Den norske Love Island-finalen har nettopp blitt sendt når jeg skriver dette, og jeg sitter igjen med en uggen følelse. Er kjærligheten kun for samfunnets vakreste? Må man passe inn i en viss mal for å kunne bli med på reality? Deltakerne er alle høye. Kvinnene er tynne, men har likevel riktig mengde pupp og rumpe. Mennene er muskuløse, og det ser nærmest ut som om de ble tvunget til å forlate treningsstudioet. Disse menneskene er feilfrie: Uten kviser, perfekt sminket, og uten et eneste baby- eller kroppshår i sikte. De er også heterofile, og streber etter den perfekte tosomheten.

Skjønnhet som avgjørende faktor

Viktigheten av deltakernes utseende blir ytterligere poengtert blant annet av Love Islands programleder, Morten Hegseth. I et intervju med God kveld Norge mente han nemlig at fjorårets sesongs dårlige oppslutning skyldtes at deltakerne «ikke var pene nok». Det er ikke bare her kropp og utseende er en viktig faktor: Dette viser seg også å være et obligatorisk kriterium i både Ex on the beach og Paradise Hotel, som snart overtar skjermene våre. Kroppspresset er reelt. Det reproduseres og forsterkes ytterligere med hver sesong av disse populære realityprogrammene.

I høst spøkte vennene mine mye om at jeg burde melde meg på Love Island. Jeg er 22 år og singel. Perfekt for Love Island? På et tidspunkt befant vi oss inne på påmeldingssidene, selv etter at jeg prøvde å ytre at dette ikke passet for meg. Fordommene mine ble bekreftet. Ikke bare måtte jeg oppgi høyde, kilogram og klesstørrelse, men også bilde i helfigur. Dette understreker atter en gang hvordan kroppen min er med på å avgjøre hvorvidt jeg er bra nok for kjærligheten, men også for TV generelt.

Utover i sesongen skjedde det som skulle få begeret til å renne over: Kvinnene fikk i oppdrag å få opp mennenes puls. Dette skulle de gjøre gjennom å strippe i sexy undertøy eller kostyme for hver enkelt gutt. Her blir kvinnene omgjort til objekter, som skal «tilfredsstille» mannen, og passer perfekt inn i det heteronormative regimet med dets stereotypiske og tradisjonelle kjønnsroller. Er dette fremdeles innafor i likestillingslandet Norge i 2020? Hele innslaget fremstår for meg som sexisitisk. Dersom TV2 ikke fjerner innslaget til neste sesong, burde de kanskje inkludere guttene her? 

Finnes det håp for kjærlighet på TV?

Det finnes riktignok unntak (ikke-kroppsfikserte realityprogrammer), og det er jeg glad for. Men verken Første date eller Gift med første blikk, har de høyeste «overlevelsesratene» hvis man ønsker å finne en partner på TV. Håpefullt vendte jeg derfor blikket over på Netflixs nye storsatsning Love is Blind. Her testes det hvorvidt kjærligheten er blind.

Etter å ha fullført serien, sitter jeg og føler meg enda mer oppgitt. Tross programmenes fokus på at kjærligheten er blind, ser likevel alle deltakerne ut som de er hentet ut fra modellbyråer. De representerer overhodet ikke mannen og kvinnen i gaten. Selv om deltakerne ikke ser hverandre med en gang, kommer likevel ting som høyde, alder og hudfarge frem som «kriterier». Alt i alt ser man tydelig hvordan utseende spiller en avgjørende faktor. Jessica vurderer eksempelvis å dumpe Mark, både fordi han ung, men også fordi utseende hans ikke er noe hun vanligvis ville gått for. Dette er til tross for at de to episoder tidligere har ytret at de er sjelevenner. For å prøve å løse opp, prøver derfor Mark å sette opp en fysisk vegg mellom dem for å løsne kommunikasjonen dem imellom. Dette hjelper ironisk nok.

Kanskje vi derfor kan konkludere med at kjærligheten ikke er blind – i hvert fall ikke på TV. Her behøves det nemlig et sett med fysiske kriterier som kun en spesifikk gruppe innehar. En slik utvelgelse bør ses på med samme skepsis med andre typer kvotering i samfunnet, som tilrettelegger for og favoriserer enkelte grupper. For når skjermene våre overtas av slike programmer vil et slik kroppsideal, som disse menneskene representerer, bidra til ytterligere reproduksjon og påvirke seerne bevisst eller ubevisst.

LES OGSÅ: Kjærlighet i puledukkas tid