I Teaterparken, foran Den Nationale Scene, står Henrik Ibsen og ser utover den grønne aksen som går gjennom Bergen sentrum. Ibsens granittansikt ser mot den blå steinen. Mot Ole Bull og Fossegrimen, mot musikkpaviljongen omkranset av sommerblomster og turister, mot Lille Lungegårdsvann og Ulriken i det fjerne. På den andre siden av parken, på toppen av en pidestall, er Bjørnstjerne Bjørnson på vei ut fra teateret og på vei til Bergen Kino. Parken mellom Ibsen og Bjørnson er fylt av mennesker på varme dager.

På litt kaldere dager er det fortsatt noen som tar en øl på en benk, gjemt mellom hekkene som nesten omkranser dem. Duene er alltid der. Gresset bærer preg av at de fleste av oss er på vei et annet sted enn dit stien leder oss, og ikke er så glade i omveier. I dette litt ulogiske stinettet, som mange av oss svinger unna for å komme litt raskere til hjørnet foran Café Opera, kan man se spor av historien om hvordan Teaterparken så ut da den først ble anlagt.

Teaterparken, tegnet av anleggsgartner Ingolf Eide og arkitekten bak Den Nationale Scene, Einar Oscar Schou, sto ferdig i 1909, samme år som teateret. Da den ble anlagt, framsto den imidlertid ikke som en samlet park slik den gjør i dag. Det ble nemlig bestemt at trikken måtte gå korteste vei over Engen, på tvers av parken, på sin vei mot fisketoget. En femten meter bred gate, med trikkespor og fortau, delte parken i to. Det var først i 1923, etter at store deler av Bergen sentrum hadde gått opp i flammer, at parken ble sydd sammen.

Det meste av den originale strukturen ble ivaretatt, men den brede diagonalgaten ble nesten fylt igjen og parken ble samlet, bare en litt ulogisk sti står tilbake der trikkeskinnene en gang gikk. Trikken fortsatte å gå, men ble flyttet og lagt på utsiden av teaterparken, og det er sporene fra den trikkelinjen som er bevart som en del av dagens fortau.

LES OGSÅ: Byrop: Et sted og et ikke-sted