Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
LØST GJENFORTALT
Friår i fritt fall
07.05.2019

Når servicebransjen sluker sjelen din og spytter den ut igjen. Løst gjenfortalt.

Livet har tatt en vending. Høstsemesteret dro deg mildt sagt ned i gjørma, eller ørkensanden, om knusktørre dager på lesesal først skal skildres geologisk. Du og studiet har hatt et turbulent forhold, og du innser at det er på tide å gjøre det slutt. Juleferien har gått med til å love alle rundt deg at dere ikke skal bli sammen igjen. Og skammen over din nye status som dropout har såvidt begynt å bryte ned selvfølelsen, før du står der første nyttårsdag og vet at du må skaffe deg en jobb. Om ikke annet, for å ha et godt motargument når mamma ringer for å spørre om du ikke skal flytte hjem igjen. Du vet du er mislykket, men det får være grenser.

LES OGSÅ: Et kollektiv fra helvete. Løst gjenfortalt. 

Desperasjonens dans

De første ukene går med til jobbsafari og konteinermat. Du spør om jobb på nabosjappa, men de nekter å tro at du er over 18 og avviser deg. Turen går videre til en barnehage, der sølete unger hyler til deg ved porten. De spør om du er gutt eller jente, og når de får svar peker de på neseringen din, rauter og forteller deg at du er stygg. Du rygger stille tilbake ut porten. På stamkaféen er sjefen aldri på jobb, så du spør om en ansatt kan overlevere søknad og CV. Etter hun har smilt kjølig og gått til bakrommet, hører du pubertal fnising og papir som rives i stykker.

Dessuten får din indre veganer-raddis lyst til å skrike KUVOLDTEKT hver gang du får bestilling på en kaffeshot med steamet topping.

Du har lang erfaring med korte og turbulente arbeidsforhold i servicebransjen, og vet at det går i kontakter og trynefaktor. Ettersom du ikke har noen av dem, er det kun en velformulert søknad som kan hjelpe deg. Dessverre ser det ut som en åttendeklassing har skrevet din, og du klarer ikke å komme unna at hver setning starter med «jeg». Så du forsøker et siste knep: trygling. Våt og kald av januarslaps går du inn på en ukjent kafé og spør om de har behov for ekstrahjelp. Du gjør hva som helst, sier du. Sjefen forteller at de har behov for billig arbeidskraft, og deretter ler han deg ondskapsfullt opp i ansiktet. Han tar ikke imot søknaden, for du har et glimt i øyet han liker, og plutselig har du skrevet under på en flere titalls sider lang kontrakt.

Du forsover deg på første dag. Med tårer i øynene og sprutende svette ramler du inn døra og møter blikket til sjefen. Du ser på klokka, ler kleint og sier at det var typisk deg å våkne fem minutter før første jobbvakt. Sjefen nikker skeptisk. Du er allerede stemplet som en distré tulling.

Fallisk fløte
De første vaktene består av å konsumere informasjon om vinsorter, øltapping, vaskerutiner, kaffekverning, oppgjør, allergiregler, og enda litt til. Mens det ramses opp 46 vinsorter med fiendtlig pretensiøse navn fikler du fram en notatbok, men der setter sjefen foten ned. Han bjeffer høylytt at notater er for tapere – tydeligvis er fotografisk hukommelse kravet. Du begynner å mistenke at studier før arbeid har noe for seg.

Kaffen var din eneste studievenn mens alt gikk til helvete. At du nå for alvor skulle få lære kaffen å kjenne er derfor helt naturlig. Du får et ubetalt titimers kurs i espressomaskin og traktekaffens fisefine venner: V60, chemex og aeropress. Resultatet er at du forherliger kundene som bare skal ha vanlig svart kaffe. Gud for noen fine mennesker.

Redselen for å sprute ned lokalet med skummet melk får deg til å skjelve i hendene. Dessuten får din indre veganer-raddis lyst til å skrike KUVOLDTEKT hver gang du får bestilling på en kaffeshot med steamet topping. Du tilbyr et påklistret smil til de kyniske latte-drikkerne, og spytter i koppene deres når de ikke kikker. Du har til og med lært deg å dandere det hele med et skummende hjerte, som foreløpig ser mest ut som en kuk.

Funky funksjonsnedsettelse
Heldigvis er du godt likt av stamkundene. Så lenge fyrstekake-damen får sitt daglige stykke, forfatteren ikke blir dømt for sin frokostøl og rullestolbrukeren blir rullet ut i bakgården, er alle fornøyde. Sistnevnte har du virkelig kommet på bølgelengde med. Dere koseklager over de kjipe kundene, og har gjemt en vodka og to glass under blomsterpotta i bakgården som dere skåler med når livet blir for ille. En dag dere skal kjøre slalåm mellom bordene, krasjer du rullestolen inn i espressomaskinen. Det blir ambulanse og masse styr. Sjefen er mest bedrøvet over ripene i kafeens stolthet, men heller ikke denne gangen sier han deg opp. Han er like desperat som deg. Takk Gud.

Neste dag begynner bra, men snur brått. Kjøleanlegget kortslutter, det sitter en luguber fyr i baren og stirrer på deg når han tror du ikke ser, og noen har drillet et gloryhole på do. Køen vokser ut døra mens du venter på elektrikeren, og alle ferskvarene synger brått på siste vers. Kundene er som slitne pasienter som må vente timesvis for å komme inn på akutten. De trenger medisin. De trenger førstehjelp. Du sier dere er tomme for alt med unntak av husets elendige vin, kald traktekaffe og tørre scones. En åpenbar løgn, men det funker. Køen halveres sammen med innholdet i tipsskåla, og du lengter tilbake til en inntekt som ikke varierer med arbeidsmengde.

Etterhvert begynner du endelig å skjønne deg på kaffekunsten. Mens du står der og veiver med hendene i pompøse baristabevegelser, får du endelig følelsen av å ha fått til noe her i livet. Du har innsett at alle kunstnere, alle musikere, og dermed også alle baristaer, har sin egen karakter. Din spesialitet har naturligvis blitt kuk-latten. Selvtilliteten stiger med hver kopp du lager og hver tilfeldige anbefaling av vin du slenger kundenes vei. Til studievennene maler du et bilde av en plettfri arbeidsplass med god lønn, og taler med høy patos om friheten og mulighetene. Nei, du ser deg ikke tilbake. Du har kommet deg gjennom lidelsen, bestått alle ildprøver og fått rollen som kafévert.

Drita drittunger
«Øvelse gjør mester», tenker du, og mikser noen drinker. Nysgjerrig og viljesvak som du er, smaker du også litt underveis. Du må jo tross alt vite hva kunden får servert. Etter å ha gått gjennom hele drinkmenyen og eksperimentert med egne skaperverk virker alle kundene så ufarlige og vennlige. En likørsøt barnefamilie kommer inn i kaféen og bestiller Clausthaler til de voksne og brus til de små. Du legger alt pyntelig på et brett og slumper litt Tanqueray i colaen på ren impuls. Paraplyer i glassene. Barna jubler og gir deg high five, men begynner etter en stund å rave om innvandringsproblematikken og de svenske tendensene som er i ferd med å innta vestlandsperlen. Foreldrene ser på med utilslørt avsky, da de selv er nyervervede MDG-fanatikere. Du er dødsdømt.

Mens du går hjem i regnet og venter på den rasende telefonen fra sjefen, virker det hele mer og mer likegyldig. For hva gjør det at du mister jobben når du allikevel skal søke på studier til høsten? Lånekassen lokker med løfter om uavhengighet fra påtvungne smil, slaveri og kumelk. En bachelorgrad i fuglelyder vil sikre deg tre år med brød og sirkus til søt musikk, båret fram av Bergens billigste studiepoeng. Du logger inn på Samordna Opptak. Søknadsfristen var i går. FAEN.

LES OGSÅ: Å fly på budsjett. Løst gjenfortalt.

LØST GJENFORTALT
Friår i fritt fall

Når servicebransjen sluker sjelen din og spytter den ut igjen. Løst gjenfortalt.

Livet har tatt en vending. Høstsemesteret dro deg mildt sagt ned i gjørma, eller ørkensanden, om knusktørre dager på lesesal først skal skildres geologisk. Du og studiet har hatt et turbulent forhold, og du innser at det er på tide å gjøre det slutt. Juleferien har gått med til å love alle rundt deg at dere ikke skal bli sammen igjen. Og skammen over din nye status som dropout har såvidt begynt å bryte ned selvfølelsen, før du står der første nyttårsdag og vet at du må skaffe deg en jobb. Om ikke annet, for å ha et godt motargument når mamma ringer for å spørre om du ikke skal flytte hjem igjen. Du vet du er mislykket, men det får være grenser.

LES OGSÅ: Et kollektiv fra helvete. Løst gjenfortalt. 

Desperasjonens dans

De første ukene går med til jobbsafari og konteinermat. Du spør om jobb på nabosjappa, men de nekter å tro at du er over 18 og avviser deg. Turen går videre til en barnehage, der sølete unger hyler til deg ved porten. De spør om du er gutt eller jente, og når de får svar peker de på neseringen din, rauter og forteller deg at du er stygg. Du rygger stille tilbake ut porten. På stamkaféen er sjefen aldri på jobb, så du spør om en ansatt kan overlevere søknad og CV. Etter hun har smilt kjølig og gått til bakrommet, hører du pubertal fnising og papir som rives i stykker.

Dessuten får din indre veganer-raddis lyst til å skrike KUVOLDTEKT hver gang du får bestilling på en kaffeshot med steamet topping.

Du har lang erfaring med korte og turbulente arbeidsforhold i servicebransjen, og vet at det går i kontakter og trynefaktor. Ettersom du ikke har noen av dem, er det kun en velformulert søknad som kan hjelpe deg. Dessverre ser det ut som en åttendeklassing har skrevet din, og du klarer ikke å komme unna at hver setning starter med «jeg». Så du forsøker et siste knep: trygling. Våt og kald av januarslaps går du inn på en ukjent kafé og spør om de har behov for ekstrahjelp. Du gjør hva som helst, sier du. Sjefen forteller at de har behov for billig arbeidskraft, og deretter ler han deg ondskapsfullt opp i ansiktet. Han tar ikke imot søknaden, for du har et glimt i øyet han liker, og plutselig har du skrevet under på en flere titalls sider lang kontrakt.

Du forsover deg på første dag. Med tårer i øynene og sprutende svette ramler du inn døra og møter blikket til sjefen. Du ser på klokka, ler kleint og sier at det var typisk deg å våkne fem minutter før første jobbvakt. Sjefen nikker skeptisk. Du er allerede stemplet som en distré tulling.

Fallisk fløte
De første vaktene består av å konsumere informasjon om vinsorter, øltapping, vaskerutiner, kaffekverning, oppgjør, allergiregler, og enda litt til. Mens det ramses opp 46 vinsorter med fiendtlig pretensiøse navn fikler du fram en notatbok, men der setter sjefen foten ned. Han bjeffer høylytt at notater er for tapere – tydeligvis er fotografisk hukommelse kravet. Du begynner å mistenke at studier før arbeid har noe for seg.

Kaffen var din eneste studievenn mens alt gikk til helvete. At du nå for alvor skulle få lære kaffen å kjenne er derfor helt naturlig. Du får et ubetalt titimers kurs i espressomaskin og traktekaffens fisefine venner: V60, chemex og aeropress. Resultatet er at du forherliger kundene som bare skal ha vanlig svart kaffe. Gud for noen fine mennesker.

Redselen for å sprute ned lokalet med skummet melk får deg til å skjelve i hendene. Dessuten får din indre veganer-raddis lyst til å skrike KUVOLDTEKT hver gang du får bestilling på en kaffeshot med steamet topping. Du tilbyr et påklistret smil til de kyniske latte-drikkerne, og spytter i koppene deres når de ikke kikker. Du har til og med lært deg å dandere det hele med et skummende hjerte, som foreløpig ser mest ut som en kuk.

Funky funksjonsnedsettelse
Heldigvis er du godt likt av stamkundene. Så lenge fyrstekake-damen får sitt daglige stykke, forfatteren ikke blir dømt for sin frokostøl og rullestolbrukeren blir rullet ut i bakgården, er alle fornøyde. Sistnevnte har du virkelig kommet på bølgelengde med. Dere koseklager over de kjipe kundene, og har gjemt en vodka og to glass under blomsterpotta i bakgården som dere skåler med når livet blir for ille. En dag dere skal kjøre slalåm mellom bordene, krasjer du rullestolen inn i espressomaskinen. Det blir ambulanse og masse styr. Sjefen er mest bedrøvet over ripene i kafeens stolthet, men heller ikke denne gangen sier han deg opp. Han er like desperat som deg. Takk Gud.

Neste dag begynner bra, men snur brått. Kjøleanlegget kortslutter, det sitter en luguber fyr i baren og stirrer på deg når han tror du ikke ser, og noen har drillet et gloryhole på do. Køen vokser ut døra mens du venter på elektrikeren, og alle ferskvarene synger brått på siste vers. Kundene er som slitne pasienter som må vente timesvis for å komme inn på akutten. De trenger medisin. De trenger førstehjelp. Du sier dere er tomme for alt med unntak av husets elendige vin, kald traktekaffe og tørre scones. En åpenbar løgn, men det funker. Køen halveres sammen med innholdet i tipsskåla, og du lengter tilbake til en inntekt som ikke varierer med arbeidsmengde.

Etterhvert begynner du endelig å skjønne deg på kaffekunsten. Mens du står der og veiver med hendene i pompøse baristabevegelser, får du endelig følelsen av å ha fått til noe her i livet. Du har innsett at alle kunstnere, alle musikere, og dermed også alle baristaer, har sin egen karakter. Din spesialitet har naturligvis blitt kuk-latten. Selvtilliteten stiger med hver kopp du lager og hver tilfeldige anbefaling av vin du slenger kundenes vei. Til studievennene maler du et bilde av en plettfri arbeidsplass med god lønn, og taler med høy patos om friheten og mulighetene. Nei, du ser deg ikke tilbake. Du har kommet deg gjennom lidelsen, bestått alle ildprøver og fått rollen som kafévert.

Drita drittunger
«Øvelse gjør mester», tenker du, og mikser noen drinker. Nysgjerrig og viljesvak som du er, smaker du også litt underveis. Du må jo tross alt vite hva kunden får servert. Etter å ha gått gjennom hele drinkmenyen og eksperimentert med egne skaperverk virker alle kundene så ufarlige og vennlige. En likørsøt barnefamilie kommer inn i kaféen og bestiller Clausthaler til de voksne og brus til de små. Du legger alt pyntelig på et brett og slumper litt Tanqueray i colaen på ren impuls. Paraplyer i glassene. Barna jubler og gir deg high five, men begynner etter en stund å rave om innvandringsproblematikken og de svenske tendensene som er i ferd med å innta vestlandsperlen. Foreldrene ser på med utilslørt avsky, da de selv er nyervervede MDG-fanatikere. Du er dødsdømt.

Mens du går hjem i regnet og venter på den rasende telefonen fra sjefen, virker det hele mer og mer likegyldig. For hva gjør det at du mister jobben når du allikevel skal søke på studier til høsten? Lånekassen lokker med løfter om uavhengighet fra påtvungne smil, slaveri og kumelk. En bachelorgrad i fuglelyder vil sikre deg tre år med brød og sirkus til søt musikk, båret fram av Bergens billigste studiepoeng. Du logger inn på Samordna Opptak. Søknadsfristen var i går. FAEN.

LES OGSÅ: Å fly på budsjett. Løst gjenfortalt.

Neste artikkel
Vanlig quiz