Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
07.05.2019
SAMFUNNSTOFF
Plast på avveie

Det antas at det innen 2050 vil være mer plast enn fisk i havet.

Bård Vegar Solhjell, tidligere miljøvernminister og nåværende leder for WWF Norge, er for tiden i Kina for å diskutere miljøproblemer med den kinesiske miljøvernministeren, samt følge opp et avfallshåndteringsprosjekt i samarbeid med kinesiske WWF. Stoff snakker med Solhjell over telefon like etter at han har gjennomført en joggetur i Beijing, selv om luftkvalitet-appen mente det var en usunn beslutning.

– Plastforurensning i havet er et av verdens store miljøproblemer, og det vokser raskt. Dette kommer på toppen av overfiske og tap av koraller, kombinert med en sterk reduksjon av det marine dyrelivet, sier Solhjell.

I et globalt perspektiv er det manglende avfallssystemer som er hovedårsaken til plastforurensingen i havet. Kina er den største forurenseren, men bidragene fra vestlige land generelt, og Norge spesielt, er ikke til å komme utenom.

Den «grønne» norske bilparken
De av dere som tror at elbilbrukens eneste skyggesider er skitne elektrisitetskilder og bruken av sjeldne metaller fra sårbare områder til å produsere batterier, blir nødt til å tro om igjen. Det er nemlig slik at det er bildekkene som utgjør den største kilden til Norges plastutslipp i havet. Ifølge Miljødirektoratet havner det om lag 5000 tonn plast i havet hvert år, fra bildekk som ruller omkring på norske veier.

Til forskjell fra mindre velstående land, er det ikke avfallshåndtering som er den store utfordringen når nasjonale plastutslipp i Norge skal reduseres. Solhjell forklarer:

– I Norge er det svært mange mindre kilder til plastutslipp, i tillegg til store regionale forskjeller. Langs Vestlandskysten og i Nord-Norge er det den maritime næringen som er den store forsøplingskilden, mens det i hovedstadsområdene er avfall fra husholdningene som er det største problemet.

Ikke i Norges bakgård
Det er symptomatisk for vår tid at norske myndigheter åpner pengesekken når det er tale om å iverksette tiltak i utlandet. Samtidig løftes det knapt en finger for å iverksette tiltak som får virkninger innenfor riksgrensene. Spørsmålet om marin forsøpling er i så måte ikke et unntak.

– Norge fremviser stor vilje til å bruke penger internasjonalt, men ligger likevel langt bak mange EU-land når det gjelder kutt i plastutslippene, sier Solhjell.

Og kanskje er det EU som i nærmeste fremtid vil være den progressive kraften som fremtvinger nødvendige plastreduserende tiltak i Norge. I slutten av mars vedtok EU-parlamentet, med et overveldende flertall, et forbud mot bruk av engangsplast som for eksempel sugerør, bestikk og q-tips. Forbudet trer i kraft 2021, og får etter alt å dømme også virkning i Norge.

Plastkontinentet
Det er imidlertid ikke bare verdens myndigheter og miljøorganisasjoner som forsøker å bøte på plastproblematikken. I 2013 grunnla den da 19 år gamle nederlenderen Boyan Slat The Ocean Cleanup. Den ambisiøse tenåringens idé var å benytte havstrømmene og en gigantisk konstruksjon til å fange inn plasten i den såkalte Great Pacific garbage patch som driver rundt mellom California og Hawaii. Etter selskapets egne beregninger, utgjør den et område tre ganger så stort som Frankrike. Men seks år og titalls donerte dollarmillioner senere, har prosjektet ennå ikke lykkes i å få den 600 meter lange søppelsamleren til å fungere som planlagt.

Innsamling av plast i havet er utvilsomt viktig. Imidlertid anslår Miljødirektoratet at 94 % av det marine plastavfallet synker, og vanskelig kan samles inn. Tiltak må derfor iverksettes før plasten havner i havet.

Pant og produsentansvar
For hver flaske som pantes eller på annet vis ender sitt liv utenfor havet, spares kloden for en 450 år lang nedbrytingsprosess. Nedbryting betyr her at flasken brytes ned til ørsmå partikler på avveie, og mikroplast må sies å være et kapittel for seg selv.

Panteordninger kan imidlertid gi forbrukerne et sterkt incentiv til å forhindre at plast kommer på avveie. Solhjell understreker at panteordninger kombinert med produktansvar, som forplikter produsentene til å sørge for innsamling og gjenvinning, vil være et viktig steg i riktig retning.

Fra en uke før avisen gikk i trykken og frem til 10. mai, møtes representanter fra over 180 land i Genève for å diskutere multilaterale tiltak for å bekjempe den globale plastforurensningen. Solhjell er forsiktig optimist:

– Det er alltid vanskelig å få på plass internasjonale avtaler. På dette området er det stor politisk enighet om at problemet eksisterer, og at noe må gjøres. Uenigheten knytter seg til om det trengs en avtale, og hvordan den i tilfellet skal utformes, sier han.

LES OGSÅ: Det bråker under vann

SAMFUNNSTOFF
Plast på avveie

Det antas at det innen 2050 vil være mer plast enn fisk i havet.

Bård Vegar Solhjell, tidligere miljøvernminister og nåværende leder for WWF Norge, er for tiden i Kina for å diskutere miljøproblemer med den kinesiske miljøvernministeren, samt følge opp et avfallshåndteringsprosjekt i samarbeid med kinesiske WWF. Stoff snakker med Solhjell over telefon like etter at han har gjennomført en joggetur i Beijing, selv om luftkvalitet-appen mente det var en usunn beslutning.

– Plastforurensning i havet er et av verdens store miljøproblemer, og det vokser raskt. Dette kommer på toppen av overfiske og tap av koraller, kombinert med en sterk reduksjon av det marine dyrelivet, sier Solhjell.

I et globalt perspektiv er det manglende avfallssystemer som er hovedårsaken til plastforurensingen i havet. Kina er den største forurenseren, men bidragene fra vestlige land generelt, og Norge spesielt, er ikke til å komme utenom.

Den «grønne» norske bilparken
De av dere som tror at elbilbrukens eneste skyggesider er skitne elektrisitetskilder og bruken av sjeldne metaller fra sårbare områder til å produsere batterier, blir nødt til å tro om igjen. Det er nemlig slik at det er bildekkene som utgjør den største kilden til Norges plastutslipp i havet. Ifølge Miljødirektoratet havner det om lag 5000 tonn plast i havet hvert år, fra bildekk som ruller omkring på norske veier.

Til forskjell fra mindre velstående land, er det ikke avfallshåndtering som er den store utfordringen når nasjonale plastutslipp i Norge skal reduseres. Solhjell forklarer:

– I Norge er det svært mange mindre kilder til plastutslipp, i tillegg til store regionale forskjeller. Langs Vestlandskysten og i Nord-Norge er det den maritime næringen som er den store forsøplingskilden, mens det i hovedstadsområdene er avfall fra husholdningene som er det største problemet.

Ikke i Norges bakgård
Det er symptomatisk for vår tid at norske myndigheter åpner pengesekken når det er tale om å iverksette tiltak i utlandet. Samtidig løftes det knapt en finger for å iverksette tiltak som får virkninger innenfor riksgrensene. Spørsmålet om marin forsøpling er i så måte ikke et unntak.

– Norge fremviser stor vilje til å bruke penger internasjonalt, men ligger likevel langt bak mange EU-land når det gjelder kutt i plastutslippene, sier Solhjell.

Og kanskje er det EU som i nærmeste fremtid vil være den progressive kraften som fremtvinger nødvendige plastreduserende tiltak i Norge. I slutten av mars vedtok EU-parlamentet, med et overveldende flertall, et forbud mot bruk av engangsplast som for eksempel sugerør, bestikk og q-tips. Forbudet trer i kraft 2021, og får etter alt å dømme også virkning i Norge.

Plastkontinentet
Det er imidlertid ikke bare verdens myndigheter og miljøorganisasjoner som forsøker å bøte på plastproblematikken. I 2013 grunnla den da 19 år gamle nederlenderen Boyan Slat The Ocean Cleanup. Den ambisiøse tenåringens idé var å benytte havstrømmene og en gigantisk konstruksjon til å fange inn plasten i den såkalte Great Pacific garbage patch som driver rundt mellom California og Hawaii. Etter selskapets egne beregninger, utgjør den et område tre ganger så stort som Frankrike. Men seks år og titalls donerte dollarmillioner senere, har prosjektet ennå ikke lykkes i å få den 600 meter lange søppelsamleren til å fungere som planlagt.

Innsamling av plast i havet er utvilsomt viktig. Imidlertid anslår Miljødirektoratet at 94 % av det marine plastavfallet synker, og vanskelig kan samles inn. Tiltak må derfor iverksettes før plasten havner i havet.

Pant og produsentansvar
For hver flaske som pantes eller på annet vis ender sitt liv utenfor havet, spares kloden for en 450 år lang nedbrytingsprosess. Nedbryting betyr her at flasken brytes ned til ørsmå partikler på avveie, og mikroplast må sies å være et kapittel for seg selv.

Panteordninger kan imidlertid gi forbrukerne et sterkt incentiv til å forhindre at plast kommer på avveie. Solhjell understreker at panteordninger kombinert med produktansvar, som forplikter produsentene til å sørge for innsamling og gjenvinning, vil være et viktig steg i riktig retning.

Fra en uke før avisen gikk i trykken og frem til 10. mai, møtes representanter fra over 180 land i Genève for å diskutere multilaterale tiltak for å bekjempe den globale plastforurensningen. Solhjell er forsiktig optimist:

– Det er alltid vanskelig å få på plass internasjonale avtaler. På dette området er det stor politisk enighet om at problemet eksisterer, og at noe må gjøres. Uenigheten knytter seg til om det trengs en avtale, og hvordan den i tilfellet skal utformes, sier han.

LES OGSÅ: Det bråker under vann

Neste artikkel
r/TheMueller