En gang Aurora begynner med at Aurora skal spille inn det vanskelige andrealbumet i Provence, Frankrike. Derfra går den tilbake til turnéen hennes i 2016, og viser hennes reise til verdensberømmelse.
Hun kollapser på scenen i New York av utmattelse og blir tatt hjem til Norge hvor hun må møte sine egne tanker om hvorvidt hun egentlig vil være artist, sentrum for andres oppmerksomhet, en som må la folk komme innpå seg og klemme selv om hun egentlig ikke liker det.
Filmen er til tider klippet veldig kaotisk, men det er en stil som passer Aurora godt. Om man har hatt et inntrykk av at Aurora er en sær kunstnersjel ved å se på opptredener eller intervjuer, blir det inntrykket bekreftet i denne filmen. På et tidspunkt sier manageren hennes at det nye albumet må ha seksten sanger, og hun svarer at hun lukter alge fra algeballen sin, kjæledyret hennes som har fått navnet Maximillian.
Det blir tydelig at alle behandler Aurora som den sarte kunstnersjelen hun er når filmen følger både artisten og teamet rundt henne. Låtene på andrealbumet blir et spørsmål om å være eller ikke være for henne som artist, hvor hun truer med å gi seg om hun ikke får lage musikk hun selv kan stå inne for.
Etter en konsert i Brasil får hun tilsynelatende et angstanfall og låser seg inne på et toalett. Det blir klart at hennes væremåte skjuler at hun sliter med å håndtere statusen som popstjerne.
Denne filmen er imponerende. På en og samme tid klarer den å være både en turnéfilm, et personlig portrett av et menneske som jobber med å finne seg selv, i tillegg til å si noe om den harde, klikkdrevne bransjen hun jobber i. Det er ikke alltid lett å kreve å få skape sin egen kunst.