Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
30.09.2019
ANMELDELSE
BIFF: The Nightingale

Drap, hevn, vold – og vennskap.

The Nightingale er en spillefilm satt til 1825 under koloniseringen av Australia. I den blodige krigen mot de britiske koloniherrene, blir barnet og mannen til den unge iren Clare drept.

I to og en halv time får man se hvordan hun forsøker å ta hevn over dem. Man blir også vitne til at et helt spesielt vennskap oppstår foran øynene på oss, når Clare og hennes veiviser Billy, en aboriginer, må kjempe sammen for å overleve i jakten på hevn. Dette står i sterk kontrast til hevngjerrigheten og volden som preger plottet ellers.

Denne filmen er filmet med et Alexa-kamera, som har et mindre aspekt-format enn det som er vanlig. Da blir ikke hele kinoskjermen fylt, i motsetning til kameraer som gir brede klipp, der mye av bakgrunnen inkluderes i bildet. Det fungerer bra for å komme enda nærmere menneskene, enda nærmere handlingen. På samme måte er all unødvendig staffasje, som blant annet bakgrunnsmusikk, strippet vekk i filmen, og det skaper følelsen av at man befinner seg i Australia i 1825 – litt som i en dokumentarfilm.

Filmen har likevel musikk i form av at Clare og Billy noen ganger bryter ut i sang for å understreke hvem de er og hvor de kommer fra. Dette er med på å lodde en film som på grunn av den brutale handlingen til tider kan føles kaotisk.

Dette er ikke en film for sarte sjeler. Her finner man både eksplisitt vold, voldtekt, barnedrap, aboriginere som dingler i tau fra trestammer og mer. Filmen river og sliter i følelsene dine – på et tidspunkt holdt jeg på å forlate salen fordi jeg ikke var sikker på om jeg klarte mer.

Likevel er jeg glad for at jeg ble værende. Regissør Jennifer Kent har laget et mesterverk av en film, med imponerende skuespillerprestasjoner fra hele ensemblet. Spesielt Aisling Franciosi som Clare og Baykali Ganambarr som Billy er fantastiske. The Nightingale anbefales på det aller sterkeste.

LES OGSÅ: Stoff anmelder En gang Aurora (BIFF 2019) 

ANMELDELSE
BIFF: The Nightingale

Drap, hevn, vold – og vennskap.

The Nightingale er en spillefilm satt til 1825 under koloniseringen av Australia. I den blodige krigen mot de britiske koloniherrene, blir barnet og mannen til den unge iren Clare drept.

I to og en halv time får man se hvordan hun forsøker å ta hevn over dem. Man blir også vitne til at et helt spesielt vennskap oppstår foran øynene på oss, når Clare og hennes veiviser Billy, en aboriginer, må kjempe sammen for å overleve i jakten på hevn. Dette står i sterk kontrast til hevngjerrigheten og volden som preger plottet ellers.

Denne filmen er filmet med et Alexa-kamera, som har et mindre aspekt-format enn det som er vanlig. Da blir ikke hele kinoskjermen fylt, i motsetning til kameraer som gir brede klipp, der mye av bakgrunnen inkluderes i bildet. Det fungerer bra for å komme enda nærmere menneskene, enda nærmere handlingen. På samme måte er all unødvendig staffasje, som blant annet bakgrunnsmusikk, strippet vekk i filmen, og det skaper følelsen av at man befinner seg i Australia i 1825 – litt som i en dokumentarfilm.

Filmen har likevel musikk i form av at Clare og Billy noen ganger bryter ut i sang for å understreke hvem de er og hvor de kommer fra. Dette er med på å lodde en film som på grunn av den brutale handlingen til tider kan føles kaotisk.

Dette er ikke en film for sarte sjeler. Her finner man både eksplisitt vold, voldtekt, barnedrap, aboriginere som dingler i tau fra trestammer og mer. Filmen river og sliter i følelsene dine – på et tidspunkt holdt jeg på å forlate salen fordi jeg ikke var sikker på om jeg klarte mer.

Likevel er jeg glad for at jeg ble værende. Regissør Jennifer Kent har laget et mesterverk av en film, med imponerende skuespillerprestasjoner fra hele ensemblet. Spesielt Aisling Franciosi som Clare og Baykali Ganambarr som Billy er fantastiske. The Nightingale anbefales på det aller sterkeste.

LES OGSÅ: Stoff anmelder En gang Aurora (BIFF 2019) 

Neste artikkel
BIFF: En gang Aurora