Long time no see, folkens. Sist gang jeg skrev denne spalten satt jeg i kollektivet i Parkveien 18 på Nygårdshøyden, småstressa over å ha droppet ut av SamPol-studiet på UiB for å følge drømmen om å føle litt på følelsene mine ved el-pianoet under den fuktskadede vinduskarmen i et soverom som minnet mer om en lugar på Danskebåten enn et kollektiv-rom på land (akkurat det ble ikke med i musikkvideoen til Plot Twist). Jeg hadde i det minste god tid til å bli forkjølet i 2016, totalt uvitende om at jeg de neste årene kom til å turnere verden rundt med låter skrevet om loftsvinduet på Nordnes, baren til Lysverket, benken ved Lille Lungegårdsvann og den kvelden utenfor Legal.

Jeg har blitt litt mer storkar siden sist (nå kan jeg for eksempel ha ullsokker på rideren eller oppgradere til SAS Plus/Pussy med Eurobonus-poeng ved gaten, så ikke tenk på det), men den skamløse trangen til å pushe min musikksmak på andre kommer nok aldri til å forsvinne helt. Flaks for meg (og deg?) at Stoff ga meg en helside i anledning femårsjubileet.

For mitt lille spaltist-comeback har jeg lest meg opp på tidligere Singel-utgaver, og det skal jeg ærlig innrømme var nesten like cringe som å se gjennom gamle og smått aggressive Don’t Kill My Vibe-fremføringer med høy knyttneveføring og undertrykt nervøsitet. All selvransakelse til side: her kommer noen singelutgivelser jeg håper du vil sende til den du crusher på, høre på for å komme over noen eller gi til en litt pjusk venn. Stay cool. Blunkefjes.

Rosalía – Dolerme

Familien Solbakk Raabes store oppvåkning for spanskspråklig musikk skjedde julen 2015 da storesøster Johanne tok med seg Madrid-livet sitt hjem til stua i Ålesund i form av J Balvin og dansing en neppe vil se på Landmark, typ ever. Det tok litt tid før vi skjønte greia, men året etter ringte Feliz Navidad jula inn, og siden har det vært fast tradisjon. Med Rosalías lo-fi surfe-poplåt på spansk om en kjip eks er veien kort til perreo og Bad Bunny. ¡Ay vamos!

Jade Bird – I Get No Joy

Hvem sa rock og råning var forbeholdt gutta? Reiseruta Ørsta Rådhus-Wales er ganske lang, men med I Get No Joy skulle en nesten trodd Jade Bird var oppfostret på hjemmebrent, Amfi storsenter og eksos. Bare sjekk ut musikkvideoen der Bird slentrer rundt som en krysning mellom Alyssa i “The End of the F***ing World” og en stagedivende Sløtface-Haley på Øya. Noe å sende til niesen din på 10 år sammen med et Nemi-blad og VHS-utgaven av A Nightmare Before Christmas – for oppdragelsens skyld, naturligvis.

Amalie Holt Kleive – Usynlig

Bergen unite! Jeg kjenner PFU puste meg i nakken, og godt mulig jeg er litt inhabil – men Bergens musikkmiljø har vel aldri vært noe annet enn en svær, liten, fin klikk. Usynlig sier alle de tingene en hater å innrømme, om enn i en litt mer spiselig innpakning med Amalies eteriske stemme og futuristiske co-produksjon sammen med min bandkompis Peder Kolsung.

Sébastien Tellier – La Ritournelle

Er det én ting jeg savner som Bergensutflytter så er det den aller første høsten i byen der hvert hjørne betyr en ny bar, en ny fest alltid byr på et nytt og interessant fjes og en tilfeldig konsert leder til et framtidig favorittband. Vi kan klage over været så mye vi vil, og vi kan til og med få nok og flytte derfra, men det er lite som slår å traske hjem fra fest i motbakke opp Nygårdshøyden i pissregn på vei hjem til #vb kollektiv. Godt at det scenarioet enda eksisterer, bare i form av en turnébuss og en venue i et fremmed land – og godt at Sébastien Tellier kan minne meg på det. Nyt Bergen!