeg kan fortelle om dette.

Depresno har tydeligvis forsnakket seg, og Stoff står overfor et mulig skup. Etter noen SMSer til managementet uten å få svar på om han har brutt noen konfidensialitetsklausuler, legger han armene bak hodet og lener seg bakover i stolen. Et lurt smil brer seg over ansiktet.

– Vet du hva, jeg bare sier det. Det verste som kan skje er at jeg får litt kjeft.

«Det var en periode jeg bare ville dra til Bhutan og finne meg selv.»

Dobbelalbum!
Det viser seg at Technicolor er første del av et todelt album, og at andre del kommer ut i høst. Gjennom resten av intervjuet omtales Technicolor konsekvent som «første del», og de syv sangene på det som tilsynelatende var et frittstående debutalbum, settes nå i kontekst av et større narrativ.

Når dobbeltalbumet fullføres vil det være en samling av Depresnos historier, opplevelser og følelser siden han debuterte i 2015. Bare i løpet av det siste året har han vært gjennom et brudd med en langvarig kjæreste, forlenget listen over besøkte land til over 50 og barbert av seg håret. Årsakssammenhengen er uklar. Sånt blir det musikk av.

– Det var en periode jeg bare ville dra til Bhutan og finne meg selv, sier Depresno.

I stedet oppsøkte han ny inspirasjon, dro på låtskrivercamp og formet nye kontakter i musikkbransjen, og ut av det kom låter som «Wanderers», om selvaksept og å følge drømmene sine, samt «WOMTU», en sang om moderlig visdom og å stå på egne bein. Disse to låtene markerer Depresnos første forsøk på å skrive noe annet enn det han kaller «rene kjærlighetslåter». Til gjengjeld er låtmaterialet på Technicolor som dreier seg om kjærlighet, ganske mørkt.

– «Gold» er vel den eneste gladlåten jeg har klart å produsere det siste året.

Det er lett å være enig. Fellesnevneren blant låtene er at de er følelsesladde, og flere har en vemodig undertone. Albumomslaget prydes av et fotografi av Depresno med regnbuefargede tårer trillende nedover kinnene – et uttrykk som skiller seg fra den spøkefulle og muntre personen som Stoff snakker med.

Mr. Big
– Jeg er egentlig en tøffel! Akkurat som Aidan.

Depresno snakker om karakteren Aidan Shaw, den uskyldsrene og flanellkledde møbelsnekkeren i tv-serien Sex og Singelliv. I sangen «Mr. Big» fra 2017 refereres det til nettopp denne serien, og til hovedpersonen Carries langt mer kyniske og lidenskapelige av-og-på-kjæreste Mr. Big. Sangen handler om å bli misoppfattet som en «bad guy».

– Sex and the City er jo den beste serien noensinne, og forholdet mellom Carrie og Mr. Big er jævlig fascinerende. Jeg tror mange kan relatere seg til den konstante «rebound»-greien deres som fucker opp begge to, men som ingen av dem klarer å forlate.

Samtidig er «Mr. Big» en slags reaksjon på folk som antar at man er en drittsekk bare fordi man er i musikkbransjen.

– Sangen er et slags «fuck you» til dem, ja, ler Depresno.

«Mr. Big» er en av Depresnos mest dansbare låter, og ble til etter at han innså at musikk faktisk ikke måtte være trist. På Technicolor har han imidlertid returnert til melankolien.

– Er det én ting som som går igjen i låtene mine, så er det jo følsomhet. Både i de lystige og de mer mollstemte sangene. Jeg merker for min egen del at det er mye lettere å skrive om vonde følelser. Det er ikke nødvendigvis det at jeg er så mye mer lei meg enn jeg er fornøyd og lykkelig, men hvis du aktivt går inn for å skrive glade låter blir det lett så kleint, du må umiddelbart ty til alle klisjeene. Men igjen, klisjeer er jo klisjeer av en grunn.

Uoffisielt offisielt
Mot slutten av intervjuet plinger det i telefonen til Depresno. «Hvis du vil», står det i meldingen fra plateselskapet. Depresno humrer og trekker på skuldrene.

– Da er det vel offisielt, da.

Allerede til sommeren slippes de første sangene fra Monochrome, andre del av prosjektet som kommer til å kulminere i en turné mot slutten av året og vinylen Do You Dream in Technicolor or Monochrome?.

Depresno titter smilende ned mot mobilen, før han løsriver seg fra skjermen og vender blikket opp. Tilfreds konstaterer han:

– Deilig.

 


LES OGSÅ: Profesjonell soveromspop

MUSIKKSTOFF
Dobbel debut

Han har sluppet sitt første album, men Depresno hviler ikke på laurbærene. Til høsten kommer fortsettelsen.

– Vi er jo i Bergen, for faen.

Så klart er vi det, og så klart er det bergensværet som gis skylden for de mange språklige bildene knyttet til vann og tårer på debutalbumet Technicolor. Ordene tilhører Bjarte de Presno Borthen, artisten som debuterte med singelen «Forever» i 2015 og har varmet opp for A-ha foran over 16 000 publikummere. Han er signert av Sony, har vært Urørt-finalist og nå, 22 år gammel, er han aktuell med debutalbum.

Velpolert pop
Når Depresno snakker, er det med en dyp og fløyelsmyk stemme. Kanskje er det nettopp den uventede kontrasten mellom den dype, crooner-aktige vokalen og pop-lydbildet på sanger som «Hide and Seek» og «See You Soon», som har geleidet ham inn på hitlistene.

– Lyrisk sett har jeg alltid sett opp til klassiske singer-songwriters, som Leonard Cohen og Bob Dylan. Men som artist har jeg nok i større grad blitt formet av mer pop-orienterte navn som Jack Garratt, Honne og King Krule.

«Jeg merker for min egen del at det er mye lettere å skrive om vonde følelser.»

Pop-innflytelsen kommer tydelig frem på Technicolor. Tonene er stort sett lette og behagelige, og fester seg uten å være irriterende. Det er er noe befriende med pop som kan akkompagnere dansing på kjøkkengulvet, så vel som sofasliting. Selv om et par av låtene, som «Liquid Love» og «Recipe for Disaster», utmerker seg med glitchy rytmer og elektronisk-inspirert produksjon, er det et svært velpolert lydlandskap som møter oss på albumet. Minimalistiske åpningsvers leder til svulmende midtseksjoner, forankret i Depresnos beherskede vokal.

Enebarn med 21 søsken
Sett bort fra stilartene som har inspirert musikken hans direkte, er Depresnos bakgrunn preget av et mer eksentrisk lydbilde.

– Jeg er enebarn, men foreldrene mine var lenge fosterforeldre. Så jeg har i praksis 21 søsken, nesten alle fra forskjellige steder i verden. Dermed har jeg hørt mye rar musikk opp gjennom årene, både via søsknene mine og gjennom artistene mine foreldre pleide å spille for oss. Jeg kan fortsatt flere arabiske sanger utenat.

Til fireårsdagen fikk Borthen en gitar i bursdagsgave. Da han skrev sine første tekster i trettenårsalderen, var han for sjenert til å fremføre dem. En av fosterbrødrene klarte imidlertid å overbevise ham om å spille inn en demo på mobilen, «i tilfelle han døde».

Heldigvis, skulle det vise seg, for på julaften noen år senere mottok han en ny gave – en time i innspillingsstudio. Under sin første innspillingsøkt fremførte han sangen han noen år tidligere hadde nektet å vise frem, og ble umiddelbart tatt under vingene til stjerneprodusent Geir Luedy, som foruten Depresno står bak blant annet Aurora og Sigrid. Ett år senere var han signert med Sony, og derfra begynte ballen å rulle.

Debut i emning
Siden den tid har Depresno sluppet EPene Forever (2016) og The Last of The Romantics (2017), blitt A-listet på P1 og opptrådt på P3 Gull sammen med Astrid S. Allerede i 2016 ble det meldt at et debutalbum var nært forestående, men først nå, tre år senere, slippes det.

Hvorfor har Technicolor latt vente på seg?

– Fordi det ikke er noe poeng å stresse med det. I mitt hode skal jeg holde på med musikk i hvert fall i 20 år til, og da ser jeg ikke helt poenget med å forhaste meg inn i en debutplate eller lage noe jeg ikke er helt fornøyd med. Dessuten betyr albumformatet bare mindre og mindre, og jeg tror at man tjener mye på å gjøre det litt konseptuelt hvis man først skal slippe et album.

Konseptuelt? Hvordan da?

Depresno stopper med ett opp og setter fra seg kaffekoppen.

– Shit, jeg vet ikke egentlig hvor mye jeg kan fortelle om dette.

Depresno har tydeligvis forsnakket seg, og Stoff står overfor et mulig skup. Etter noen SMSer til managementet uten å få svar på om han har brutt noen konfidensialitetsklausuler, legger han armene bak hodet og lener seg bakover i stolen. Et lurt smil brer seg over ansiktet.

– Vet du hva, jeg bare sier det. Det verste som kan skje er at jeg får litt kjeft.

«Det var en periode jeg bare ville dra til Bhutan og finne meg selv.»

Dobbelalbum!
Det viser seg at Technicolor er første del av et todelt album, og at andre del kommer ut i høst. Gjennom resten av intervjuet omtales Technicolor konsekvent som «første del», og de syv sangene på det som tilsynelatende var et frittstående debutalbum, settes nå i kontekst av et større narrativ.

Når dobbeltalbumet fullføres vil det være en samling av Depresnos historier, opplevelser og følelser siden han debuterte i 2015. Bare i løpet av det siste året har han vært gjennom et brudd med en langvarig kjæreste, forlenget listen over besøkte land til over 50 og barbert av seg håret. Årsakssammenhengen er uklar. Sånt blir det musikk av.

– Det var en periode jeg bare ville dra til Bhutan og finne meg selv, sier Depresno.

I stedet oppsøkte han ny inspirasjon, dro på låtskrivercamp og formet nye kontakter i musikkbransjen, og ut av det kom låter som «Wanderers», om selvaksept og å følge drømmene sine, samt «WOMTU», en sang om moderlig visdom og å stå på egne bein. Disse to låtene markerer Depresnos første forsøk på å skrive noe annet enn det han kaller «rene kjærlighetslåter». Til gjengjeld er låtmaterialet på Technicolor som dreier seg om kjærlighet, ganske mørkt.

– «Gold» er vel den eneste gladlåten jeg har klart å produsere det siste året.

Det er lett å være enig. Fellesnevneren blant låtene er at de er følelsesladde, og flere har en vemodig undertone. Albumomslaget prydes av et fotografi av Depresno med regnbuefargede tårer trillende nedover kinnene – et uttrykk som skiller seg fra den spøkefulle og muntre personen som Stoff snakker med.

Mr. Big
– Jeg er egentlig en tøffel! Akkurat som Aidan.

Depresno snakker om karakteren Aidan Shaw, den uskyldsrene og flanellkledde møbelsnekkeren i tv-serien Sex og Singelliv. I sangen «Mr. Big» fra 2017 refereres det til nettopp denne serien, og til hovedpersonen Carries langt mer kyniske og lidenskapelige av-og-på-kjæreste Mr. Big. Sangen handler om å bli misoppfattet som en «bad guy».

– Sex and the City er jo den beste serien noensinne, og forholdet mellom Carrie og Mr. Big er jævlig fascinerende. Jeg tror mange kan relatere seg til den konstante «rebound»-greien deres som fucker opp begge to, men som ingen av dem klarer å forlate.

Samtidig er «Mr. Big» en slags reaksjon på folk som antar at man er en drittsekk bare fordi man er i musikkbransjen.

– Sangen er et slags «fuck you» til dem, ja, ler Depresno.

«Mr. Big» er en av Depresnos mest dansbare låter, og ble til etter at han innså at musikk faktisk ikke måtte være trist. På Technicolor har han imidlertid returnert til melankolien.

– Er det én ting som som går igjen i låtene mine, så er det jo følsomhet. Både i de lystige og de mer mollstemte sangene. Jeg merker for min egen del at det er mye lettere å skrive om vonde følelser. Det er ikke nødvendigvis det at jeg er så mye mer lei meg enn jeg er fornøyd og lykkelig, men hvis du aktivt går inn for å skrive glade låter blir det lett så kleint, du må umiddelbart ty til alle klisjeene. Men igjen, klisjeer er jo klisjeer av en grunn.

Uoffisielt offisielt
Mot slutten av intervjuet plinger det i telefonen til Depresno. «Hvis du vil», står det i meldingen fra plateselskapet. Depresno humrer og trekker på skuldrene.

– Da er det vel offisielt, da.

Allerede til sommeren slippes de første sangene fra Monochrome, andre del av prosjektet som kommer til å kulminere i en turné mot slutten av året og vinylen Do You Dream in Technicolor or Monochrome?.

Depresno titter smilende ned mot mobilen, før han løsriver seg fra skjermen og vender blikket opp. Tilfreds konstaterer han:

– Deilig.

 


LES OGSÅ: Profesjonell soveromspop

Neste artikkel
Byrop: Plassen som ble igjen