Høsten er godt i gang. Solen er borte. Livet kjennes plutselig litt mer klamt og komplisert. Når høststormene står på som verst er det heldigvis gratis kaffe, varme seter og alskens inntrykk å finne på Bergen internasjonale filmfestival. Jeg har kastet meg hodestups ut i årets festival på jakt etter følelser som bare kan skapes gjennom audiovisuelle bildeserier på et rektangulært lerret. Om ditt småpretensiøse jeg eller sesongbaserte eksistensielle kriser ikke er nok til å trekke deg til neste års BIFF, kan kanskje denne rekapituleringen av årets festival hjelpe. All spøk og store ord satt til side – BIFF viser utrolig mange kule filmer.

Svindel, farsfigurer, hverdagsdans og angst

Parasite var den første filmen som ble beskuet. En film som aldri klarte å bestemme seg for om den var en komedie, krim eller vanlig drama. Og takk gud for det. Handlingen dreier seg om en dysfunksjonell koreansk kjernefamilie og deres innviklede plan om å overta husholdningen til en topp 1%-familie. Resultatet er en helt unik sosial satire om hvordan håpløse mennesker kjemper mot et system som kun synes å øke forskjeller. Kinopersonell kommer med elektrisk jekk for å løfte kjeven min tilbake i posisjon etter hakesleppet forårsaket av denne koreanske filmen. Sjokkerende, hysterisk og smart.

LES OGSÅ: BIFF: En gang Aurora

Honey Boy var en av de mer såre visningene på årets festival. Bråkmaker og eksentriker Shia LaBeouf har skrevet en krevende film om sin egen oppvekst som barneskuespiller i en tøff, voksenstyrt verden. Filmen hadde en klar x-faktor i at LaBeouf selv spiller sin ustabile tyrann av en far. Svært godt. Når man er klar over dette blir filmen tre-fire hakk mer hjerteskjærende. En nær og vond film som gjør inntrykk.

Festivalens klart nydeligste øyeblikk for meg var visningen av norske Transporteringsdans. En dokumentar om kunstner og trikkefører Martin Slaatto, hans bedrifter og forholdet til hans mor. Filmskaperne følger hovedprosjektet hans som er en samling av ulike dansemoves som alle representerer en følelse eller glemt evne fra barndommen. Dansen skal man bruke når man forflytter seg fra A til B i hverdagen slik at det å forflytte seg blir en aktivitet i seg selv – ikke bare et bindeledd mellom gjøremålene man fyller dagen med. Mitt favorittmove? Det godlynte esel. Filmen viser et menneske som har bikket over grensen til å gi totalt faen. Sprøtt. Vakkert. Gøy.

Fra oppløftende dokumentar fra virkeligheten til en slags feberfantasi av et sci-fi-drama. High Life med Robert Pattinson var en typisk festivalfilm som mange kan finne krevende. Alt fra lys til musikk i filmen bidro til å skape en klaustrofobisk og ubehagelig stemning som gnagde på sjelen min gjennom to lange timer. Handlingen er ukronologisk, som i en drøm. Den dreier seg om de forvridde mellommenneskelige øyeblikkene som oppstår på et fangeskip med kurs for et svart hull. Settingen blir fort en slående metafor for livets meningsløshet og man kan si med sikkerhet at denne filmen er noe helt annet en Star Wars.

LES OGSÅ: BIFF: Strip and War

Fra Island til Sør-Korea og hjem igjen

Island er et merkelig land. Foruten å ha en idrettskultur i verdensklasse, har Island markert seg som en av de mest potente filmnasjonene de siste årene. Dette blir tydelig reflektert i BIFF-programmet hvert år, og i år var intet unntak. En hvit, hvit dag er en film i ypperste klasse om en gretten, gammel enkemann som leter etter sin plass i livet etter konens død. Dette var en film med kvalitet i hvert bidige ledd. Latteren, gråten, og alt midt i mellom satt i meg lenge etter rulleteksten.

Hva skjer når en av Sør-Koreas råeste gangsterbosser overlever et mordforsøk av en psykotisk seriemorder? Vil han komme overens med Onkel Blå i den påfølgende etterforskningen? The Gangster, the Cop, the Devil er nok en koreansk filmperle, men muligens litt upolert. Filmen var en av de mest underholdende jeg så, men forutsatte et par meter med ironisk distanse mellom meg selv og lerretet. Dersom du liker over-the-top mimikk komplementert med dødstøff musikk så bør du grave frem denne.

Jeg kunne anbefalt flere filmer fra årets BIFF, men nøyer meg med utvalget du nettopp har fått. BIFF er alltid ett av høstens høydepunkt. Virkelighetsflukten, undringen, lærdommen og filmmagien var tilstede i år som alltid, og jeg gleder meg allerede til å ta turen neste høst.

LES OGSÅ: BIFF: The Nightingale