Blant nyttårsforsettene som er ute og går – eller halter – finner vi et gjennomgående tema: bli litt grønnere. Dette ønsket har initiativtakerne til Klimafestivalen § 112 tatt til følge. Siden 2015 har de arrangert en årlig, nasjonal festival i januar, som en påminnelse og oppfordring til enda sterkere klimahandling i det nye året. I Bergen varte festivalen fra 11. januar til 2. februar, med et program bestående av mer enn 50 arrangementer i samarbeid med lokale aktører. Stoff har undersøkt hva festivalen går ut på.

Lokalt engasjement

I en gammel lystgård fra 1600-tallet har et tjuetalls kursdeltakere samlet seg for å lære om dyrking av mikrogrønt – næringsrike og smakfulle spirer som er lette å dyrke, også for de som bor i urbane strøk. Lystgården på Landås er en møteplass for lokalt engasjement, med fokus på bærekraft, livskvalitet og fellesskap – stiftet av organisasjonen Bærekraftige Liv. Denne kvelden har Bybonde Ida Kleppe, og gartner og bonde Jørn Erik Toppe, lagt opp et kurs som gir både kunnskap, utprøving og et nybegynnersett til deltakerne. På et bord finner vi et utvalg frø av ulike spiresorter: solsikke, brokkoli, ruccola, mais, karse med mer. For ikke å snakke om alle de deilige smaksprøvene. Deltakerne virker inspirerte. Likevel lurer vi på hva karsedyrking i vinduskarmen egentlig har med klima å gjøre. Kleppe nevner flere fordeler ved å dyrke mikrogrønt.

– I et system der en tredjedel av all produsert mat blir kastet, ser vi at den maten som folk produserer selv, eller som er lokalprodusert og produsert i liten skala, stort sett ikke er utsatt for svinn. Matsvinn utgjør et stort klimaavtrykk. Å minske dette vil derfor være heldig, sier Kleppe.

Mikrogrønt er også med på å dekke et økende matbehov.

– Vi blir stadig flere folk, som betyr at vi må produsere mer mat. Samtidig går matproduksjonen på verdensbasis ned. Dette tyder på at vi bør finne andre måter å produsere mat på. Mikrogrønt kan produseres mange ulike steder, og under ulike forutsetninger, sier Kleppe.

Ingen menighet

Det kjennes godt å engasjere seg. Likevel er det ikke alle som får vann i munnen når de hører grønn omstilling i 2020. Hvem er festivalen egentlig for? Vi snakket med arrangørene bak Klimafestivalen § 112 i Bergen – leder Soukaina Legdani og nestleder Tom Hiis Bergh. Vi møter dem på kafé en mandags ettermiddag. Begge kommer rett fra jobb – Legdani til fots, og Hiis Bergh med sykkelhjelmen på hodet. Vi får beskjed om å holde tiden, for de skal videre på boogie woogie-kurs senere på kvelden.

Hvorfor arrangerer dere festival for klima?

– Det er viktig å feire de positive tingene som skjer, og gi anerkjennelse til de som jobber for bærekraftig teknologi og ressursbruk. Men det betyr ikke at vi går rundt med grønne dusker, og synger sanger om at alt løser seg og at teknologien redder oss, sier Legdani.

– Klimafestivalen § 112 er også en protestfestival. Det handler om grunnloven og dens beskyttelse av naturen som ikke blir respektert, legger Hiis Bergh til.

Hvem er Klimafestivalen for?

– Vi sikter på alle aldre. I stedet for å preke til egen menighet, den eksisterende miljøbevegelsen, er hovedmålet å nå ut til de som ikke fra før er engasjerte, sier Legdani.

Mangfoldig klimabevegelse

Økt inkludering i klimabevegelsen er et sterkt ideal for arrangørene. For å nå ut til en bredere del av befolkningen prøver de å oppsøke ulike interesser og grupper i samfunnet. Derfor er det alternativer både for de kunnskapshungrige, de som vil kose seg, og de som vil protestere. Det er en god blanding av debatter, matkurs, konserter, klesbytting og demonstrasjon, bare for å nevne noe. Likevel lurer vi på hvem som til syvende og sist har deltatt på festivalen.

Av arrangementene Stoff har besøkt hadde nesten alle en overvekt av kvinner. Enkelte hadde en mer eller mindre direkte appell mot jenter, som Redesign-mesh for jenter 13-18 og Strikking, Klima & Livet. Men også under tematikker som Bærekraftig mat i Norge i dag, var publikum nesten utelukkende kvinner.

– Ser vi på statistikken over vårt publikum på Facebook er majoriteten kvinner, faktisk hele 70 prosent, sier Legdani.

– I USA er det gjort forskning på dette, og det viser seg at menn opplever klimasaken som feminin, forklarer Hiis Bergh.

Har dere gjort forsøk på å nå guttene?

– Jeg tenkte litt på å invitere buekorps-guttene, men vi vil egentlig ikke opprettholde stereotypiene for hva som er interessene til gutter og jenter, sier Legdani.

De er likevel enige om at fraværet av gutter i klimabevegelsen er en knute som må løses.

– Vi bør helt klart legge en plan for å engasjere gutter og menn. Til neste år lover vi å ta debatten: «Klimakrise: Hvor er gutta?», sier Hiis Bergh, og ber oss sitere.

Legdani og Hiis Bergh tror også at kvinner kanskje har et mer kollektivistisk tankesett enn menn, selv om det helt klart er stor variasjon innad i kjønnene. Aksjonsgruppen Bergens mødre står som eksempel på hvordan kvinner jobber med omsorg og fellesskap innad i lokalsamfunnet. Under festivalen holder de en salongsamtale om det moderlige prinsipp i byutvikling. Hiis Bergh mener det ikke bare er mødrenes ansvar å bry seg om miljø og trygge omgivelser for barna.

– Jeg kommer på møtet fordi det er like mye fedres ansvar som mødres. Jeg vil utfordre mine medbrødre i Bergen til å engasjere seg, sier Hiis Bergh.

Sultne på ideologi

Arrangørene er storfornøyde med antallet deltakere som har besøkt festivalen. Stoff var til stede på den politiske debatten Er klima og kapitalisme forenlig?, hvor det var så fullt at folk sto helt opp i trappen i lokalene til Bergen Offentlige Bibliotek. Flere måtte snu i døren.

Under debatten var det bred enighet blant alle byens partier om at kapitalisme i sin råeste form ikke er forenlig med klimamålene. Evig kompromissløs vekst er ikke bra for kloden. Likevel var det partienes taler om egen klimapolitikk som dominerte debatten, og spørsmål om kapitalisme fikk lite plass. Det er mulig at representantene misforsto spørsmål, eller tenkte at ideologidebatt ble for teknisk, fordi de konkrete svarene uteble.

Publikum hadde hovedsakelig politisk tilhørighet til venstresiden – indikert av stormende applaus for Rødt og SV sine representanter, og kun én enslig applauderende for høyresidens representanter.

Arrangørene forteller at de har lykkes med å nå bredt ut, men de har inntrykk av at festivalpublikummet politisk sett har tyngdepunkt i sentrum og mot venstre.

Hva har dere gjort for å nå høyresiden?

– Vi har hatt flere arrangementer rettet mot næringslivet. På vippen: 2020 – tiåret for handling var et arrangement av Norsk Klimastiftelse, som jobber med klima og partnerskap i næringslivet. Sammen med Bjerknessenteret og Christian Michelsen Research snakket de om norsk klimapolitikk for ti år siden og fram til nå. Der vil jeg tro at publikum var mer sentrum-høyre-orientert, sier Hiis Bergh.

Et annet arrangement som skulle trekke høyresiden var Grønne investeringer og nye grønne markedsmuligheter. Vegard Frihammer, CEO hos det grønne energiselskapet Greenstat, ledet et arrangement om grønne investeringer. Hans tanker om løsningen på klimakrisen inkluderer også høyresiden i norsk politikk.

– Det er helt klart mulig å få til det grønne skiftet med en kapitalistisk tankegang. Men da må man tørre å gjøre det dyrt for de som forurenser. Tenk om utslippsfrie løsninger alltid fikk økonomiske fordeler framfor fossile løsninger? Da ville endringene skjedd veldig raskt. Utfordringen ligger i sterke lobbyorganisasjoner som kjemper for å beholde gode ordninger for fossile næringer, eksempelvis leterefusjonsordningen, uttalte Frihammer til Stoff.

Person eller politikk

Så lenge det grønne skiftet har preget det offentlige ordskiftet, har nok mange følt seg overkjørt av idealet om å måtte sykle til jobben, spise mindre kjøtt, og dusje i kaldt vann. Legdani og Hiis Bergh mener det er et blindspor å tro at omstillingen handler om å gjøre alt med hensyn til klimautslipp.

– Jeg tror puritanisme er ødeleggende. Det å være menneske i dag innebærer å måtte bruke noen ressurser, sier Hiis Bergh

Han mener organisasjonen Bærekraftige liv sier det godt: Istedenfor en håndfull mennesker som gjør ting perfekt, er det mye bedre med en haug med mennesker som gjør ting nesten perfekt.

På hjemmesiden til Klimafestivalen § 112 står det at «Klimaomstilling haster, og vi tror at den sterkeste omstillingskraften kommer nedenfra og lokalt». I klimaprotestene ligger likevel fokuset på at endringer må skje hos styresmaktene.

Skal man begynne med de øvrige strukturene, eller skal man begynne med folket?

– Det de skriver på den nasjonale siden er hovedsakelig fra teamet i Oslo. Vi er ikke helt enige i at en liten handling pluss en annen liten handling fører til store endringer. Det er en del av løsningen, men å legge alt ansvar på forbrukere og enkeltpersoner er en blindvei som gjør det lett for næringsliv og politikere å slippe unna. Det skal de ikke. Det må skje et skifte i systemet, sier Legdani.

Så det er politikerne sitt ansvar?

– Mange sier det, men det blir veldig forenklet. Politikerne gjør det velgerne vil – de gjør det de får stemmer for. Første steg hvis du vil engasjere deg er å stemme på det partiet som du er mest enig med, et parti som er anerkjent for å være gode på miljøpolitikk. Deretter kan du engasjere deg i din lokale partiorganisasjon, og til slutt, forhåpentligvis stille til valg selv, sier Hiis Bergh.

Mye av endringene i klimakampen skjer i politikken. Likevel er det behov for flere måter å engasjere seg på. Klimafestivalen § 112 viser nettopp det – hvordan lokalt engasjement er avgjørende for å løse de mange og komplekse utfordringene vi møter i klimasaken. Istedenfor å sitte hjemme å sutre over flyskam – la oss dyrke karse, og være venner. Amen, inshallah.

LES OGSÅ: Rebeller på reise