Den sensasjonelle krenkelsen

Du åpner nettavisen, skumleser overskriftene i en rasende fart og registrerer at Trump fremdeles ikke har blitt stilt for riksrett. Ved siden av saken om at Martin Ødegaard hylles fordi han har slått noen gode pasninger foran femti tusen talentspeidere, kan nettavisen opplyse deg om at en amerikansk superstjerne føler seg krenket. Du klikker inn på saken for å lodde stemningen – det er tross alt noe innbydende ved den – og etablerer fort en oversikt over situasjonens ulike momenter: Hvem, hva, hvor, og ikke minst den krenkede, den påståtte krenkelsen og den som krenker. Du oppdager at det er noe som ikke stemmer.

I saken er det ingenting som tyder på at den amerikanske superstjernen faktisk har blitt krenket. Superstjernen beskriver at noen har sagt noe som gjør at hun føler et ubehag. Hun har ikke blitt harselert med, men rett og slett blitt utsatt for streng kritikk. Er dette det samme som å bli krenket?

Her ser vi konturene av en todelt problematikk. Den første delen av problemet adresseres jevnlig i både leserinnlegg og kronikker i norske aviser, nemlig at vi er ømfintlige for friksjon og ikke tåler en dritt. Den andre delen er mindre åpenbar, og henger til dels sammen med den første. Begrepet krenking har sklidd ut i sensasjonalismens navn. Man omtaler hendelser og uttalelser som krenking uten at de er egentlig er det. I det offentlige ordskiftet slenges hersketekniske ord av typen krenkehysteri, krenkekultur og krenketyranni veggimellom. Mediene forvalter ordets betydning på feilaktig vis, og bidrar til at nyansene i språket forsvinner.

ILLUSTRASJON: Lars Bjørgo

Krenkelsens kretsløp

Når noen roses eller anerkjennes blir det lagt frem som en hyllest, mens når et utsagn gjør at noen føler det minste ubehag, presenteres det som en krenkelse. Variasjonene i språket er til for å beskrive virkelighetens nyanser. Uten evnen til dette står man i fare for å blande krenkelser med det som i realiteten er korrigeringer, irettesettelser og kritikk. Terskelen for å bruke ordet er for lav, og derfor har det gått inflasjon i krenkelser. Det er på høy tid å rydde opp i begrepene.

Hensikten med å definere ord er å sette grenser for ordets betydning. På samme måte finnes det en grense for hvilke ord som kan virke krenkende og hvilke som ikke kan det. Det er nettopp denne grensen som gjør at begrepet kan være vanskelig å forholde seg til. Alt tyder på at krenkelse bærer preg av å være mer alvorlig enn et utsagn som gjør deg brydd. Derfor skal det aldri forveksles med uberettiget eller berettiget kritikk som du takler dårlig fordi det gjør deg ubekvem. Ordboken oppgir at en krenkelse er en ydmykelse, og er synonymt med et slag i ansiktet, violasjon, forseelse og overgrep. Ordet kommer fra det norrøne ordet krenkja, som betyr «å gjøre syk», eller «svekke», som igjen stammer fra det germanske ordet for å «gjøre krum». En krenkelse er en grov fornærmelse, intet mer og intet mindre.

LES OGSÅ: Du er hva du går i

Krenkelsens kontekst

Når noen føler seg krenket er det åpenbart viktig å lytte til dem og forstå hvorfor de er det. I noen situasjoner er det helt åpenbart at noen med rette har blitt krenket, mens i andre hersker det større tvil. Det er tvilstilfellene som er de mest interessante. Et rykende ferskt eksempel kan hjelpe oss på vei. Nylig gjorde Tore Sagen et satirisk innslag på Radioresepsjonen i forbindelse med spalten flauhetskonkurransen. Målet var å gjøre de andre i redaksjonen, samt lytterne, så flaue som overhodet mulig. Bidraget til Sagen var å lese opp «et internt notat som aldri skulle vært publisert». Det begynner med at han fornekter klimaforandringer, at Greta Thunberg har Aspergers syndrom og bør beskyttes mot seg selv. Deretter går han over til å snakke nedsettende om mørke, akkompagnert av n-ordet og avslutter med apelignende lyder. To dager etter episoden publiseres kommer reaksjonene. Før mediene plukker det opp er komiker Jonis Josef på ballen og påpeker i et innlegg at han ikke synes noe om innslaget. Han har lagt ved et kort utdrag av den mest ekstreme passasjen fra innslaget, riktignok uten noen informasjon om kontekst. Det tar kort tid før det koker over i kommentarfeltet og kritikken hagler mot Tore Sagen. Hjelp, noen har blitt krenket.

Her er det ingen tvil. Utsagnet i seg selv er åpenbart krenkende og langt over streken. Heldigvis for Sagen er det en kontekst vi forholder oss til når vi fortolker budskapet hans. Toneleiet, de overdrevne påstandene og bare det faktum at dette er et køddent satirisk radioprogram hjelper oss med å forstå at dette er en parodisk fremstilling av noen med forkastelige holdninger. Sagen gjør narr av holdningene og personer med disse holdningene. Det hele er satt på spissen, og hensikten er at folk skal synes det er så ubehagelig å høre slike utsagn at man blir flau. Det er provoserende, men satire har en tendens til å være det. Det er kanskje ubehagelig for noen, men det er ikke det samme som å bli krenket. Problemet med dette innslaget, satire, og den type humor som Radioresepsjonen driver med, er at hvis den løsrives fra kontekst, vil den hverken gi mening og eller være stueren. Og folk ble støtt, krenket og fornærmet av dette, men de fleste ble det på feil grunnlag, fordi deres første møte med den krenkende uttalelsen var løsrevet fra kontekst, og dermed ble grunnleggende misforstått. Krenkelsens kontekst er ekstremt sensitiv.

Å være bevisst på språkets nyanser er essensielt i en tid hvor all kommunikasjon skjer i stor skala. Symptomet fremstår ikke veldig problematisk, men som del av et større problem kan det fort vise seg å bli det. Vi kan ende opp med et polarisert språk som legger vekt på motsetninger, hvor all variasjon som befinner seg på spekteret innimellom, overkjøres av ytterpunktene.

LES OGSÅ: Ustoppelige sammen