November betyr eksamen, piskende regn, sosial overvintring, sesongbasert depresjon. Netter som blir lange og kulde som setter inn. Stipendet på konto som sakte forsvinner i ferdigmaten du trøstespiser for å overleve. Å dra på lesesal før det lysner og å sluntre hjemover i skumringen. Det er høst, og det eneste lyspunktet i enden av tunnelen er juleferie.

Fra starten av oktober har tanken på lilla stearinlys og pepperkaker med Non Stop gitt litt ekstra varme i brystet. Nå, rett før siste eksamen, er det din største motivasjon for å stå opp om morgenen. Du gleder deg, selv om det skal være din første jul som skilsmissebarn etter at mor og far skilte lag i mars. Det blir deilig uten all kranglingen, og du er jo voksen og fornuftig nok til å vite at de begge har det bedre nå. Med mot i brystet gjør du semesterets siste innspurt.

Hem att tel sult

Stress, angst, vinterdepresjon og en eksamen som gikk til helvete fordufter i det du setter deg på toget østover og drømmer deg bort i alt du har foran deg. Du skal krølle deg opp i sofaen med en god bok. Du skal sove helt ut, slik som du ikke har gjort siden starten av september, da du hadde oppmøtekravets kniv på strupen. Du skal spille Mario Kart med søsknene, drikke gløgg, kjøpe julegaver med mor. Du skal spise. Gud, som du skal spise. Og du skal slippe å vaske opp alt for hånd etterpå.

Når du går av toget på en liten, stille stasjon utenfor Oslo, snør det. Du ser etter mor i en rød Opel, men hun er ingen steder å se og svarer ikke på telefonen. Du er ved godt mot, og setter deg på venterommet. Det er stålbenker, en narkoman som sover i hjørnet og magen din rumler, men mor skal møte deg med en klem, en beklagelse og nybakte berlinerkranser.

En halvtime senere ringer hun endelig opp – hun glemte at du kom i dag. Førtifem minutter senere er hun hverken klemmende eller beklagende, men svært gretten, som om din ankomst var enda et kjipt gjøremål i julestria. Hun gir deg en skrukkete gulrot og meddeler at dere må på Meny på veien hjem, for ingen har tenkt på middag.

Trusevisa

Vel hjemme og mett på skuffende fiskepinner, går du inn på ditt eget rom kun for å finne en stebror på elleve henslengt på sengen din med Nintendo Switch. Rommet er fylt av en prompelukt som bare elleveåringer kan produsere. Det er ostepop over alt, selv på de dyre LP-platene dine, som har forlatt den alfabetiske hylleplasseringen til fordel for gulvet. Hylleplassen har en mengde lekesoldater overtatt.

– Dette er mitt rom. Bank på, for faen, sier han og raper høyt. Han smeller døren igjen, og du rygger, snubler over egen koffert og havner på rompen i gangen.

Du klatrer molefonkent opp på loftet, som Harry Potter til sitt kott, forvist av Dudleif. Det er støvete og kaldt, men det er vel best å forholde seg noe diplomatisk til nye familiemedlemmer.

Du forstår raskt at jul ikke er helt det samme som før, du som er vant til å bli dullet med, få klærne vasket og brettet, syv sorter servert i sofaen, å ikke løfte en finger. Du «jobber jo så hardt i Bergen», nå fortjener du ferie. Med ekte barn i huset anses du som voksen. Det var du ikke forberedt på. Plutselig forventes det at du står opp om morgenen, rydder opp etter deg selv og andre og bidrar til juleforberedelsene.

LES OGSÅ: Velkommen hjem

Du grønne, grufulle tre

Du må være med å hugge tre og lurer på hvorfor man ikke benytter seg av godene ved å bo i et industrialisert land. Vet ikke folk over femti at et flott, importert tre kan kjøpes på Plantasjen, ferdig hugget av underbetalte østeuropeere, i en praktisk nettingstrømpe, uten snø, svette og nålestikk?

I nostalgiens naivitet falt det deg ikke inn at noen må grave frem all julepynten fra innerst i den mugne kjelleren. Gulv må vaskes. Innkjørsler må måkes. Alt legges på deg, som «har så lang ferie», og ingen andre unnskyldninger enn eksamens-PTSD.

I tillegg må du dra på den uspiselige elleveåringens juleavslutning. Det du husker fra din egen barndom som vakkert og koselig – julesanger, barn i nisseluer, hjemmelagde kort på julemarked – er kjipere enn selv det tørreste exphil-seminar. De synger ikke bare falskt, men på engelsk, som de ikke kan. Det er ingen fine sanger igjen etter at rektoren tok bort alle med kristne referanser. Under den obligatoriske minglingen havner du i en ukomfortabel generasjonskløft mellom 5. klassinger og foreldrene deres, uten å forstå hvilken gruppe du hører mest hjemme i. En eksistensiell krise du ikke forutså.

Det forventes at du kjøper håndverket deres til inntekt for klassens fadderbarn i Malawi. Mens du åpner Vipps tenker du at barn ikke burde lures til å tro at en dorull med tusjstreker og dårlig klippet filt er verdt 30 kr. Det er uetisk. I siste sekund bestemmer du deg for å droppe det, og skal til å avbryte overføringen. I stedet trykker du på 0, og får en kvittering på 300 overført. Stas.

Himmel på jord, skuffelse stor

Julekvelden nærmer seg, og tilværelsen som myndig skilsmissebarn er mørk og utakknemlig. Du tvinges til å bli kjent med en helt ny slekt, som er like kjip som din egen, uten at du engang får gaver fra dem.

Dine ekte søsken er vanskelige å spille Mario Kart med når den ene er hos far, du hos mor og den siste hos kjærestens familie på Geilo. Mor er mer opptatt av å imponere den nye mannen enn å dra på juleshopping med deg, og far har bestemt seg for å jobbe julen gjennom. Du tilbringer mer og mer tid på loftet med edderkopper og snus, når du ikke tvinges til å gjøre alle ærendene som var usynlige i fjor.

Selv ikke spaserturer på torget, med lyslenker i trærne og Sissel Kyrkjebø på ørene kan muntre deg opp. Julestemningen som flammet i deg i oktober har svunnet hen og dødd som plantene i ditt forlatte kollektiv.

Du ligger i hulen din og råtner med ti sjokoladekalendere fra Europris’ førjulssalg, fjorårets Tomtegløgg og SoMe-oppdateringer av kjernefamilier som ser på Love Actually. Du brekker deg regelmessig, uvisst av hvilken faktor, og bitterheten vokser i deg. En familie utenfor huset synger Deilig er jorden tostemt, mens de drar minstemann på akebrett bortover gaten. Det er dråpen. De får fem egg kastet etter seg fra loftsvinduet. Ett treffer femåringen i ryggen.

Romjulsdrøm

I et forsøk på å gi deg litt glede på lille julaften, tar bestemor deg med på Kurt Nilsens lokale julekonsert. Hun spør om du ikke kunne tenke deg noen romjulsdager hos henne og bestefar. Alle de voksne helsøsknene kan komme, og så kan du endelig få litt ferie, «du som jobber så hardt i Bergen.»

Ilden blusser i deg på ny. Søte, snille bestemor og bestefar – de eneste som fortsatt behandler deg som nurket du er. Et julemirakel! Du er blid som en lerke hele julaften, selv om du tvinges til å bli med stefar i kirken, må ta hele oppvasken og får en elektrisk tannbørste som eneste gave. For dagen etter drar du til paradis. Bestemor lager kakao og tapper varmt badevann for deg, bestefar fyrer i peisen og blir med på Mario Kart med flokken. Dere prater, drikker juleøl, det er riskrem, fryd og gammen. Bare kjentfolk, bare kjærlighet. Julesangene gir plutselig mening igjen.

Mens du vemodig pakker sakene dine for returen til et nytt semester i regnet, spør du om dere ikke kan gjenta suksessen til neste år. Bestemor snur seg mot deg med et langt, trist blikk. Dårlige nyheter på vei.

– Jeg og bestefar har funnet ut at det er best for oss å skille lag nå, forstår du. Men kanskje vi finner oss noen nye, så blir familien enda større til neste år!

FAEN.

LES OGSÅ: Vodkatårer