Podkast: The Adventure Zone – Balance

Jeg var utrøstelig da første sesong med The Adventure Zone var over. Etter 69 eventyrlige episoder var mitt første dypdykk i Dungeons and Dragons over. McElroy-brødrene og deres far har nemlig skapt en av få fortellinger jeg ville vært villig til å erklære min kjærlighet for med en tatovering. Selv om det er humoren som umiddelbart er det mest tiltalende med «TAZ», er det også en rørende historie som utspiller seg etter hvert. McElroy-guttene har fått hverandre til å le over middagsbordet siden de var små, og kjærligheten dem imellom er til å ta og føle på. Abra-ka-fuck-you!

Bok: The Dispossessed av Ursula K. Le Guin

For meg er det ofte vanskelig å få helt fatt på hva som gir en bok verdi – selve teksten, eller alt som følger med den. Derfor var jeg i utgangspunktet skeptisk til The Dispossessed, som for noen raddiser har en opphøyd status lik Bibelen eller Das Kapital. Da er det enda godt at boken faktisk er gøy å lese. Lenge før hun døde i januar 2018, var Ursula Le Guin anerkjent som en av tidenes største science fiction-forfattere. Denne boken tilbyr ikke bare en tankelek om hvordan et utopisk sosialistisk samfunn kunne sett ut, men også et eventyr som gjør den vanskelig å legge fra seg.

TV-serie: The Haunting of Hill House

Sjangerfilm gir oss nye innfallsvinkler for å utforske uhåndgripelige ideer. Med The Haunting of Hill House, ligger mye av tematikken i hva man legger i ordet «hjemsøkelse». Handlingen kan sies å være lagt til et sted som bærer så veldig preg av det grusomme som har skjedd der, at handlingen og plassen ikke lenger kan adskilles. Med fortellerteknisk teft og medmenneskelighet leverer serieskaperen Mike Flanagan ti timers oppskakende TV-underholdning. Når han i ti år ellers også har lagt listen høyt for skrekkfilmer, er det god grunn til å glede seg til oppfølgeren som kommer senere i år. Fortellingen om Hill House hjemsøker meg enda.

Film: Professor Marston and the Wonder Women

Hvor mange positive mediefremstillinger av polyamorøse kink-entusiaster har du sett? Harvard-professoren William Moulton Marston er ikke bare blant oppfinnerne av polygraf-testen, men skapte også Wonder Woman, som igjen er kinoaktuell denne sommeren. I denne biografiske filmen fremstilles den fortiede kjærlighetshistorien som inspirerte ham, nemlig den mellom hans kone Elizabeth, han selv og deres forskningsassistent, Olive Byrne. Professor Marston and the Wonder Women gikk under radaren for mange da den kom ut rundt samme tid som Marstons mest kjente rollefigur var å se på norske kinoer i 2017. Med denne filmen leverer manusforfatter og regissør Angela Robinson en uvanlig og rørende historie som er verdt å se på Netflix før neste eventyr med Diana, prinsessen av Themyscira!

Sang: Presens – Du kan ikke ta det med deg

Det ligger mye humor der hardt arbeid og dårlige ideer møtes. Internett-memes om biefilmen og «så dårlig at det er bra»-underholdning har dette til felles. Siden internettkultur heller ikke er fremmed for ironisk distanse, forstås gjerne et inderlig følelsesuttrykk som ganske «cringe». Når det er sagt var Presens et kristent funk-rock band som var aktive i Norge på åtti- og nittitallet. «Du kan ikke ta det med deg» er den siste låten fra deres første album, og et seks minutters storverk med frekke basslinjer og en blåserrekke som ikke er til å kimse av. Når man ser dette i sammenheng med en tekst som rimer «prakt» med «makt» og «sagt», er det ikke lett å vite hva man skal føle. Når jeg tenker meg om fortjener faktisk denne låten en egen artikkel.

LES OGSÅ: Se og hør, her og nå #36