Det er nyttårsaften 1929 i det sceneteppet går opp for Cabaret. Store Scene er omgjort til  den vovede nattklubben Kit Kat Club, the place to be i mellomkrigstidens Berlin. Inngangen til det nye tiåret feires med stor optimisme, mye champagne og lite moral. Konferansieren (Eirik del Barco Soleglad) er gjennomgangsfiguren som leder det hele. Men etter hvert som stykket skrider frem kommer en snikende følelse av at festen snart er slutt. Publikum vet hva som kommer, de kjenner historien om nazismens fremmarsj. Men festdeltakerne lever i lykkelig ignoranse og velger å ikke tenke på fremtiden. Er det vår egen tid det hintes til?

Lev og la leve!

Stykkets hovedhistorie følger Cliff Bradshaw (Kristoffer Sagmo Aaberg), en amerikansk forfatter, som har kommet til Berlin for å skrive på den vanskelige andreromanen. Gjennom hans øyne skildres denne verdenen som både publikum og han synes er så fremmed. På Kit Kat Club blir han introdusert for den engelske kabaret-artisten Sally Bowles (Ida Holten Worsøe), som har flyttet til Berlin for å følge drømmer og tilsynelatende leve etter mottoet «lev raskt og dø lykkelig». Deres historie er interessant å følge og er preget av tempo og få klisjémonologer. Det er tydelig at Worsøe er trygg og komfortabel i rollen som Sally – en rolle hun har spilt før, og vant Heddaprisen for i 2007.

Scenen er deilig silkebetrukket, med speil og taft og tyll. Gulv og vegger reflekterer lysrekker rundt sceneåpningen. Det hele virker hypnotiserende parfymert. Bak på scenen er nattklubbens scene, og over den igjen et orkester kledd i dekadente gevanter. Det hele er troverdig og klart overdrevet på samme tid. Kostymer og effekter er modernisert, og henter elementer fra moderne S&M-miljø, samtidig som de har bevart klare referanser til 20-tallet med elegant silke og lange sigarettmunnstykker.

Fremtidsoptimisme for fall

Den andre hovedhistorien er forholdet mellom Fräulein Kost (Kjersti Elvik) og den jødiske frukthandleren Herr Schultz (Sverre Røssumoen). Både Elvik og Røssumoen er søte og nesten barnlige i sin nyoppdagede forelskelse. Deres samliv er sjarmerende og hverdagslig, preget av de små gleder og håpet om å endelig kunne etablere seg med en man elsker. Publikum faller for deres naivitet og deres fremtidsdrømmer, som gjør historien deres desto sårere. I det man får vite at Schultz er jødisk går det et sukk gjennom teateret, og siden blir all den stillefarende fremtidsoptimismen til Schultz møtt med vond medynk fra publikum. Jødehatet i stykket blir tydeligere og tydeligere. I begynnelsen blir nazismen kun hintet til og latterliggjort, men sakte kommer trusselen nærmere. En Kit Kat Club under nazistisk styre er en helt annen klubb enn før. Når en krystallbolle gis til dem i forlovelsesgave fra Sally og Cliff, assosierer man automatisk til Krystallnatten. En skjønner at dette ikke kommer til å ende godt.

Første møte mellom Cliff Bradshaw (Kristoffer Sagmo Aaberg) og Sally Bowles (Ida Holten Worsøe).

Balanse mellom humor og alvor

Selv om den tiltagende antisemittismen absolutt er tilstede, er det lite konkret vold. Det gjør det hele mer virkningsfullt. Den ekle følelsen av at noe ikke er som det skal kommer snikende, og dobbeltheten mellom dekadansen og nazismen understrekes. Men at man ikke får volden servert i fanget gjør også at man som publikum selv må forestille seg hva som skjer utenfor Kit Kat Clubs lystige atmosfære, noe som skaper tydeligere bilder i hodet enn de man kanskje hadde fått til på scenen. Balansen mellom å fortelle historien om Cliff Bradshaw og Sally Bowles, og å vise den vanskelige mellomkrigstiden er noe DNS har mestret.

Midt oppi dette går Konferansieren rundt som en slags rød tråd som binder det hele sammen, og som hele tiden minner publikum på at de må se det underliggende og grusomme alvoret i stykket. Soleglad spiller denne rollen med en fin og grell snert, og imponerer stort i koreografi og fakter. I de fleste andre stykker på DNS fungerer Soleglad som komikken selv. I Cabaret står han imidlertid ikke alene, men med en gjeng dansere og  vel så karismatiske skuespillere i ryggen. Soleglad smelter inn i ensemblet uten å ta for mye plass, samtidig som han er tydelig som leder på klubben. Dette går litt på bekostning av scener hvor Soleglad ellers ville fremkalt hylende latter. Men han klarer fremdeles å få salen til å le og er nydelig ekkel som skummel gjennomgangsfigur.

Velfungerende produksjon

Noe av det som imponerer mest i stykket er forholdet mellom sang og skuespill. I motsetning til mange andre musikaler blir det ikke et stopp og en kunstpause mellom historie og sang, men det hele inkorporeres i en flyt som ikke brytes. Musikken virker ikke malplassert, men naturlig. Dette har også med å gjøre at en del av sangene er «oppsetninger» på Kit Kat Club, noe som gir dem en naturlig plass på scenen. De aller beste numrene er uten tvil åpningsnummeret «Wilkommen», Sallys høydepunkt «Cabaret», samt Soleglads versjon av «If you could see her», som indirekte oppfordrer til å se på jøder som vanlige mennesker.

Produksjonen som helhet er ekstremt imponerende. Det er sjeldent, om noen gang, jeg har vært vitne til en slik energi på scenen. Ikke bare har musikken en utrolig drivende rytme og uttrykk med masse sødme og overflod. Verken skuespillere eller dansere sparer på noe. Dekadanse er nøkkelordet for aktørene på scenen, i likhet med alt annet på Kit Kat Club. Danserne på scenen er presise og akrobatiske, det er flytende kjønnsgrenser og hete dansebevegelser.

Jeg kan ikke få sagt hvor deilig det er å se et stykke på DNS’ Store Scene hvor scenerommets størrelse blir utnyttet til det fulle. Med showet på Kit Kat Club og en konferansier som Soleglad i sentrum, blir hele salen dratt inn i klubben på scenen. Stemningen i publikum er som om de faktisk skulle vært på kabaret. Det er høylytt applaus og jubel etter sangene, man ler og hoier med det morsomme på scenen. Samtidig reagerer publikum like ofte på alvoret i stykket, med bølger av sjokkert og betent stillhet når nazismen blir synlig. Stemningen rammer salen på en helt annen måte enn om dette var et stykke med moraliserende alvor, uten kontrasten til det morsomme. Man vil ikke at det frie og utsvevende livet på scenen skal ende, man vil at festen skal fortsette – men vet så inderlig godt hva som kommer.

Er det noe Cabaret ikke har? Jeg kommer ikke på noe. Det er ikke uten grunn at stykket kalles verdens beste musikal. Det kan man godt kalle DNS’ versjon også. Elsk!