Vi nærmer oss likestilling økonomisk, juridisk og samfunnsmessig. På flere og flere arenaer blir vi i Skandinavia gradvis frigjorte fra tradisjonelle kjønnsroller. Går du inn på H&M eller Høyer føles det likevel ikke slik. I klesbutikkene går det vanligvis et tydelig skille mellom en forsvinnende liten herreavdeling, med stilrene og nøytrale plagg, og den mange ganger større kvinneavdelingen som er rik på farger, tekstiler, mønstre, plagg, passformer og stiler.

Damer og herrer – ingenting i mellom
På tross av at vi gradvis frigjøres fra den trange todelingen av kjønn til et spekter av kjønnsidentiteter, føles det som at reglene for kvinne- og herreklær bare blir enda strengere. Burde det ikke i det minste være greit for en mann å kunne handle boyfriend jeans fra kvinneavdelingen?

Hvorfor er klesreglene så forskjellige for menn og kvinner? Hvor blir det av unisexmoten? Og hvem er egentlig vinneren i dette binære forbrukerhelvetet?

Er det kvinnen – som har tusen valgmuligheter, men samtidig tusen formeninger rundt seg om hva som er passende til hvilken kontekst? Hun må forholde seg til hva som kler og ikke kler hennes individuelle fasong, om det dekker for lite eller for mye og trender som endrer seg annenhver uke.

Eller er det mannen – som har mindre rom for å kreativt uttrykke sin identitet med det han har på seg, men som på den andre siden har lettere for å ha en tidløs og stilren garderobe? Dressen er det eneste formelle antrekket han trenger, og på toppen av det hele slipper han å i like stor grad bli objektivisert på bakgrunn av hva slags tøystykker han velger å drapere kroppen sin i.

Det kan uansett virke som at den som hverken identifiserer seg som kvinne eller mann har tapt allerede.

Det praktiske mot det praktfulle

Ifølge Veronique Pouillard, kjønnsforsker ved Universitetet i Oslo, er ikke forskjellene mellom kvinneklær og herreklær tilfeldige.

– Det er nok flere grunner til at det er slik. Selv om vi har kommet langt i likestillingen på mange arenaer, har vi fortsatt sterke konvensjoner om hvordan vi skal oppføre oss, og det henger sammen med forventninger vi har til hverandre avhengig av kjønn, sosial klasse og andre markører.

Pouillard forklarer at en annen grunn til forskjellen mellom herreklær og kvinneklær er at mannens klær historisk sett har hatt mye mer fokus på funksjonalitet enn kvinnens. De skulle være praktiske.

På den andre siden har kvinnens klær hatt et mer kreativt utgangspunkt, gjennom å skulle følge estetiske trender og utfolde seg i mønstre, farger og ornamenter. De skulle være pene.

Det er kanskje ikke så rart at et antrekk for å jakte, spille fotball eller arbeide stiller andre krav til bevegelighet, komfort og kvalitet enn et antrekk som skal brukes av en pustende mannekeng. Buksesmekkens funksjonalitet versus korsettets antifunksjonalitet.

Likevel har det funksjonelle, som tidligere var forbeholdt menn, blitt gjeldende også for kvinner. De siste femti årene har man fått mange flere alternativer i kvinneavdelingen. Vi har jo til og med fått buksesmekk (men ikke alltid lommer!).

I praksis betyr dette at kvinner gradvis har fått tilgang til maskuline klær i tillegg til feminine klær. Funksjonalitet og kreativitet. Kvinnemoten inkluderer i dag buksedresser, skjorter, nøytrale farger, bevegelighet og komfort – i tillegg til stiletthæler, tettsittende kjoler og paljetter. Herremoten kan ikke sies å ha blitt utvidet på samme måte.

Trendy = femi

Herreavdelingen er nesten utelukkende fylt med nøytrale og klassiske farger, stoffer og passformer, og kolleksjonene byttes ut mye sjeldnere. Pouillard mener det kan være et resultat av sosiale forventninger om hva det enkelte kjønn skal være interessert i.

– Det å finne glede i design er mye mer akseptert for kvinner enn for menn, sier hun.

Å følge trender, både i interiør, mote og kunst anses for å være feminint på samme måte som ballett og blomsterdekorering.

Student Petter Lysgaard er enig i at kvinner har mer frihet i klesveien.

– De kan kle seg opp eller kle seg ut på en helt annen måte enn menn. Jeg kjøper noen ganger morsomme, fargerike plagg, men ender opp med å ikke bruke dem. Det blir for skummelt.

Lysgaard er 24 år gammel og går andreåret ved Bergen Arkitekthøgskole. Han identifiserer seg som mann, og har en ganske streit stil.

LES OGSÅ: De som satser, del 1: Color Vision

– Jeg hater å kjøpe bukser
– Jeg vil jo ikke se ut som alle andre, men som mann har du ikke så mange muligheter for variasjon før folk snur seg etter deg på gaten, føler jeg, sier Lysgaard.

Han mener at bare det å gå med farger er et «statement», og det er før man begynner å tenke på å eksperimentere med snitt, stoffer og ulike plagg.

– Jeg hater å kjøpe bukser, de har alltid den samme passformen. Jeg prøvde kjærestens røde slengbukser en gang, og synes egentlig de passer ganske bra på meg. Men det ligger en barriere i at de er laget for kvinner.

En gang så Lysgaard en lysebrun genser på Weekday som han likte.

– Den var jo ganske nøytral. Men det var på kvinneavdelingen, så jeg følte at jeg måtte spørre om lov av en ansatt om å prøve den. Jeg gjorde det, og fikk lov, selvsagt. Om enn med et litt rart blikk. Den passet ikke til slutt. Men hadde jeg sett den blant herreklærne hadde jeg ikke tenkt to ganger på om det var «lov» eller ikke.

Han synes det er synd at de uskrevne reglene for hvordan man kan kle seg er så strenge. Det er vanskelig å gå utenfor boksen. Hva om butikkene hadde hatt én stor unisexavdeling?

– Da hadde jeg nok funnet mye mer som jeg liker. Men jeg går jo automatisk til herreavdelingen.

Da menn var påfugler
Pouillard forklarer at det lenge har vært slik at kjønnsidentitet har blitt uttrykt gjennom klær.

– Mannsidentitet har de siste hundre årene blitt uttrykt gjennom nøytrale farger og snitt, med unntak av noen mindre bølger der det har vært større mangfold i farger og passformer, sier hun.

En av disse var «the Peacock Revolution» på 60- og 70-tallet. Der ble det trendy for menn med tettsittende topper, sterke farger og syntetiske stoffer. Dette foregikk parallelt med den økende funksjonaliteten i kvinnemote, som bruken av bukser.

I boken Sex & Unisex beskriver akademikeren Jo Paoletti hvordan klær og mote i USA har utviklet seg under og etter 60- og 70-tallets feminisme. Det at kvinner, og ikke bare feministene i front av bevegelsen, begynte å bruke bukser i profesjonelle og formelle settinger, var en milepæl.

Men der bukser på kvinner var en trend som besto, har ifølge Paoletti motebildet vist en regresjon siden da, blant annet ved at menns mote har gått tilbake til det nøytrale og i at barnemote har blitt mer kjønnet.

LES OGSÅ: Bak fasaden

Blått og rosa
Der det på 60- og 70-tallet ble vanligere å kle barna sine i unisexmote, gikk det i neste generasjon, på 80- og 90-tallet, tilbake til rysjer og blomster på jentene og blått og biler på guttene. Hun nevner Disneys bruk av prinsesser i klær og tilbehør som eksempel, en mildt sagt kjønnet trend for småjenter som har blitt en milliardindustri de siste 20 årene.

Paoletti stiller avslutningsvis i boken spørsmål ved hvorfor klesindustrien ser slik ut når vi på andre områder beveger oss mot likestilling.

«Until we are locked in one room and forced to arrive at a unified theory of gender expression, there won’t be a definitive answer to why clothing styles persist in being gendered as male or female, even in the face of increasing economic, social and political equality. For now, here is my best attempt: this pattern parallels the rise of individualism and of a culture that ties identity to consumption.»

Vår individualistiske kultur, og måten vi bruker vår kjøpekraft til å uttrykke hvem vi er, kan være det som holder oss tilbake i veien mot full likestilling. Et paradoks?

Skandinavisk androgynitet

I Skandinavia er moten generelt mer kjønnsnøytral enn andre steder. Det er trendy med hvitt, beige, sort og grått, og klær som er praktiske prioriteres i form av bevegelighet og stoffer som passer sesongen. Dette kan være et resultat av at vi har kommet langt når det kommer til likestilling.

– Kulturen og likestillingen i Skandinavia har vært kompatibel med at kvinner kan ta avstand fra stereotypiske kvinneklær om de ønsker, sier Pouillard.

Hun er ikke i tvil om at klær og mote er tett sammenvevd med kultur.

– Hva vi tenker om moral spiller også en rolle, for eksempel i hvor mye hud det er forventet at man skal vise eller skjule.

Maskulin maksimalisme
De seneste årene har minimalisme vært trendy på flere arenaer enn bare klær. For mange er det blitt en livsstil. Pouillard peker på hvordan denne trenden også passer godt inn i de skandinaviske, androgyne rammene.
Fremover kan det se ut som at en maksimalismebølge er på vei.

– Blant annet Guccis Alessandro Michele designer stort og overdådig med blomster, brokade og ornamenter. Det vil nok også produseres herreplagg i denne stilen, men om dette blir «mainstream» gjenstår å se. Det kan være stort i moteverdenen og likevel marginalt blant befolkningen. Det er forbrukerne som til slutt bestemmer hva som produseres, sier Pouillard.

Lysgaard tror at det gradvis vil bli flere valgmuligheter for menn.

– Men det blir nok lenge til vi ser gjennomsnittsmannen i kjole, sier han.

Om det vil bli paljetter og velur i herreavdelingen vil tiden vise. Problemstillingen avhenger også av sin større kontekst. Vil moten følge frigjøringen fra binære kjønnskategorier? Vil den påvirkes av at vi samtidig forsøker å minimere forbruk av klimahensyn? Eller vil paradokset bestå: I vårt individualistiske samfunn krever vi å kunne å se hvem du er på hva du går i. For mange hindrer det friheten til å være den de vil.

LES OGSÅ: Less is more (money)