Hva betyr det egentlig når reiseselskapet TUI reklamerer for en «klimakompensert» ferietur? Bidrar faktisk ferieturen til Bali til å redde utrydningstruede dyr? Kanskje kan det til og med stoppe brannene i Amazonas? Eller holder det for enhver miljøbevisst jente å sole seg ikledd resirkulert bikini fra H&Ms Conscious-kolleksjon? Håret kan man iallfall vaske med nyinnkjøpt sjampo fra Love Beauty & Planet, som ikke bare lover deg et vegansk og bærekraftig alternativ, men også vil gjøre verden til et bedre sted. Merkelappen skulle i det minste tilsi det, men opplyser den om moderselskapet Unilever sin ødeleggelse av regnskog, som igjen går direkte ut over dyrelivet? Nei.

Kloden brenner. Vi går ikke en dag uten en ny overskrift om den store klimakrisen. Vi kan ikke se bort fra at vi lever i et samfunn som gjør en annen utopisk tilstand nærmest umulig å forestille seg. Man oppfordres stadig til å kjøpe nye ting som vil bidra til en ny og bedre verden. Men kan virkelig klimakrisen løses gjennom forbruk? Mark Fisher gjør i sin bok «Capitalist Realism: Is There No Alternative?» rede for hvorfor han mener utfordringene vi står overfor i dag kan virke uløselige: Samfunnet er så gjennomsyret av kapitalismen at våre liv, samfunn og tankesett skapes innenfor dens rammer. Det blir nærmest umulig å tenke seg til et alternativ.

LES OGSÅ: Desperate etter handling

Motemagasinet Melk & Honning skrev i februar at «bærekraft» blir brukt for å rettferdiggjøre økt forbruk, samtidig som ekspertene stiller seg bak at forbruket må ned. Min umiddelbare tanke er at man er nødt til å implementere strenge regelverk for kommersielle aktører, som vil begrense produksjon og forbruk, som igjen vil legge til rette for en mer miljøvennlig livsstil hos forbrukerne selv. Om Fisher har rett er det selve markedssystemet vi lever under som hindrer endringer som utfordrer business-as-usual holdningene til markedskreftene. Pen innpakning til tross. For mange er det lettere å se for seg at verden går under enn å lete etter løsningene som kan stå i mot den forbruksbaserte, massive kjøpskulturen.

At enkeltpersoner kan velge shoppestopp, er en mulighet for de priviligerte. At de største selskapene selger en brøkdel bærekraftige produkter som de snakker høyt om, mens de ellers fortsetter som vanlig med forurensing og lavkostarbeid, er ikke holdbart. Dette ansvaret skal ikke ligge på enkeltmennesket. Du velger – eller gjør du det?

LES OGSÅ: Ny giv i Klimakampen