Stykket “Evig søndag” er basert på Linnéa Myhres bok med samme navn. Som boken, omhandler stykket den evige søndagen, den evige ventingen, som kjennetegner et liv som har stoppet opp. I dette tilfellet ventingen som spiseforstyrrelsene fører med seg. Ventingen på neste gang stykkets eneste karakter kan spise sitt neste måltid, en lompe. Ventingen på at noe skal endre seg. Lengselen etter å avslutte det hele. 

Bloggingens bakside

Scenen består av et hvitt backdrop, likt et man poserer og tar bilder foran. Denne skal spille en viktig rolle i stykket, uten at jeg skal avsløre hvordan. Ellers ligger flere tilsynelatende tilfeldige gjenstander strødd utover gulvet. En tallerken. En Mac. Noen klær. Litt maling. Stine Robin, den navnløse karakteren, kommer rolig gående ut på scenen, fokusert på den hvite bakgrunnen. Fremtoningen hennes gjør det vanskelig å forstå hvilken historie hun skjuler. Kledd i en uformelig grå joggedrakt, uten merker og uten fasong, virker dette lite som fremstillingen av en blogger. Joggedrakten både skjuler og fremhever personen inni. Er hun så tykk som hun vil ha det til? Er det et skjelettlignende menneske som skjuler seg under? Hun virker lite glamorøs – kan dette kommentere blogglivet?

Stykket legger ikke skjul på at det skal fortelles en tøff historie. Karakteren introduserer seg selv ved å si at hun har bestemt seg for å dø innen desember. Hun sulter seg. Hun destruerer både seg selv og sine omgivelser. Stine Robins spillestil passer stykket godt. Hun verken overspiller eller lar følelsene gå over i å bli for teatralske. Hun skriker sin avsky mot seg selv, men kan også le over hvordan hun aldri får seg til å kjøpe en lampeskjerm til lampen i taket. Det trekker publikum inn i historien, og man stopper aldri og tenker at det er fiksjon man blir presentert for. Det virker nesten forstyrrende når illusjonen brytes og Stine Robin kommer ut for applaus. 

Modig om virkeligheten

På mange måter er stykkets karakter en person som det er vanskelig å føle sympati for. Hun gir uttrykk for hvordan hun hater alle andre mennesker og ikke synes at de er verdt noe. De er for ulike henne selv. Men det er nettopp denne fremstillingen som gjør stykket troverdig. Uten en slik distanse fra sitt publikum kunne denne forestillingen lett falt i skuffen med melodramatiske og klisjéfylte stykker. At det ikke gjør dette redder hele forestillingen. Den får lov til å stå i sin nedsyltede depresjon. Dette er ikke en romantisering av spiseforstyrrelser. Det er utrolig deilig å se at noen tør å sette opp noe slikt.

LES OGSÅ: Urolig stemning, men lite annet